Makt og egen fortreffelighet

I en verden med atomvåpen skulle en tro at bare gale mennesker starter en krig. Men en moderne krig er ikke galmannsverk, skriver Arnulf Kolstad.

TVERT IMOT er den resultat av rasjonelle overlegninger foretatt av sunne og velfungerende mennesker. Det gjelder for eksempel krigen i Kosovo, i Afghanistan og i Irak. Ingen vil beskylde Bush, Bondevik, Petersen eller Stoltenberg for å være sinnsforvirrede, selv om Norge her har vært og er deltagende part i angrepskriger.Så lenge krig planlegges og settes i gang av folk som hardnakket påstår at de ikke ønsker det, er det viktig å studere nærmere de situasjoner som fører fram til væpnet konflikt. Like viktig er det å utvikle alternative, ikke-militære måter å forholde seg til konflikter på. Før bombingen av Kosovo ble det sagt at det ikke fantes andre alternativer enn de militære. Men selvsagt finnes det alternativer. Men de må utvikles og fremmes som realistiske og mulige.

DET ER NEMLIG ikke gale personer som starter eller deltar i krigene. Men situasjonen der konflikten diskuteres og krigsforberedelsene foregår, stimulerer til fordreide virkelighetsoppfatninger, slik vi finner hos gale mennesker med svak realitetskontakt. Oppegående og velmenende mennesker kan fatte de mest bestialske beslutninger såfremt situasjonen oppmuntrer til det. Det er påvist i vitenskapelige eksperimenter, og demonstrert i historien. Ofte skyldes det gruppeprosesser, der moral og nestekjærlighet må vike for tenking i svart-hvitt. Ønsket om å vise styrke er paret med overdreven tro på egen fortreffelighet. Det er en giftig blanding.Partene i en konflikt har som oftest urealistiske oppfatninger om motparten. Dette er en forutsetning for mange kriger. Virkelighetsforskyvningen forsterkes gjennom ensidige gruppeprosesser og sementering av stereotype fiendebilder. Når fiendene aldri møtes eskalerer motsetningene. Ralph K. White beskrev dette fenomenet for første gang i en artikkel fra 1966 med tittelen «Feiloppfatninger som årsak til to verdenskriger», og trakk fram de viktigste årsakene til «galskapen». Et diabolsk fiendebilde Fienden fremstilles med følelsesladete og bevissthetsinnskrenkende invektiver som et udyr, en kriminell, morder eller terrorist. Fienden, gjerne personifisert i en statsleder, fremstilles som en trussel, ikke bare mot det en selv politisk og ideologisk representerer, men mot hele menneskehetens fremtid. Slik tenker en i svart hvitt, og appellerer til de mest lavtstående tilbøyeligheter for å piske opp stemningen under parolen om at «skadedyrene må utryddes». Et virilt selvbilde Angsten for å tape ansikt som stormakt er fremtredende. Det å ikke bli ansett som den sterkeste og mest moralske oppfattes som en trussel. Angsten for å reduseres til annenrangs nasjon sitter dypt i mange politikere, statsledere og offiserer. Den dimensjonen de bruker når de bedømmer seg selv og sitt land, er ikke om de er gode eller dårlige, har rett eller tar feil, men om de er sterke eller svake. Det viktigste er å fremstå som sterk, modig, handlekraftig og viril. Et moralsk selvbilde Svart-hvitt tenkningen gjør at alt verdiløst tilskrives fienden og alt moralsk høyverdig en selv. En er tvunget til å forsvare ens egen moralske dyd og overlegne egenskaper: det fredselskende, det siviliserte, moderne økonomi, orden, og demokratiske verdier. Fienden fremstilles som satans ambassadør på jorden, og representerer umoral, falskhet og ansvarsløshet. Spesielt i religiøse konflikter er det sterke innslag av moralsk fordømmelse. Fiendens tro er en vranglære som må bekjempes. Selektiv uoppmerksomhet En ser bare det en ønsker å se. Man forsterker egen fortreffelighet, og ser bort fra forsonende trekk hos fienden. Alle tar litt ekstra i for å demonstrere at de spiller på riktig lag. På denne måten kommer flere negative argumenter på bordet. Tilsvarende blir argumenter som kunne fremstille fienden i et gunstigere lys undertrykt. Dette skjer hos begge parter, og resultatet er ytterligere polarisering. Fravær av empati Å sette seg inn i motpartens tanke- og følelsesunivers krever vilje, evne og mulighet. Det er enklere å lete etter bekreftelse på inntrykk en allerede har enn å tillegge motstanderen edle hensikter, akseptabel moral eller en vanskelig situasjon. Et møte med motparten gjør det vanskeligere å opprettholde svart-hvitt tenkningen, og derfor unngår en gjerne det. Empati forutsetter emosjonell åpenhet og et klima for å lytte og legge bort egne fordommer for å vie seg til den andres tanke- og følelsesverden. Et slikt klima eksisterer sjelden i grupper som overveier å gå til krig.

MEN DET ER et slikt klima som skal skapes i ISFiTs dialoggrupper. Den internasjonale studentfestivalen ISFIT arrangeres i Trondheim i februar. Som en del av festivalen inviteres deltagere fra aktuelle krigs- og konfliktområder som Sudan, Etiopia, Eritrea, Uganda, Burundi, Rwanda og D.R. Congo til dialoggrupper for å lære om fredelig konflikthåndtering. Dialoggruppene samles på ei hytte utenfor Røros for å gi «fiendene» anledning til å møtes ansikt til ansikt. Der skal studentene leve sammen i en uke, og gjøre aktiviteter og øvelser knyttet til kommunikasjon, identitet, konflikt og dialog. Til slutt skal de ta opp og drøfte de aktuelle konfliktene i hjemlandene sine. Ved å bearbeide emosjonelle og fordomsfulle holdninger overfor «fienden», blir det lettere å oppdage den rasjonelle kjernen i konflikten. Dialoggruppene tar utgangspunkt i forskningsbaserte kunnskapstradisjoner, og kombinerer dem med anerkjente arbeidsformer ved konflikthåndtering. ISFiTs dialoggrupper demonstrerer en vei ut av gruppetenkningen. Når deltakerne drar hjem til sine respektive afrikanske land, har de med seg dialogverktøy i bagasjen. Hjemme skal de spre kunnskapen videre. For å bekjempe tilbøyeligheten til gripe til våpen, må vi lære oss til å tenke i farger og ikke bare i svart-hvitt. Dessuten må vi marsjere mindre i takt, og akseptere utakten som forsikring mot faretruende lojalitet og engstelig konformitet. Militære snarveier fører til at mekling, kommunikasjon og fredelige løsninger stilles i skyggen og anses som uaktuelle. En slik innstilling til konfliktløsning er katastrofal. Det finnes alltid andre løsninger. Dialoggruppene jobber for å vise at det finnes veier til en fredeligere verden, og at kontakt er en forutsetning. Å påstå at krig er eneste mulighet er ikke bare fantasiløst, det er også i de fleste tilfeller et alvorlig feilgrep. Det er på høy tid at vi slutter å fylle historiebøkene utelukkende med blodige kriger og konflikter.