Makt og avmakt

SV-fakultetet på Blindern er 50 år. Kunnskapen derfra har bidratt vesentlig til samfunnsdebatten.

FULLT HUS:  Statsminister Jens Stoltenberg trakk fullt hus i Eilert Sundts hus på SV-fakultetet på Blindern da han foreleste om finanskrisen.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX
FULLT HUS: Statsminister Jens Stoltenberg trakk fullt hus i Eilert Sundts hus på SV-fakultetet på Blindern da han foreleste om finanskrisen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIXVis mer
Kommentar

Det flagges på Blindern denne uka. SV-fakultetet markerer sine første 50 år med fest og seminar. Men står festivitasen i forhold til samfunnsviternes betydning i samfunnet?
Samfunnsviterne er i alle fall lett å få øye på. Valget mandag står mellom to statsministerkandidater med samfunnsvitenskapelig bakgrunn: Sosialøkonomen Jens Stoltenberg og Erna Solberg med en assortert beholdning av samfunnsvitenskapelige fag i sin cand.mag.-grad. Og blar du litt i avisene eller lytter til P2, er det ikke langt mellom samfunnsvitenskapelige innsikter. De politiske barometrene er valgforskernes verk, levekårs- og kulturutredningene som departementene uopphørlig bestiller, er signert sosiologene eller samfunnsøkonomene, og innvandringsutredningene bærer sosialantropologenes merke. Men over det hele ruger statsviterne som sitter og samler all denne samfunnsvitenskapelige kunnskap til stortingsmeldinger, lovproposisjoner og statsrådstaler i egenskap av byråkrater i det statlige styringsapparatet.
Så konklusjonen er at samfunnsviterne er til stede der makt utøves. De er en del av styringssystemet.

De første samfunnsviterne var sosialøkonomene som med det sosialdemokratiske regimet Gerhardsen fra 1945 ble sluppet løs på et uskyldig folk, som det het hos en mindre sympatisk innstilt politisk deltaker, Høyre-lederen C.J. Hambro. De kunne bidra til plan i det statsøkonomiske liv, og skulle sørge for at politikken ikke enda en gang ville ende i kriser og nødsår.

Deretter kom sosiologene og statsviterne. Statsviterne representerer den store suksesshistorien blant de to. I store skarer har de marsjert inn i den ekspanderende offentlige forvaltningen. De erstattet først og fremst juristene, og representerte makt- og institusjonsforståelse i stedet for regelinnsikt. De har fratatt politikerne makten over hvilken vei valgvinden til enhver tid blåser. De har også gitt oss innsikt i makt og avmakt, bl.a. med sine to maktutredninger, rett nok i samarbeid med sosiologene.

Sosiologene på sin side feiret nok sine største triumfer da pionerene huserte med velferdsstatens skavanker. Johan Galtung, Tore Lindbekk, Wilhelm Aubert, Thomas Mathiesen, Yngvar Løchen og Harriet Holter rettet søkelys mot fred og utvikling, kjempet de svake gruppenes sak, bidro til å endre synet på fanger og fengsel, på psykiatri og sykehus, og på kvinners rolle i samfunnet. Etter dem ble sosiologien mer utydelig, og er dukket retningsløst ned i utredningsvesenets mangfold etter hvert som staten vokste.

Arnestedet for den norske samfunnsvitenskapen var Institutt for samfunnsforskning, grunnlagt med skipsrederpenger tjent bl.a. på krig i Østen. Da SV-fakultetet ble en realitet i 1963 og fikk ett av de fire tårnene på den nye universitetskampusen på Blindern, flyttet mange av pionerene dit. Etter det er det blitt nye knoppskytinger innenfor instituttsektoren, med både arbeidsliv, by og regioner, utdanning, barn, ungdom og geriatri som studiefelt. Staten er umettelig på kunnskap om samfunnet. Samfunnsviterne utreder og konkluderer, og foreslår nye lover eller ombud. De er skeptisk til rettsliggjøringen, men er for rettslig styring av samfunnet. Slik skaffer de også oppdrag til den profesjonen de ville erstatte, nemlig juristene.

Nei, det er heller ingen tvil om at samfunnsviterne har bidratt til den offentlige diskurs om samfunnet. Men de blitt mer utydelige enn pionerene fra 1960-åra. De var både dristige og modige, og synlige i aviser og på tv-skjermen. Ofte pådro de seg det politisk etablissementets vrede. I dag er skillet mellom vitenskap og utredning uklar, og kravene til vitenskapelig produksjon slik at også samfunnsviterne som forskere er forsvunnet inn i de akademiske tidsskriftenes verden der de samler poeng for egen karriere og arbeidsplassens økonomi.

De store fortellingene om samfunnet er i de siste tiår kommet fra utlandet, fra Anthony Giddens, Daniel Bell og Ulrich Beck som ga oss begreper om det postindustrielle samfunnet og trakk linjer fra fortid til framtid. Her er norske samfunnsvitere lite med. Det har fått den sørgelige konsekvens at heller ikke partiene og statsministerkandidatene på valg har noe tydelig budskap om hva slags samfunn de vil ha. Unntaket er de grønne, som berører et reelt framtidsproblem. Men de strever, ifølge valgforskerne, med selve perleporten til den politiske lykke, sperregrensen - også den uttenkt av samfunnsvitere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.