Makt over kunnskapen?

«En vanskelighet i debatten om utredningsinstitutter og oppdragsforsking er uklarhet om begrepene for å beskrive aktiviteter for å frembringe kunnskap.»

NRKs kritikk mot oppdragssentret ECON har utløst en viktig debatt. Den dreier seg ikke om mulig personlig uredelighet, men om kunnskapens makt og makten over kunnskapen. Kunnskap er makt, og makt korrumperer. Derfor er det viktig med pluralisme og motmakt på alle områder i samfunnet, også når det gjelder forskning og utredning. Selv om jeg ikke er sikker på at det står så dårlig til som for eksempel Gudleiv Forr, Ottar Brox og andre påstår, må vi være på vakt mot makt over kunnskapsproduksjonen, enten den utøves gjennom penger eller ved krav om å være politisk korrekt.

Ett spørsmål knytter seg til uavhengighet, hvem skal vi stole på når alle er betalt av en oppdragsgiver? Jeg arbeidet lenge i Finansdepartementet. Da var jeg opptatt av hvem som skulle drive den offentlige debatten når nesten alle profesjonelle var knyttet til departementer, interesseorganisasjoner som Bondelaget, Industriforbundet, eller jobbet i store, private firmaer. Vi var alle forventet å opptre som representanter for våre institusjoner, men jeg må likevel si at jeg følte meg mer fri til å utrykke meg enn dem.

Utover i 1980-årene ble det imidlertid vanskeligere. Problemene tårnet seg opp i norsk økonomi med inflasjon og arbeidsløshet; samtidig hadde regjeringene svak og skiftende støtte i Stortinget. Vi kunne ikke lenger skrive åpent om vanskelighetene. Noe av moroa ble borte. Da var det en lettelse å bli konsulent i ECON. Her lever vi av åpenhjertighet, mye av det vi gjør er til innvortes bruk, og da er ingen tjent med skjønnmaling og upartiskhet. Vil noen bruke våre utredninger offentlig, må de ta med både pluss og minus, de får ikke lov til å plukke det som passer. Det er også greit å ikke være avhengig av én enkelt oppdragsgiver, i ECON står de ti største oppdragsgiverne for mindre enn en tredel av omsetningen. Dermed behøver vi ikke være redde for å tråkke en oppdragsgiver på tærne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ottar Brox skriver om et nettverk av elitistiske herretenkere, mens Gudleiv Forr skriver om utredere som tilbyr sin kunnskap til hvem det måtte være for en passende betaling. Det er to helt forskjellige analyser, og jeg tror Brox treffer best. ECON står for økonomisk analyse, om enn i vid forstand, og vi har tro på at vår økonomiske angrepsvinkel kan gi innsikt både for den generelle samfunnsdebatten og for ulike interessegrupper. Vi tilpasser ikke våre tilrådinger, men folk vet omtrent hvilken argumentasjon de kan forvente når de kommer til oss. Problemet oppstår hvis vi, sammen med andre utrednings- og forskningsinstitusjoner, får en dominerende posisjon (ideologisk klynge) der annerledes tenkende har vanskelig for å komme til orde.

Det springende punktet er om det er en manglende pluralisme i norsk kunnskapsproduksjon. Der må både utredere og oppdragsgivere være på vakt, men jeg må innrømme at ingen av de innleggene jeg har sett, har gjort meg bekymret i så måte. Jeg tror at misnøyen, og særlig med ECON, først og fremst dreier seg om saklig uenighet eller at man ikke liker konklusjonene som følger av en nøktern økonomisk analyse.

Ottar Brox skriver at det ikke er lett å se hva som kan gjøres for at samfunnsforskningen kan gjøre samfunnet mer gjennomsiktig og styrbart. Jeg er ikke enig. Først og fremst tror jeg ikke han har rett i beskrivelsen, verken av situasjonen eller utviklingstendensene. Jeg opplever Norge som et samfunn med mye pluralisme, og i de 40 årene jeg selv har vært med som aktør, har jeg opplevd betydelige forbedringer. Noe av styrken i det norske samfunnet ligger i at interessegrupper som LO og NHO ser seg tjent med å samarbeide om å avklare saksforhold. Det lønner seg stort sett heller ikke å komme med uholdbare påstander, faren for å bli avslørt er for stor.

