MAKTSPILL: «Familiebilde» av stats- og regjeringssjefene i EU fra siste toppmøte. Men de fikk ikke den store politiske kabalen til å gå opp. Foto: Sebastien Bozon/AFP/NTB Scanpix
MAKTSPILL: «Familiebilde» av stats- og regjeringssjefene i EU fra siste toppmøte. Men de fikk ikke den store politiske kabalen til å gå opp. Foto: Sebastien Bozon/AFP/NTB ScanpixVis mer

Makta flyttes i EU

Kan gamle Juncker skape et «nytt» EU? I alle fall er den indre maktbalansen i EU endret, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Neida. De 28 stats- og regjeringssjefene i EU fikk ikke den store leder-kabalen til å gå opp på sitt siste toppmøte i EU, natt til i går, så presidenten i EU-rådet, Herman Van Rompuy, har innkalt til nytt møte 30. august. Han hadde ringt og ringt rundt til alle lederne de siste dagene uten å finne noen enighet om «full pakke», som han sa etterpå. Og «full pakke», i det vi har kalt «den største politiske kabalen i verden», vil si å velge en utenrikssjef, en president i EU-rådet, en leder for Euro-gruppa (av finansministrene i euro-landene) og fordele taburettene i EU-kommisjonen mellom landene.

Å gjøre alle de 28 statslederne tilfreds er utfordrende, også for den samlende Van Rompuy, fordi her skal det balanseres mellom gjeldstyngede land i sør og rike land i nord, mellom gamle medlemsland i vest og nye i øst, mellom små og store land, mellom de store politiske familiene (konservative, liberale, grønne og sosialdemokater) og mellom kvinner og menn. Det er egentlig enda mer innfløkt.

Europa-parlamentet har innført en slags parlamentarisme i EU gjennom valget av den konservative Jean-Claude Juncker til president i EU-kommisjonen. Oppglødd av denne seieren i maktkampen mot EU-rådet (toppmøtene av medlemslandenes ledere) krever nå parlamentet minst ti kvinner i den nye kommisjonen, litt over en tredel. Martin Schulz, presidenten i parlamentet, har advart: Parlamentet kan nekte å godkjenne Kommisjonen, som det har avvist enkelte kommissærer før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Juncker har bedt medlemslandene å komme med forslag til kommissærer, og han har bedt om flere navn fra hvert land for å ha noen å velge mellom. De land som har dyktige kvinner å foreslå har best muligheter til å få viktige taburetter, hvisker diplomater. Men sånt liker ikke stats- og regjeringssjefer som vil utpeke sin kommissær og slåss for å få en viktig taburett. Juncker får det krevende med å sette sammen sitt lag.

Alt dette slo ut i lys lue da Italias statsminister Matteo Renzi ville ha toppmøtet til å velge hans utenriksminister, Federica Mogherini, til ny utenrikssjef i EU. Polen, Bulgaria og de baltiske landene sa tvert nei, fordi de mener Italia er for veik mot Russland. De foretrekker «hauker» som utenriksministrene Radoslaw Sikorski fra Polen og Carl Bildt fra Sverige. Det vil ikke Frankrike og Tyskland. Juncker vil ha en «sterk og erfaren» utenrikssjef. Mogherini er bare 41 år og nokså uerfaren. Men stormaktene foretrekker en svak utenrikssjef som de kan tvinne rundt lillefingeren. Sosialdemokratene støttet henne, og det samme gjorde noen konservative ledere for å være sikre på å få en konservativ president i EU-rådet etter Van Rompuy.

Da Juncker talte til de folkevalgte i Strasbourg før han ble valgt, var det mer enn parlamentarismen som var nytt. Renzi og Italia, som nå innehar det halvårlige presidentskapet i EU, tar til orde for «et mer politisk» EU. Juncker samtykket i talen hvor han snakket om «en ny start» og et «nytt Europa». Det er lærdommene etter valget til parlamentet i mai som trekkes, da EU-fiendtlige krefter på ytre høyre fløy gikk fram. Etter de magre år med krise og innstramming skal det nå skapes vekst og arbeidsplasser og investeres i framtidas industri. Konservative Juncker har tatt til seg en dose sosialdemokratisk politikk og kravene fra de kriserammede landene.

