Makta flytter sørover

Nye understrømninger i internasjonal økonomi og politikk har de siste årene drevet fram store endringer i maktforholdene i verden, og styrken i endringsprosessen er tiltakende, skriver Halle Jørn Hanssen.

STADIG MER MAKT flyttes fra hva vi kaller det politiske nord til det politiske sør. Vi i Norge er en del av dette nord som vi også kaller OECD og som omfatter i Nord-Amerika, Vest-Europa, Australia, Japan, og et par andre land i Asia.Dersom man legger konvensjonelle mål på det samlede nasjonalprodukt for OECD-landene, har de fortsatt hånd om ca 65 prosent av det samlede verdensproduktet. Men tallet har skrumpet kraftig de siste 20 årene.Verdensbanken og FN har imidlertid utviklet måleinstrumenter for de reelle økonomiske styrkeforhold der man bl.a. legger vekt på den reelle kjøpekraft i de enkelte land, og dermed får vi et helt annet bilde.Når man legger disse nye målene til grunn, har verden utenfor OECD-området ca 55 prosent av verdensproduktet mens OECD landene har ca 45 prosent. Dette forholdet forskyver seg med økende fart til fordel for verden utenfor OECD.Dersom man ser på betalingsbalansen mellom de samme to storgruppene samt hvordan valutareservene er fordelt, blir bildet enda tydeligere. Her har landene utenom OECD ca 70 prosent av valutareservene mens OECD har 30. Føyer vi til at Kina alene eier to tre deler av alle amerikanske statsobligasjoner, blir bildet veldig klart.

NÅR DET GJELDER verdenshandelen, står verden utenfor OECD snart for ca 50 prosent. I 1970 var tallet 20 prosent. Når det gjelder energi, er forholdet omtrent det samme.Så må vi ikke glemme befolkningsdimensjonen. Ca 85 prosent av verdens befolkning lever utenfor OECD-området. Innenfor er vi ca 15 prosent.Kina, India, Brasil, Mexico og Russland er de nye store endringsagentene i denne maktforskyvningsprosessen, men det er mange andre land som også bidrar. Kina er gruppens store leder.USA som verdens supermakt har fortsatt et nasjonalprodukt målt med konvensjonelle mål som er 6 ganger større enn Kina, men legger vi inn dollarens reelle kjøpekraft i Kina sammenlignet med USA, blir forskjellen bare 2-1. Kina har de siste 30 år fordoblet styrken i sin økonomi hvert 9. år mens USA og de fleste vesteuropeiske land i sine store industrialiseringsperioder, brukte om lag 50 år på å fordoble sine BNP.

KINA HAR SAMTIDIG på grunn av sin radikale liberalisering av økonomien de siste 30 år fått en særdeles åpen økonomi der summen av det landet eksporterer og importerer er ca 70 prosent av BNP. I Norge er det ca 50 prosent, i USA ca 25 og i India 30. Mens Kina i år 2000 hadde 4 prosent av verdenshandelen, vil denne andelen i 2007 ventelig øke til minst 10 prosent. Det er et stort tall i en verden med nesten 200 andre store og små stater. Etter Kina er det India som nå trer fram på verdensscenen som den nye store økonomiske aktøren med en økonomisk styrke som likevel bare er halvparten av Kinas. Men en viktig forskjell mellom de to land er at mens Kina for en stor del har en industri for masseproduksjon og -forbruk, har India mye mer en kunnskapsbasert industri og tjenesteyting. Det kan på sikt gi India store fordeler.

I DENNE MANGFOLDIGE gruppen utenfor OECD-området utgjør Kina og India likevel mindre enn 25 prosent av det samlede nasjonalprodukt for gruppen som helhet. Andre aktører er Brasil, Mexico, Russland, Malaysia, Indonesia og mer enn 100 andre mindre land.Hva med Afrika i dette bildet? For 20 år siden snakket de mest kyniske om at Afrika kunne frakobles verdensøkonomien uten at noen ville merke det. De stemmene er nå tause. For Afrika er igjen blitt en interessant aktør i det store maktspillet, og de fleste afrikanske land hadde i fjor en vekst på mellom 5 og 7 prosent. Det er to grunner til det. For det første har de fleste afrikanske statene i de siste 15 årene vært i gang med en politisk og økonomisk systemrydding fra ettparti- og diktaturstater til demokratier og blandingsøkonomier som gir resultater. For det andre har verdens økende behov for energi og mineraler gjort afrikanske land med store forekomster av olje og mineraler til interessante økonomiske partnere.

KINA HAR FRAMFOR noen de siste 15 år bidratt til å gjøre Afrika økonomisk interessant igjen. Landet er i dag den viktigste økonomiske samarbeidspartner for et stort og voksende antall afrikanske stater. Samhandelen med Afrika er økt fra 10 milliarder USD i år 2000 til 50 milliarder USD i 2006. Kina øker sin bistand, og kinesiske selskaper er storinvestorer i mange afrikanske land. Mer enn 800 kinesiske entreprenør- og handelsselskaper er virksomme på kontinentet. Det finnes ingen tilgjengelig oversikt over hvor mange kinesiske fagarbeidere som jobber i afrikanske land, men tallet er høyere enn 200 000. Ca 15 000 afrikanere er nå på studieopphold i Kina med kinesiske statsstipend.Men det er ikke bare Kina som øker sin virksomhet i Afrika. Det gjør m.a. også India og Brasil. Da jeg nylig hørte den brasilianske utenriksråden tale om Brasils nye utenrikspolitikk under president Lula, hadde han denne markeringen om Afrika: «Dere spør kanskje om hvorfor Brasil har slik interesse for Afrika, men da må jeg minne dere om at Brasil er den nest største afrikanske nasjon i verden.»

FIRE FORHOLD bidrar til denne maktpolitiske endringen i verden. Den økonomiske liberaliseringen og globaliseringsprosessen som har preget verden de siste 25 årene, er en faktor. Den andre er den kommunikasjonsteknologiske revolusjon som ikke synes å ha noen slutt.Den tredje faktoren ligger i nord, og det er konsekvensene av den totalt feilslåtte utenrikspolitikken til USA under Bush overfor landene i sør. Jeg har jobbet med utenrikspolitikk og nord-sør spørsmål i 40 år og har aldri tidligere i sør møtt slik politisk negativitet overfor USA som nå. Det er et forhold som spiller over på hele Vesten.Den siste og kanskje viktigste faktoren er den økende politiske selvtilliten i sør. Den har lenge vært synbar i Asia. Venstrevinden over Latin Amerika de siste årene er et uttrykk for det samme. I Afrika er det nå en begeistring for Kina, India, Brasil og andre nye aktører fra sør som er til å ta og føle på.Den nye viljen i sør til å bruke politisk makt, kom først til uttrykk under toppmøtet i Verdens handelsorganisasjon WTO i Cancun i Mexico i 2003. Landene i nord var uforberedt på dette, og det ble ingen avtale. Det samme gjentok seg to år seinere i Hongkong. Vi ser de samme tendensene i FN.Om 10-15 år vil de maktpolitiske tyngdepunktene i verden være ytterligere forskjøvet til Sørs fordel. Hvordan skal lille Norge forberede seg til denne situasjonen? Det bør bli et tankekors flere steder enn i NHO. For min del tror jeg at disse endringene vil kunne gi oss en bedre verden.