Mange har påpekt at makten trives best der den kan operere ubemerket. I et innlegg den 30. august hevdet jeg dette også er tilfellet på rusfeltet. Utgangspunktet er to professorers håndtering av spørsmålet om heroinutdeling som del av tiltakspakken for nedkjørte rusavhengige. I sitt svar samme dag oppviser professorene Thomas Clausen og Helge Waal en arroganse og nedlatenhet som på forbilledlig vis demonstrerer akkurat det jeg prøvde å si. De synes «det er vanskelig å ta Johansen på alvor».

Jeg kritiserte opprinnelig professorene for å motarbeide helseministerens annonserte forsøksordning med heroinassistert behandling (HAB) på et grunnlag som ikke hadde rot i forskningen. De tiltok seg en rolle som ikke er deres når de med fynd og klem hevder hva som er riktig prioritering av midler. Jeg påviste at de 1) påberopte seg en vitenskapelighet det ikke var grunnlag for når de henviste til en rapport de selv tidligere hadde vært medforfattere på, 2) at de underslo at brukerstemmene på rusfeltet har vært sterke tilhengere av HAB og generelt fremstilte saken tendensiøst, 3) satte egne synspunkter i et uforholdsmessig fordelaktig lys ved å stille opp urimelige forutsetninger. Kritikken var understøttet av kilder og referanser til hva de hadde sagt og skrevet.