- Du får ikke konkurransekraft ved å kvitte deg med sosial trygghet. Det indre markedet er ikke viktigere enn sosiale spørsmål, sa Juncker.

Juncker forsøker samtidig å få Kommisjonen tilbake i rollen som politisk pådriver. I de magre åra var det toppmøtene som tok seg av krisehåndtering, fordi bare regjeringene kunne stille opp med penger til krisefond.

Maktbalansen i EU, mellom Europa-parlamentet, EU-rådet (medlemslandene) og EU-kommisjonen, endres på flere hold. Og samtidig har Juncker strakt ut hånda til han som slåss som en berserk for å hindre valget av ham som president i Kommisjonen, den britiske statsministeren, David Cameron. Juncker vil forhandle med Cameron om reformer i EU, ikke om nye britiske særordninger, men om reformer som gjelder for hele EU. Juncker sier EU ikke bør ta seg av alskens småsaker som medlemslandene kan gjøre bedre, men holde seg til de sakene som er store og viktige for hele EU.

Men Juncker sa også:

- Euroen har reddet Europa.

- Sludder! ropte den britiske EU-motstanderen Nigel Farage fra sitt sete.

Når Cameron ser hva slags endringer han klarer å få EU med på, skal han legge dette ut til folkeavstemning blant britene om EU-medlemskapet i 2017. Det er dristig politikk. Med de ommøbleringene Cameron gjorde blant sine statsråder nettopp har han styrket EU-kritikerne i sitt lag og utnevnt den mest EU-kritiske utenriksministeren noen sinne, Philip Hammond. «Ikke siden lord Halifax erklærte krig i 1939» har de konservative hatt en utenriksminister med et så mistenksomt syn på kontinentet, spøker tankesmia Open Europa.

Og så har Cameron foreslått lederen i Overhuset, baron Jonathan Hill, som ny britisk EU-kommissær, etter baronesse Catherine Ashton. «En obskur lord», sa man straks i EU-hovedstaden, og han skal altså følge etter den ikke så veldig briljante utenrikssjefen som nå skal gå av. Så mye, virker det som, bryr britene seg om EU.

Alt dette sender klare signaler til EU. Cameron vil kreve mye. Men så tapte også de britiske konservative valget til Europa-parlamentet for både Arbeiderpartiet og Uavhengighetspartiet, et bittert og illevarslende nederlag. Cameron kjemper for sitt politiske liv hjemme, men EU er neppe villig til å gjøre hva som helst for å hjelpe ham. Derimot er det et sterkt ønske i mange EU-land om å holde Storbritannia innenfor EU, likevel ikke for enhver pris.

Og hva skal EU gjøre dersom nå Skottland skulle melde seg ut av Storbritannia? Catalonia og Baskerland i Spania og Flandern i Belgia sysler med liknende tanker. Alt dette, men først og fremst Storbritannia, blir svært krevende for Juncker og den nye kommisjonen - og naturligvis også for de andre EU-lederne.

Men kan denne luxemburgeren som har gått i korridorene i EU lenger enn noen, og som i åtte år ledet Euro-gruppa hvor man utformet krisepolitikken, fornye EU? Delvis er svaret: Krisa har endret EU. I løpet av kriseårene fikk EU helt nye politiske utfordringer, med et stort gap mellom rike og fattige land, og utbredt arbeidsledighet. Dette har gitt seg politiske utslag i valget til Europa-parlamentet. Nå kreves nye svar. Og fordi Lisboa-traktaten trådte i kraft samtidig må politikken også utformes på en annen måte.