Makt og samfunnsviterens ansvar

«Det å kunne skape en ny synsvinkel på virkeligheten er i seg selv et kritisk bidrag til samfunnsdebatten.»

De tradisjonelle analyser av makt oppsto i samfunnsvitenskapenes heroiske dannelsesperiode for omkring 100 år siden. Diskusjonen om makt har hatt en tendens til å fokusere på de politiske og økonomiske institusjonene, på bestemte aktører eller institusjoner som påvirker politikk og økonomi på makronivå. Makt har dermed også primært vært definert som evnen til eksplisitte handlinger på tvers av ulike hindre, og i mindre grad evnene til å skape de implisitte forutsetningene som over tid skaper institusjonelt eller systemisk basert makt.

I samfunnsvitenskapene og i humaniora finnes det imidlertid et betydelig potensial for å analysere makt på mer mangfoldige måter. Så vel globalisering og kulturelt mangfold som nye teknologier gir oss betydelige muligheter, men stiller oss samtidig overfor store utfordringer og problemer som ofte kan synes paradoksale. Nyvunne muligheter har en pris og konsekvenser som det synes vanskelig å vite noe sikkert om. Noen av de nye teknologiene bringer også med seg muligheter som vi har store problemer med å vurdere etisk, moralsk og samfunnsmessig fordi de på en og samme tid kan innebære både positive muligheter og negative konsekvenser som ligger langt fram i tid og er uforutsigbare, men kan være omfattende. Dette gir seg blant annet utslag i tilsvarende ulike, usikre og ambivalente syn på hva makt er, og hvordan makt utøves i dagens samfunn. En slik situasjon gir plass for og nødvendiggjør ulike syn og ulike vurderinger. Debatten bringer ikke alltid «løsninger», men nettopp derfor er den mer nødvendig enn noen gang. Når problemene er paradoksale, kan det være desto viktigere å bringe fram konfronterende og nye perspektiver, teorier og analyser.

Noen eksempler på forhold som krever nye innfallsvinkler: Bio- og genteknologien gir oss dramatisk nye muligheter til å dyrke mer mat, forutsi arvelige sykdommer, utvikle nye medisiner osv. Samtidig innebærer dette at vi må ta en rekke beslutninger som dels har konsekvenser for biodiversitet og naturens utvikling på mer omfattende måter enn før, og dels innebærer en mer direkte stillingtaken til spørsmål om liv og død (ved bruk av fosterdiagnostikk, genetiske behandlingsmetoder, mulighetene for ekstremt dyre behandlingsmetoder og kompliserte behandlingsformer for døende pasienter). Vi gis nye muligheter, men det blir samtidig åpenbart at vi mangler erfaringer til å håndtere disse sett i et bredere samfunnsmessig og etisk perspektiv. Informasjon om disse mulighetene og hvilke aktører som kan ta beslutninger, berører makt på en nokså bred måte. Vi kan ha behov for å se disse spørsmålene, og den makt som utøves innenfor slike felt, fra ulike perspektiver. Nye teknologier innenfor telekommunikasjon og informasjonsbearbeidelse har gitt oss dramatisk nye muligheter til å kommunisere med stadig flere, på stadig raskere måter. Det har sosiale implikasjoner og betydning for utøvelse av makt som vi vet lite om. Fordi utviklingen går så raskt og teknologien har så stort gjennomslag, vil det være mange forhold som synes nærmest umulige å stanse. «Den nye økonomien» er blitt et samlebegrep for noen av de økonomiske og institusjonelle konsekvensene av at økonomiske interaksjoner kan foregå over nettet og derved med en helt ny intensitet og hastighet, men også anonymitet. De nye nettselskapene er kanskje det beste eksempel på den nye økonomiens betydelige innslag av uforutsigbarhet og spekulasjon. Her forhandles makt på nye måter og med en hastighet og anonymitet som synes vanskelig å beskrive ut fra tradisjonelle maktteorier.

