Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Makt og motmakt

Det er vel og bra å ta sitt utgangspunkt i dagliglivets forståelse av et gitt begrep. Men om samfunnsviteren ikke greier å tilføre dagliglivets friksjonsløse tilnærming en fremmedhet, en undring, en følelse av at ting er annerledes andre steder og til andre tider, ja, da har vi å gjøre med slapp gjentagelse av rådende forestillinger, ikke kritisk undersøkelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det rådende samfunnsvitenskapelige maktbegrep faller i høy grad sammen med dagliglivets forståelse av makt. De aller fleste mennesker assosierer til bombefly over Balkan, til folkeskoleklassens bølle, til vold i familien - altså til konkrete ting, personer eller fenomener som har noe med begrepet makt å gjøre. Også de samfunnsvitenskapelige analysene vi har av makt, knyttes gjennomgående direkte til individer og institusjoner. Makt sies å være noe som aktører «har». Man definerer makt som hvorledes en aktør kan få en annen til å gjøre noe mot sin vilje, og analyserer i tråd med dette serier av handlinger som er karakterisert av at tvang er involvert. Spesielt er man opptatt av de formelle sidene ved disse handlingene, det vil si alt som har med lover og regler å gjøre. Alt dette er viktige anliggende, men å fokusere for sterkt på dette fører til at man lett overser to vesentlige sider ved makten. For det første fokuserer man i mindre grad på den makt som ligger i selve våre begreper om hvorledes ting «skal være» - altså vår idé om hva som er «normalt». Og for det andre taper man ofte av syne hvorledes efterlevelsen av formelle lover og regler ikke bare hviler på lovens bokstav, men også på uformelle mekanismer. Utkallelse til verneplikt eller oppfordringer til å betale trikkebilletten efterleves ikke nødvendigvis fordi det trues med bøter og andre formelle sanksjoner, men fordi det er så fordømt pinlig å bli tatt på fersken foran øynene på andre. Muligheten for å bli utsatt for sosial misbilligelse er også på 1990-tallet en sentral grunn til at vi holder oss i rekkene, selv om den «bare» kommer fra mennesker man ikke kjenner personlig, og selv om man ofte får inntrykk av at dette skulle være en svunnen faktor når man leser de verdikonservatives tidsdiagnoser. Det krever hardt arbeid å opprettholde enhver sosial orden og de maktforhold som karakteriserer den. Mye av arbeidet er uformelt.

Hvorledes vi har fått et så aktørrettet og formalistisk maktbegrep som vi har, er i seg selv et maktspørsmål. En av årsakene er at vi de siste tre- fire hundre år har vært besatt av statens rolle for politisk liv. Den kanon av tekster vi kjenner under overskriften «politisk teori», er en sammenhengende refleksjon over statens rolle i samfunnslivet. I teutonske land, som vårt eget, kaller man da også den gren av samfunnsvitenskapen som spesielt steller med politikk for «statsvitenskap», Staatswissenschaft, statskundskab. Selvsagt har det vært gjort politiske analyser som ikke har fokusert på staten. Poenget er at disse analysene gjennomgående er blitt utelatt fra kanon. De er på forskjellige måter blitt fortrengt og overskygget, sannsynligvis nettopp fordi de inviterte til samtale og tenkning om noe annet enn staten. Vi har her et eksempel på hvorledes makt virker: en politisk teoretiker som ikke relaterer sitt arbeide til staten, kan ikke være noen sentral politiker. Om politisk teori konsentrerer seg om staten, vil den nødvendigvis selv bli en del av grunnlaget for statens fortsatte sentralitet. Ressurser som kunne ha vært satt inn på andre ting, vil i stedet bli brukt til å fortsette samtalen om staten.