Gudleiv Forr mener at utredningsinstituttene skaper et samrøre med uklare fronter som gjør det vanskelig å se hvilke mektige interesser som står mot hverandre i samfunnet. Jeg tror ikke han har rett. Mange av de såkalte ideologiske skillene i samfunnet skyldtes skinnuenighet, og derfor skjer det nå en nyorientering bygd på større innsikt i de reelle interessemotsetningene. Forr skriver også nostalgisk om den gang samfunnsforskningen var en opposisjonsvitenskap. Jeg er enig i at det var noe flott ved disse professorene som paternalistisk stilte opp for de svake i samfunnet. Men fra min tid i Finansdepartementet husker jeg også hvor vanskelig det var å engasjere samfunnsforskere til en konkret vurdering av praktiske tiltak. Mange foretrakk å sitte på gjerdet og komme med kritiske kommentarer etterpå.

Ottar Brox foreslår institutter som binder seg til å undersøke alle relevante aspekter ved det som undersøkes. Han mener at de som betaler ellers har en ubegrenset rett til å hindre at relevante, men ubehagelige, aspekter tas opp. En slik løsning tror jeg lite på, drømmen om den uavhengige intellektuelle var en illusjon. Jeg har aldri trodd på Webers tese om at det er mulig å skille mellom sak og vurdering, og jeg tror ikke at noen kan kalle seg virkelig uavhengige. Ingen av oss kan fri seg fra sin skjulte agenda. Derfor trengs spilleregler for argumentasjon for å oppnå enighet om saksforhold.

Nå tror jeg også at Brox overdriver problemet med at ubehagelige spørsmål ikke blir stilt. Forskningens og utredningenes innflytelse bygger på tillit. Hvis det etter hvert blir klart at viktige momenter er utelatt, forsvinner innflytelsen raskt. Slurv og juks gir fort tap i et kunnskapsmarked.

Men man kan gjøre mer for å styrke mulighetene for kontrollerende kritikk. Istedenfor å spørre hvem som betaler, må kritikerne spørre om argumentene holder. Men da må det finnes kritikere som har kapasitet til å vurdere. For eksempel kan en styrke mulighetene for kollegakritikk, som Andreas Wiese foreslår. Det viktigste er likevel at politikerne sikrer gode muligheter for dem som står for motekspertise. En vanskelighet i debatten om utredningsinstitutter og oppdragsforskning er uklarhet om begrepene for å beskrive aktiviteter for å frembringe kunnskap. Det virker som mange av innleggene bygger på en forestilling om at forskning og utredning først og fremst dreier seg om argumentproduksjon.

Det tror jeg ikke stemmer, og det stemmer i hvert fall ikke for det ECON gjør. Mange kommer til oss for å få en bedre forståelse av sin egen situasjon og av det de driver på med, eller helt enkelt for å supplere sin egen utredningskapasitet. Nå er kunnskap makt, selv om den ikke brukes til å slå andre i hodet med. Men det forklarer i hvert fall hvorfor mange av våre utredninger ikke er offentlige.

Det er store økonomiske interesser knyttet til intellektuelle rettigheter. Teknologiske nyvinninger kan patentbeskyttes. Skjønnlitterære forfattere, journalister og komponister har beskyttelse i åndsverkloven for sine verker. Hva er det som tilsier at utrederes arbeid umiddelbart skal gjøres gratis tilgjengelig for alle? Skulle en slik regel også gjelde for interne utredningsavdelinger i departementer og private bedrifter? Skulle den gjelde all forskning og utredning, for eksempel fra de store bedriftenes utviklingsavdelinger, eller bare samfunnsforskning?

Det vil alltid være motstridende hensyn når det gjelder beskyttelse av åndsverk. Patenter kan bremse utbredelsen av teknologiske nyvinninger, men samtidig gjør de det økonomisk lønnsomt å utvikle ny teknologi. Tilsvarende for forskning og utredning, manglende publisering bremser utbredelsen av ny innsikt og forståelse, på den annen side styrkes de økonomiske incitamentene til forskning og utredning.

I Norge har vi et mytisk forhold til ordet forskning, og Andreas Wiese peker på at mediene elsker eksperter. Fra min egen tid i Finansdepartementet husker jeg at det plaget meg å bli sett på som ekspert, folk hørte mer på ekspedisjonssjefen enn på argumentene fra Per Schreiner.Derfor pleide jeg å innlede med å si at eks betegner noe forhenværende, og pert er det få som vet hva er. Litt mindre alvor rundt utrederrollen, og litt mer vekt på selve innholdet i utredningene kunne derfor være på sin plass.