På ganske kort tid har de store selskapene innenfor telekommunikasjon og elektroniske massemedia eksplodert økonomisk og virksomhetsmessig, og fått en uforholdsmessig mye større betydning enn før. Film- og fjernsynsmedienes utvikling har også gitt en makt som virker åpenbar og omfattende, men samtidig synes vanskelig å bedømme. Når omfattende endringer i samfunnet skjer raskt, har vi langt færre erfaringer til å vurdere endringene ut fra. Det vil ofte heller ikke foreligge etablerte verdier eller virkelighetsforestillinger som endringene kan vurderes ut fra. Vi står her overfor et knippe empiriske fenomener som vanskelig lar seg fange ved hjelp av tradisjonelle maktanalyser. Samfunnsutviklingen selv presser altså analytikeren til å anlegge nye teoretiske synsvinkler.

En av dem som anlegger et slikt perspektiv, er den nylig avdøde juristen og sosiologen Niklas Luhmann. Han har utviklet en særlig tendens innenfor systemteorien med henblikk på det sosiale. Det vil si på samfunnet som bestående av kommunikasjoner, og der disse igjen er systematisert i et uendelig antall sosiale systemer (i mange nivåer). De mest generelle systemene er de såkalte symbolske generaliserte media eller funksjoner så som politikk, rett, økonomi, vitenskap, religion, kunst, kjærlighet osv. En helt vesentlig del av samfunnets koordinering skjer gjennom disse, og de ordner seg i forhold til hverandre bare som sosiale funksjoner og ikke innenfor noen hierarkisk eller annen fast orden. Luhmann kombinerer her teoriene om funksjonell og kommunikativ differensiering med systemteori.

Luhmann flytter fokus fra handlinger og aktører til kommunikasjoner og dermed også til en viss grad til institusjoner, i en kommunikativ forstand. De generaliserte sosiale systemene (funksjonene) er utviklet som kommunikative systemer over tid, og under betingelser av både kompleksitet og kontingens. De må forutsettes å være sentrale forutsetninger for utøvingen av makt i samfunnet, og makten kan også sies å utøves gjennom hver av disse funksjonene. Maktutøvelse i en slik forstand blir da makten til å la noe framstå som normalt . Makt blir dermed også en så iboende og «nødvendig» del av samfunnets sentrale dynamikk at den går i ett med samfunnet og dermed blir usynlig som makt betraktet. Den blir vanskelig å begrepsfeste som makt, eller som noe særlig som skiller seg ut fra det nødvendige. Maktens normalisering gjør det vanskeligere å skille ut noe som eventuelt misbruk av eller «for mye» makt. Institusjonaliserte prosesser som samfunnsøkonomi, politisk-demokratiske beslutningsprosesser, rettssikkerhet og objektiv vitenskap blir funksjonsnødvendige for samfunnet. Utøvelsen av makt innenfor disse institusjonene vil lett kunne få et anstrøk av uangripelighet som gjør det vanskelig å diskutere bruk og misbruk av makt innenfor disse institusjonenes rammer.

Særlig retten og politikken har fått sine betingelser forandret på en avgjørende måte ved det prestasjonspress som følger økende kompleksitet og raske endringer. Fordi de også utfordres fra så mange hold på en gang, og kan oppfattes ulikt, synes det stadig vanskeligere å påvise hvordan makt utøves i relasjon til rett og politikk. I en slik situasjon er det spesielt viktig at samfunnsvitere er seg bevisst at deres egne analyser, av makt og av annet, kan fungere på to vidt forskjellige måter. De kan for det første konsentrere seg om å løse problemer . Man tar de rådende maktforhold for gitt, og leverer bidrag til hvordan saker og ting kan fungere best mulig, gitt at verden er som den er. En slik holdning vil uvegerlig bekrefte den verden man analyserer. For det annet kan samfunnsvitere demonstrere alternativene og stille makten til skue. En slik kritisk praksis trenger ikke nødvendigvis å stille ferdige alternativer fram for beslutningstakere. Det å kunne skape en ny synsvinkel på virkeligheten er i seg selv et kritisk bidrag til samfunnsdebatten. Luhmann maktet å gjøre nettopp det. Hvor mange norske samfunnsvitere bestreber seg på å gjøre det samme?