PÅ KILDEJAKT: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
PÅ KILDEJAKT: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Rapporten om manglende sikkerhet og beredskap:

Makt som maskespill

Forsvarsministeren lovet «reel åpenhet». Nå er det ikke en gang honnørord tilbake, bare gummistempler og kildejakt.

Meninger

Det var selvsagt bare det som manglet. Etter at regjeringens elendige arbeid med landets beredskap ble avslørt gjennom en lekkasje, går de ansvarlige politikerne over til kildejakt. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) har bedt Politiets sikkerhetstjeneste (PST) om å etterforske hvem som lekket beredskapsrapporten til Dagens Næringsliv. Dokumentet, som var ment for offentliggjøring, var et sammendrag som viste regjeringens manglende evne til å sikre viktige eiendommer, infrastruktur og samfunnskritisk virksomhet ved terror, sabotasje og kriser. Selv om Riksrevisjonens rapport til Stortinget var strippet for detaljer som kunne ha betydning for rikets sikkerhet, valgte forsvarsdepartementet likevel å gradere den. Nå går regjeringen et skritt videre ved å beordre jakt på den eller de som kan ha lekket rapporten.

Det handler om et av de eldste triksene i politikk - og i magi: Få oppmerksomheten vekk fra det kritiske punktet mens du manipulerer virkeligheten. Da kan det være nyttig å spenne brystkassen og rope på lov og orden og tukt i rekkene. Likevel forblir det påfallende at det ikke er påvist noe i Riksrevisjonens rapport som kan være skadelig for landets sikkerhet og beredskap. På dette punkt har både statsministeren, forsvarsministeren og justisministeren ilagt seg selv en nokså behagelig munnkurv. De kan selvsagt ikke diskutere innholdet i en gradert rapport, selv om den ikke er mer hemmelig enn at alle i Norge kan lese den. Slik er maktens maskespill.

Spillet er likevel ikke veldig krevende å gjennomskue. Hemmeligstemplingen av Riksrevisjonens rapport hadde som formål å beskytte eget omdømme mot negativ omtale og oppmerksomhet. Selvsagt benekter regjeringen dette, og påberoper seg ansvaret for Sikkerhetsloven. Når ingen kan finne noe som truer sikkerheten i det forbudte dokumentet, har dette ikke noen troverdighet.

På regjeringsnivå og i offentlige forvaltning er det en lang tradisjon for hemmelighold uten grunnlag i lovverket. Ikke minst er forsvarsdepartementet preget av en slik lukkethetskultur. Selv Stortinget sliter tungt for å få informasjon når forsvarsmilliardene skal bevilges. Riktignok debuterte Ine Eriksen Søreide som forsvarsminister med en tale som inneholdt løfter om større åpenhet: «Og da mener jeg ikke åpenhet som et honnørord, men reell åpenhet». Nå er det ikke en gang honnørord tilbake, bare gummistempler og kildejakt.