Maktas minareter

Maktas jerntriangel av politikermakt, arkitektmakt og mediemakt kveler all folkelig opposisjon.

AKM-ml-er Jan Carlsen har i sommer igjen vært på krigsstien mot mennesker som drister seg til stille seg kritisk til modernistisk arkitektur. De som fremmer noe så uhørt i Carlsens øyne som et ønske om at nye bygg skulle «tilpasse seg strøket man bygger i» og især at det bør tas mer hensyn til folkelige oppfatninger av pen og stygg arkitektur, får så hatten passer. I et innlegg i Dagbladet (10.06) haglet som vanlig skjellsordene over den formastelige Wium Lie, som «med et pennestrøk utraderer [han] den norske samtidsarkitekturen», «populisme», «suveren forakt for» det foregående århundres «byggekunst», «turer fram i anti-modernistisk raseri, og tar den engelske rivningsbølgen til inntekt for sitt reaksjonære arkitektursyn» med mye mer.Ordet populisme kan være et godt utgangspunkt. Skal det ha noen fornuftig analytisk tjenlig begrepsinnhold, må det primært bety en prinsipiell ideologisk villighet til å lytte til folket (populus) og fremme dets ønsker og synsmåter. Det betyr at populisme er grunnlaget for det reelle eller ekte demokrati, altså folke-styre (demo-krati). Jo mer folket/populus/demos bestemmer politikkens innhold og de politiske beslutningsprosesser jo mer reelt folkestyre. Populisme er derfor en basal ideologisk utfordring mot herskende eliter, de politiske eliter (partier og partiorganisasjoner), medie-eliten, arkitekteliten, interesseorganisasjonseliter (fagbevegelsen) og andre eliter, som har skaffet seg ideologiske begrunnelser for deres ønske om å utøve (stor) samfunnsmakt. I Norge bygger maktelitismen primært på sosialistisk ideologiske tankegods, med sine perspektiver på elitene som skal lede massene til det gode samfunn. Og det kan de bare gjøre om de har makt uavhengig av folkets uforstand, slik det kommer til uttrykk i populære/folkelige meningsstrømninger. Samfunnsvitenskapelig er det nærliggende å se dette som autoritære motstrømninger til reelt folkestyre og dets populistiske ideologiske forutsetninger. Jamfør den nedsettende betydning av ordet vulgær, avledet at latin vulgus med grunnbetydningen allmennhet, publikum, allmue, menigmann, begge latinske ord med betydningen folk/menigmann er i norske eliters språkbruk forlent med nedsettende begrepselementer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ELEMENTÆRT samfunnsvitenskapelig gjelder det at meninger tjener interesser, vel å merke interessene til dem som fremmer dem. Makt er den mest ønskede av alle interesser som skal tjenes, fordi det både er et storartet mål i seg selv og et storartet middel til å oppnå andre goder. Det er sant at kapitalister søker profittmaksimering. Det er også sant at makteliter søker maktmaksimering, og i Norge har de lyktes langt i å redusere folkets reelle styringsinnflytelse. Innen enkelte samfunnssektorer har makteliter greid å tilrane seg reell autoritær og til og med tilnærmet totalitær makt. Det gjelder blant annet arkitektursektoren, især i forhold til det offentlige rom og folks boliger. Der gjelder maktens jerntriangel av politikermakt, arkitektmakt og mediemakt som kveler all folkelig opposisjon og gir full gjennomslagskraft for arkitektelitens totalitære modernistiske monokultur. Et avgjørende ideologisk punkt her er den mer eller mindre åpent uttalte, åpenbart faglig, saklig og vitenskapelig uholdbare påstand om at smak og behag kan diskuteres og at de estetiske maktelitene, arkitekt- og andre modernistiske kunsteliter, alltid har rett, slik det også framgår av Carlsens innlegg. Slik kveles alle tanker om at en demokratiets arkitekturform er berettiget, vil stå for mangfold, og gjerne vil omfatte historiserende elementer, slik det vil bli om ulike mennesker og grupperinger av mennesker kunne få gjennomslagskraft for sine oppfatninger om pent og givende. Slik framgår det også at arkitektelitens påstander om at den står for det moderne og samtiden i sitt arkitektursyn, primært er et uttrykk for samtidens politiske maktsystem. Det er et talende uttrykk for maktelitenes autoritære suksess og udemokratiske overstyring av folket på dette samfunnsområdet.

DET ER ET TANKEKORS for meg at jeg ikke noen gang har sett en journalistisk kommentarartikkel som tar utgangspunkt i og forsvarer folkelige synsmåter og folkets rett til å bestemme utformingen av det offentlige rom eller forsvarer folkelig oppfatning av hva som er god arkitektur eller kunst. Har ikke lesere og folket krav på å få en redaksjonell redegjørelse fra mediene om hvorfor de gjør seg til gigantiske megafoner og talerør for et så sylsmalt syn? Er det sant at journalisters og kunstelitenes smak og stilforståelse er overlegent vanlige menneskers. Hva er i så fall den saklige og vitenskapelig holdbare begrunnelse for elitenes overlegne smak? Og er det sant at estetiske oppfatninger som formidles gjennom politiske tvangsstrukturer, eller finansieres med folkets skattepenger uavhengig av reell folkelig beslutningsinnflytelse, bare står for estetikk og ikke også for autoritær elitemakt? Er det ikke enda en gang tale om en elementær samfunnsvitenskapelig sannhet, at det er makta som rår? Og at makta rår mest over det uforstandige folket gjennom koalisjoner av makteliter, som også gir større spredning av maktas gleder?

DETTE BETYR AT modernistisk arkitektur bygger på en maktideologi utviklet for å tjene maktelitenes interesser. Da blir det et sentralt poeng at den mislikes av store deler av folket og derfor er tjenlig til å maksimere maktutøvelse gjennom å kunne påtvinges. Populisme - at man lytter til folket og gjennomfører dets ønsker - har nesten ikke maktinnhold og vil derfor fordømmes og motarbeides av maktelitene. Modernistisk arkitekturkunst er derfor også maktas kunst, det er maktarkitektur. Høyblokker er et viktig maktredskap, fordi det tar utsikt, sol, lys og luft fra folket og i sin spesifikke modernistiske nakne goldhet ikke gir øyet og sinnet perseptiv stimulans og derfor av folk flest oppfattes som ubehagelig og stygt. Både arkitektelitens interesseorganisasjoner og deres samvirke med politikerelitene i offentlig-byråkratiske organisasjoner snakker opprømt om en skyline i Oslo formet av skyskraperlignende høyhus. Stadig nye planer om høyhus lanseres sentralt i Oslo og ut mot fjorden. Det anses å være en stor innrømmelse at disse byggeklossene ikke skal være over 42 meter høye. Fordi arkitektureliten er en maktelite kan den tillate seg ikkevitenskapelig språkbruk, vi trenger flere «tårn» slik at de kan «prate sammen». I virkeligheten er de maktas minareter, der maktelitenes seier over folket ropes ut: Det er makta som rår.