Makt og avmakt i bybyggingen

ET FORBLØFFENDE PARADOKS

i vårt selvgranskende samfunn, der interessekonflikter på det ene sivilisatoriske område etter det andre gjennomlyses av medienes møkkagravere og drøftes i politiske organer, er det ubestridelige faktum at maktforholdende innenfor et av landets mest kapitalsterke og miljøbestemmende virksomheter - byutbyggingen - behandles som et tabubelagt tema av leg og lærd. Såvel opinionen som de involverte faggruppene, dagspresse, radio og TV unnlater å diskutere demokratiets vilkår i utviklingen av norske byer og tettsteder. Meningsutvekslingen dreier seg helst om estetiske spørsmål (stygt og pent). Og som arkitekturjournalist gjennom mange år må jeg tilstå at jeg selv har gått pinlig stille i dørene når det gjelder denne kronikks betente anliggende.

Hvorfor er det slik? I utgangspunktet kan man konstatere at arkitektur og byplanlegging befinner seg i det diffuse grenselandet mellom børs og katedral. På den ene side fungerer finanskreftene som en dynamisk faktor arkitektene er knyttet til med usynlige men høyst reelle bånd, på den annen side oppfatter arkitektstanden seg helst som en fri kunstnergruppe uten direkte forbindelse med det profittsøkende næringsliv. Betegnelsen arkitekturvitenskap er ennå ikke innlemmet i de offisielle ordbøkene; verken på arkitektskolene eller ved forskningsinstitusjonene rettes et søkelys mot de eiendomsmessige og økonomiske betingelser som danner grunnlaget for byutviklingen. Selvsagt blir yrkesutøvelsen ofte satt inn i en samfunnsorientert kontekst, blant annet står urbanisme-professor Karl Otto Ellefsen ved Arkitekthøgskolen i Oslo for en vidsynt pedagogikk som forsøker å løsrive fagsynet fra den snevre «katedralen», men hovedtendensen er å skjule seg bak den behagelige kunstnermyten og overlate ansvaret til de folkevalgte på statlig og kommunalt nivå. Det parlamentariske systemet rår på godt og vondt. Aktører som grunneiere, byggherrer, investorer, entreprenører og eiendomsmeklere - bybyggingens egentlige makthavere - blir sjelden trukket fram i lyset.

ET FORSØK BLE GJORT

av Norsk Form høsten 1998 med konferansen «Maktens korridorer - Arkitektur som politikk». Det ble en ufarlig seanse. Symptomatiske innledninger dreide seg om estetikkens historiske «maktgrammatikk», «maktens visualiseringer», hederlige sosialdemokratiske visjoner, franske myndigheters satsing på moderne byggekunst under Mitterand, og en kritisk vurdering av Ceausescus stormannsgale palass i Bucuresti. Ingen av foreleserne våget å ta for seg et konkret norsk byeksempel med tilhørende beskrivelse og analyse av den interessekamp (les: hundeslagsmål) som i dag finner sted i byutviklingens kulisser. Nærliggende scenarier kunne ha vært omstridte emner som storflyplassens lokalisering, spekulasjonen på boligmarkedet etter den sosiale boligbyggingens nederlag, mekanismene bak Nydalens forvandling, reguleringen av fjordbyen Oslo eller utbyggingen av Fornebu. «Det er dristig å angripe begrepet makt», het det lovende i forordet i boken Norsk Form ga ut om konferansen. Og det ble forespeilet at hensikten var å rette fokus mot «den offisielle maktarkitekturen, produsert av det politiske maktapparatet». Men også politikernes rolle i det markedsstyrte Arkitektur-Norge slapp lett fra den akademiske inkvisisjonen. Og enda mer bemerkelsesverdig var det at debatten om den såkalte brukermedvirkningen, byborgernes demokratiske rett til å delta i utformingen av de fysiske omgivelser, ble oversett av forsamlingen. Derimot fikk konferansedeltakerne et billig utløp for sine frustrasjoner - for arkitekter og byplanleggere føler ofte et sterkt etisk ubehag på grunn av maktforholdende de er underlagt - takket være det skrekkinnjagende kåseriet om diktatorens heslige gigantbygning i Romania.

I hovedstaden var vi nylig vitne til to mektige interessegruppers intense dragkamp om retten til å bygge ut Tjuvholmen ved Aker Brygge, etter en arkitektkonkurranse som endte med uklarhet når det gjaldt valg av vinnerprosjekt. Juryen haddde gitt utkastet «Fjordparken» (Linstow Eiendom/Snøhetta) 1. premie, mens Oslos bystyre gikk inn for løsningen «Utsyn» (Selvaagbygg/Niels Torp Arkitekter), en tvist som førte til et stort erstatningskrav fra førstnevnte teams side. Også konkurransen om Vestbane-utbyggingen, og i Bjørvikas kompliserte reguleringsprosess, avdekkes feider som i realiteten dreier seg om rettigheter og beslutningsmyndighet i bybyggingen, selv om det gjerne framstilles som arkitektoniske meningsforskjeller. I tilfellet Bjørvika, kalt det største byfornyelsestiltak i Oslos historie siden Kvadraturen på 1600-tallet, ligger alt til rette for forskere - for eksempel ved Norsk insttutt for by- og regionforskning (NIBR) - som ønsker å foreta en maktutredning med byplanlegging og arkitektur som kasus. Det kunne bli en meget lærerik og avslørende undersøkelse. Men en henvendelse til NIBR bekrefter at et slikt helhetlig forskningsprosjekt ikke pågår ved instituttet, selv om enkelte delutredninger - f.eks. samspillet mellom utbyggere og det offentlige på boligmarkedet - er under arbeid.

ET TEGN I TIDEN

er sammensmeltningen av private og offentlige initiativer, i fagkretser beskrevet som «partnerskap» eller «governance», en korporativ maktkonstellasjon som bl.a. tåkelegger de kommunale byplanmyndighetenes rolle og posisjon. Selvsagt er det ingen som etterlyser eneveldige byplanleggere à la Georges-Eugene Haussmann som med Napoleon III i ryggen omkalfatret Paris på midten av 1800-tallet, eller Harald Hals som i mellomkrigstiden - da Arbeiderpartiet overtok samfunnsstyringen - skapte totalvisjoner for «Stor-Oslo». Men et betimelig spørsmål vil være: Hvor ble det av den aktive faginstitusjonen man tidligere kalte «byplankontoret», i dag kjent som Plan- og bygningetaten? Eller sagt med andre ord: Hvor befinner byplanleggerne seg i det hybride hierarki som i markedsliberalismens og globaliseringens tidsalder avgjør hvordan - og av hvem - våre byer utvikles?

I den ferske nasjonale Maktutredningen glimrer selvsagt byproblematikken med sitt fravær. Man kan undre hva Norges forskningsråd mener om denne forsømmelse. Skal vi fortsette urbaniseringen uten å vite hvilke økonomiske, faglige og politiske krefter det er som bestemmer hvordan byene bygges ut? Eller er det på sin plass å kreve at de ansvarlige myndigheter sørger for at vi får en utredning undertegnede tillater seg å gi arbeidstittelen «Makt og avmakt i bybyggingen»? Det burde være unødvendig å tillegge at rapporten i så fall må legge stor vekt på de demokratiske aspektene, innbyggernes påvirkningsmuligheter - eller mangel på sådanne - i denne sammenheng.