VANSKELIG: - Det har i alle år vært vanskelig å få gehør for brukerstemmene, skriver artikkelforfatteren. 
Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
VANSKELIG: - Det har i alle år vært vanskelig å få gehør for brukerstemmene, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / SCANPIXVis mer

Makt og seriøsitet på rusfeltet

Det har vært altfor lett å avfeie oss med nedlatende og latterliggjørende karakteristikker. Sånn kan man oppføre seg når man har makt.

Meninger

Mange har påpekt at makten trives best der den kan operere ubemerket. I et innlegg den 30. august hevdet jeg dette også er tilfellet på rusfeltet. Utgangspunktet er to professorers håndtering av spørsmålet om heroinutdeling som del av tiltakspakken for nedkjørte rusavhengige. I sitt svar samme dag oppviser professorene Thomas Clausen og Helge Waal en arroganse og nedlatenhet som på forbilledlig vis demonstrerer akkurat det jeg prøvde å si. De synes «det er vanskelig å ta Johansen på alvor».

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Jeg kritiserte opprinnelig professorene for å motarbeide helseministerens annonserte forsøksordning med heroinassistert behandling (HAB) på et grunnlag som ikke hadde rot i forskningen. De tiltok seg en rolle som ikke er deres når de med fynd og klem hevder hva som er riktig prioritering av midler. Jeg påviste at de 1) påberopte seg en vitenskapelighet det ikke var grunnlag for når de henviste til en rapport de selv tidligere hadde vært medforfattere på, 2) at de underslo at brukerstemmene på rusfeltet har vært sterke tilhengere av HAB og generelt fremstilte saken tendensiøst, 3) satte egne synspunkter i et uforholdsmessig fordelaktig lys ved å stille opp urimelige forutsetninger. Kritikken var understøttet av kilder og referanser til hva de hadde sagt og skrevet.

Videre hevdet jeg at rusfeltet lider av et sammensurium av interesser og folk med dobbeltroller, ikke minst den ene av professorene. Forskningen har en særlig status i våre typer samfunn, og på rusfeltet blir rolleblandingen forsterket av at universitetets folk har vært arkitekter bak store deler av tiltaksapparatet. Professorene har en makt som går langt utover å ha kunnskapsovervekt sammenlignet med resten av befolkningen og det politiske miljø.

Clausen og Waal reagerer på denne kritikken med å bli fornærmet og å utdefinere kritikeren. Jeg lar det jeg oppfatter som indignert polemikk i svaret deres ligge i fred og henstiller leseren om å undersøke de opprinnelige formuleringene for å se om de rettferdiggjør svaret jeg fikk.

I stedet vil jeg spørre hva det forteller at de to prominente herrene utdefinerer kritikeren og unnlater å kommentere kritikken. Selv om kritikken er skrevet med en viss brodd, er det helt mulig å kommentere saklig på den. Hvis universitetene er saklighetens høyborg kunne man forestilt seg et svar som dette: «Johansen har rett i at prioriteringer ikke er forskerstandens område, men vi mener likevel å ha såpass kjennskap til feltet at det er naturlig at vi komme med våre vurderinger» eller lignende. De kunne ha lagt til at «Norge er et lite land der man dessverre kommer til å sitte på flere sider av bordet, men dette er spørsmål vi løpende diskuterer med ledelsen i Helsedirektoratet». I stedet sier de altså at de ikke tar kritikken på alvor.

Kritikken kommer imidlertid ikke bare fra meg som enkeltperson. Dette er skrevet som leder av Skyggeutvalget. Skyggeutvalget er et forsøk på å samle erfaringene i det løse nettverket av folk som kaller seg «brukerstemmene på rusfeltet». Vi skal ta opp de store spørsmålene som Rusreformutvalget ikke har mandat til å diskutere. Dagens politiske løsninger ofrer de som lever på gata for allmenhelsen. Vi tar mål av oss til å vise at strafferegimet i ruspolitikken forårsaker unødvendige og urimelige lidelser for de som allerede er hardest rammet av rusproblemer. Men det har i alle år vært vanskelig å få gehør for brukerstemmene. Det har vært altfor lett å avfeie oss med nedlatende og latterliggjørende karakteristikker. Sånn kan man oppføre seg når man har makt.

Det er ingen overraskelse for oss at Clausen og Waal føyser bort kritikken vår. Det gjenspeiler en forakt for brukerstemmene som vi er vant til. Men de skal ikke få holde på uten at vi retter søkelyset på den makten de har.