TV-SERIE: Vi visste det allerede: Arbeiderpartiet på syttitallet var faen ingen søndagsskole. De færreste søndagsskoler har jo tross alt fri bar. I «Makta» har hovedforfatter Johan Fasting og hans medskapere Kristin Grue og Silje Storstein lekt seg med vår nærmeste historie, mens Yngvild Sve Flikke som «konseptuerende regissør» har manet fram en virkelighet som likner på vår, i et filmspråk som hele tida slipper oss inn i leken:
Det er liksom på liksom.
«Makta»
Norsk dramaserie
«En like frekk som provoserende morsom serielek med nær fortid – suverent håndtert, med få skjønnhetsflekker.»
Meta-morsomt
Vi starter på syttitallet, men Oslo, rett utenfor de bygde kulissene er fra 2020-åra. I tillegg til utvilsomt å være en stor lettelse for de budsjettansvarlige produsenter, gir grepet en følelse av nærhet i tid og intensitet historien trenger: Minst halvparten av publikum som skal se serien var ikke med når det virkelig skjedde. De mister mye av husker du-humoren men får meta-moroa som bonus og trøstepremie.
For her kan statsminister Nordli (Anders Baasmo) gjerne gå på veggene av frustrasjon, men går han gjennom dem, havner han rett ut i studio. Han har all grunn til å føle seg filmet og overvåket. Han er jo en rolle i en TV-serie.
Sannere blir det jo ikke.
Og møbelhandler Engen er vårt tidsvitne i dokumentar-kommentator format. Sånn rent bortsett fra at han egentlig er død, hvilken han selv kommer på sånn underveis, men føyser bort. Han har jo en viktig rolle i dramaet om Arbeiderpartiet.
Gros sønn reagerer på «Makta»-detalj
Elegant fortellergrep
Fortellingen er ellevill. Og fortellergrepet er like elegant som det er suverent. Men på hvilken måte er det sannheten vi ser? Tja. Denne historien om maktkamper, fyll og intriger i Det norske Arbeiderparti er, for å si det som det er, nokså basert på en temmelig sann historie.
Eller, som serien selv annonserer: «Basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse».
Denne TV-serien er med andre ord omtrent like sann som Snorres kongesagaer. Her vinner Makta over fakta.
Og siden det jo er vinnerne som skriver historien, kommer landsmoder Gro godt ut av fortellingen. Hun er den inkarnerte snusfornuft, i enn litt firkantet fusjon av skikkelighet og virketrang, praktfullt gitt stemme og kropp av Kathrine Torborg Johansen.
- Allerede fått klager
Hun starter også som fortellingens underdog, en fornuftig ung kvinne i en verden av gubber og klåfingrede menn. I seriens første episode følger vi hennes vei mot, ja nettopp, Makta.
Når vi ser de andre figurene kan vi her likevel lure på hvorfor det tok henne så lang tid. Deres ofte lange tausheter er tidvis maktspill, tidvis rådløshet. De vet det kanskje ikke helt selv. Denne seriens Reiulf Steen, også glimrende spilt av Jan Gunnar Røise, bærer sine svakheter utenpå og sine styrker i beste fall godt skjult lenger inn.
Ideologen hører vi bare i samtaler på siden, talene klippes ned til applausen han høster.
Den aller første
Helt på kanten
Anders Baasmos Nordli får også knappe kår: Her ser vi lengselen etter Hedmarken langt bedre enn den dyktige maktpolitikeren Nordli også var.
Baasmo forfølger rolletolkningen konsekvent – og han rekker og makter å lodde dypt.
Men igjen: Dette er en god historie, ikke en historietime.
Serieskapernes smarte grep er både frigjørende og ansvarsfraskrivende.
Men i sin suksess knirker det også underveis.
Når Nordli og regjeringa blir konfrontert med den høyst reelle tragedien Alexander Kielland settes disse rolleskikkelsene opp mot reell dyp sorg og smerte. Vi tåler satiren bedre der den handler om fyll og fomling.
Seriens skildring av sin Odvar Nordli-karakter og hans reise inn grense-psykotisk paranoia er da også i beste fall helt på kanten.
Skjønnhetsflekker
Men dette er skjønnhetsflekker på en serie som er nyskapende, utfordrende og mørkt underholdende om vår nære fortid. Filmspråket, med sine dirrende nærbilder og sin raske kameraføring er nydelig gjennomført, med fine brudd gjennom marerittlange korridorer enten det er på togturen fra helvete eller maktens korridorer.
Det er som satiren tar en pause og gir oss tid til å tenke samtidig som den girer opp. Og i den siste av de seks episodene denne anmelderen har sett sier bare tittelen det meste om det gamle Arbeiderparti-regimets kollaps: «Ingen av oss har snakket sammen».
Serien åpner en ny front i diskusjonen om forholdet mellom fakta og fiksjon: Den hamrer inn at det vi ser er seriens virkelighet, ikke virkelig virkelighet.
Dette er ikke historie, det er ikke engang historien.
Det er simpelthen en historie, en av mange mulige.
Og denne er strålende underholdning – sånn førti-femti år etter at den var vår virkelighet.
Anmeldelsen er basert på de 6 første episodene.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