I Norge sies det mye om legitimering av makt, om hvorledes symboler legitimerer et gitt herredømme. I samfunn med høy grad av arbeidsdeling og høy grad av krav til hva subjektene må kunne greie på egenhånd, blir behovet for at ting skal rulle uten direkte inngripen påtrengende. Sett fra de styrendes side, blir derfor behovet for at de styrte selv skal oppleve mest mulig av sine liv som tålelig, sterkere jo mer differensiert et samfunn er. I et slikt perspektiv er legitimitet et styringsredskap som blir viktigere og viktigere i et land som Norge. Legitimitet kan derfor betraktes ikke bare som et spørsmål om individuering og frigjøring slik det gjennomgående blir i norsk diskurs, men også som en maktstrategi i seg selv. Denne innsikten har jeg i sin mest pregnante form funnet hos den store franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline, som lar hovedpersonen i «Reise til nattens ende» reflektere over at man tidligere simpelthen ble utskrevet, dyttet inn i en uniform, og sendt i krigen. Efter nasjonalstatens komme er imidlertid ikke dette nok lenger. Nå må man dra i krigen med et smil på leppene, og henrykt dø for fedrelandet. I nasjonalstatens epoke er det altså ikke bare kroppen som må avgis, men også tankene.

Det å stille til skue slike logikker er en helt vesentlig del av samfunnsforskerens arbeid. Vi må ikke bli så opptatt av legitimitet at vi glemmer å kritisere de maktstrategier som ledere og grupper bruker for å innkassere den. Dette er et problem som man i vestlig tradisjon møter allerede i Platons dialog med Gorgias. Sokrates snakker der varmt om den tenkende manns oppslutning om polis. Hans sofistiske motstander hevder på sin side at makt er rett, at det dreier seg om at lederen setter sin vilje igjennom. Hva angår det kritiske studiet av makt, må jeg tilkjennegi en klar preferanse for sistnevnte utgangspunkt. Det å få jobben gjort, med de midler man rår over, er den styrendes første prioritet, og må være det. Om man kan få gjort det med minimalt arbeid og med minimal friksjon i forhold til gruppens øvrige medlemmer, er det bra, men det er likefullt underordnet. Legitimitet er en bonus, ikke en første prioritet. Dette trenger ikke på noen måte bety at mål helliger middel, eller at det ikke finnes beskrankninger på hva styrende kan foreta seg. Men for å bruke et folkelig uttrykk betyr det at makten «ter seg», og at den alltid vil gjøre det.

Hvilke muligheter finnes for motmakt? Vi trenger et begrepsapparat som fremhever mulighetene for at flest mulig kan leve sine egne liv. Derfor trenger vi et maktbegrep som også er positivt, som betoner mulighetene for å skape seg selv på individ- og gruppenivå. Et slikt maktbegrep finner man for eksempel hos Michel Foucault. Foucault sondrer mellom makt, governmentalitet eller på norsk kanskje bedre regjering, og dominans. Makt henviser til forholdsvis symmetriske spill, kjennetegnet av usikkerhet og omskiftelighet hva angår hvem som er på toppen. De samme trekkene som tjener som en maktressurs i én kontekst eller endog i en del av en prosess i samme kontekst, kan lett snus og bli det motsatte. Foucault nevner alder som et eksempel på en slik ressurs, og politisk samtale som eksempel på en forholdsvis symmetrisk praksis. Så har man regjering, definert av Foucault som orkestrering av handling (eller mer elegant, «the conduct of conduct»). Dette er teknikker og strategier for å instituere spesifikke handlinger og handlingsmønstre. Disiplinering, forstått som overføring av et sett kapabiliteter og tilordning av disse kapabilitetene til typer av situasjoner, vil være ett eksempel på regjering. Tilslutt har man dominans, som er karakterisert av høy grad av institusjonalisert tvang.

De fleste av oss vil se det som imperativt at man får en utvikling der flest mulig av de sosiale praksiser som nå er karakterisert av dominans, over til å bli karakterisert av regjering, og flest mulig av dem som er karakterisert av regjering, over til å bli karakterisert av makt (forstått som et omskiftelig spill). En slik praksis vil ikke kunne fjerne innslagene av regjering i Norge. Ikke desto mindre er den såvidt jeg kan se et eksempel på det beste vi kan håpe på, og ikke minst: noe vi som samfunnsforskere og gode borgere konkret kan bidra til samfunnsdebatten med.