Gro Harlem Brundtland  (20/4-1939, Bærum)
Statsminister fra 4/2-1981 til 14/10 1981
Statsminister fra 9/5-1986 til 16/10 1989
Statsminister fra 3 /11-1990 til 25/10 1996
Stortingsrepresentant for Oslo 1977-1997
Miljøvernminister 1974 - 1979
Leder i Arbeiderpartiet 1981 - 1992
Leder i Verdens Helseorganisasjon  WHO fra 
1998.
 Foto Scanpix
Gro Harlem Brundtland (20/4-1939, Bærum) Statsminister fra 4/2-1981 til 14/10 1981 Statsminister fra 9/5-1986 til 16/10 1989 Statsminister fra 3 /11-1990 til 25/10 1996 Stortingsrepresentant for Oslo 1977-1997 Miljøvernminister 1974 - 1979 Leder i Arbeiderpartiet 1981 - 1992 Leder i Verdens Helseorganisasjon WHO fra 1998. Foto ScanpixVis mer

Maktas superkvinner - dyrket og utskjelte

- I alt er det bare 73 kvinner som har greid å bli stats- eller regjeringssjefer i verden i løpet av femti år. Hvordan klarte de det - der det tidligere bare var adgang for menn?

«Dum dokke» og «kjeftesmelle» ble de kalt de sjeldne kvinnene som kom til makten som politisk toppleder i sitt land. Men de fikk også klengenavn som «landsmoder» og «jomfru Maria». Det vanligste var «jernkvinne» - både hard og myk.

I alt er det bare 73 kvinner som har greid å bli stats- eller regjeringssjefer i verden i løpet av femti år, og de er spredt på 53 land, i nord og sør, øst og vest. Først ute var Sirimavo Bandaranaike i daværende Ceylon (nå Sri Lanka) i 1960. Seinere har antallet økt, men uhyre langsomt. Selv om flere kom til på 1990- og 2000-tallet, ble de aldri mer enn 8 prosent av det samlete antall toppledere.

Hvordan hadde det seg at disse kvinnene greide å nå til topps i sitt land, der det tidligere bare var adgang for menn? For første gang får vi et samlet bilde i boka mi om «Maktens kvinner» på Universitetsforlaget.

De kvinnelige topplederne var i sannhet superkvinner. Uansett bakgrunn fikk de utdanning, storparten med eksamen fra høyskole og universitet. De hadde langt mer skolegang enn folk flest, for ikke å snakke om kvinner flest. Mange klatret oppover den sosiale rangstigen ved hjelp av utdanning og sto fram med usedvanlige kvalifikasjoner som var nyttige med tanke på politikk og samfunnsstyring.

Bortsett fra noen få var alle de kvinnelige toppolitikerne yrkesarbeidende med jobber som spente over et bredt spektrum. En god del oppnådde høye stillinger som direktør, professor, forsker, riksadvokat, dommer, redaktør eller ambassadør. Dette var uvanlige stillinger for menn og enda mer for kvinner. Her var det ikke noe å si på kompetanse og erfaring. Kvinnene var bedre kvalifisert enn de mannlige forgjengerne, men de hadde en møysommelig vei til toppen.

Kvinnene fulgte tre veier:

• «Stedfortrederne» overtok maktposisjonen til et familiemedlem, gjerne en avdød far eller ektemann. Dette forekom bare i Asia og Latin-Amerika, der familien og eliten hadde en dominerende stilling. Kvinnene startet med et fortrinn: arven fra en betydningsfull slektning. Samtidig ble de kritisert, fordi det var forbindelser, ikke dyktighet, som gjorde at de kom til makten. Men det var bare én som arvet toppstillingen direkte. Ellers var familien en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for at kvinnene gikk til topps. De måtte utpekes eller velges til de viktige vervene, og noen kjempet i mange år før de ble toppledere.

• I industrilandene, Karibia og Afrika sør for Sahara fikk noen kvinner en maktposisjon som «outsider». Dette var gjerne kvinner med høy stilling og ekspertise som uventet ble trukket inn i politikken i en spesiell situasjon. Vanligvis fikk de ikke toppstillinger av sentral politisk betydning.

• Storparten av de kvinnelige topplederne, først og fremst i industrilandene, Karibia og Afrika sør for Sahara, oppnådde maktposisjonene sine som «innsidere» i de politiske partiene. Vanligvis utgjorde partiene inngangsporten til politiske verv. Toppkvinnene var sterkt engasjert og klatret med stor innsats oppover i gradene. De fikk støtte av mannlige partifeller, og mange ble yrkespolitikere før de gikk helt til topps. En god del ble partiledere. Et viktig skritt i karrieren var å bli medlem av parlament og regjering. I land med parlamentarisme var det faktisk helt nødvendig å bli valgt til parlamentet for å bli statsråd eller statsminister. Men rekrutteringen av kvinner ble hemmet av lite velvilje i partiene, få kvinnelige kandidater og ugunstige valgordninger. Dermed ble parlamentene ofte mer et hinder enn en mulighet for framtidige kvinnelige toppledere.

«Glasstaket» er blitt et standardbilde på det som blokkerer kvinners vei til toppen. Men bildet er altfor enkelt. Det gir inntrykk av at det bare er én hindring, som kan overvinnes en gang for alle. Og det sies ingenting om hva som skal til for å nå opp til taket.

«Labyrint» synes å gi en langt bedre beskrivelse av kvinnenes ferd til topps. De støter ustanselig på barrierer som de må overvinne for å komme videre. Disse har skiftende karakter, og kvinnene må ta omveier og finne fram på innviklete og til dels skjulte stier. Mange forhold spiller inn. For å lykkes må kvinnene ikke bare ha tilstrekkelig kompetanse. De må få støtte, og samfunnsforholdene og det politiske systemet må ligge til rette.

Kvinnene kom lettest til, der makten var minst. De kvinnelige topplederne ble presidenter eller statsministre, og posisjonene var tillagt mer eller mindre makt i forskjellige land. Mange hadde bare én politisk valgt toppleder: president eller statsminister, mens andre hadde begge deler. I de siste tilfellene måtte kvinnene dele makten med en mannlig president eller statsminister, og hvor mye makt de fikk, varierte. Flertallet av toppkvinnene fikk begrenset makt. De ble seremonielle presidenter, statsministre underlagt en sterk president eller fungerte bare midlertidig. De øvrige fikk en sterk stilling, og noen satt lenge og øvde stor innflytelse.

Uansett var toppkvinnenes virke preget av motsetningsfylte roller. Å være både «kvinne» og «politisk leder» gikk ikke lett i hop. Forventningene bar preg av vaghet, forvirring og motsetninger. Kvinnene var gjerne omringet av menn og skulle føre partiets politikk, samtidig som de skulle gjøre en forskjell, fordi de var kvinner. Hva dette innebar, var ofte uklart. Hva kvinnene enn foretok seg, kunne de derfor bli utsatt for kritikk, utskjelling og sjikane.

Kvinnene valgte ulike strategier. Noen ble «mannfolk i skjørt», tok avstand fra kvinnepolitikk og fungerte som mannlige ledere. De var et mindretall. De aller fleste prøvde på en eller annen måte å styrke kvinners stilling. Som oftest søkte de å forene menns og kvinners interesser og ble en slags «mannekvinner», men noen erklærte seg som «feminister» og førte en klar kvinnevennlig politikk. I større eller mindre grad gjorde altså storparten av de kvinnelige topplederne en forskjell som kvinner.

Torild Skard. Foto: Ørn E. Borgen / SCANPIX
Torild Skard. Foto: Ørn E. Borgen / SCANPIX Vis mer