STORSLÅTT: Susanne Sundfør avsluttet turneen i Oslo Spektrum, og det med bravur. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
STORSLÅTT: Susanne Sundfør avsluttet turneen i Oslo Spektrum, og det med bravur. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Konsertanmeldelse: Susanne Sundfør

Maktdemonstrasjon fra Sundfør

Avsluttet turneen i Oslo Spektrum.

KONSERT: Susanne Sundfør har allerede spilt for 11.000 mennesker på hovescenen på Øya for vel et år siden, og trenger ikke å bevise noen ting. Likevel kaster hun seg på det som ser ut til å ha blitt den ultimate øvelsen for norske artister: Å spille i Oslo Spektrum...

Susanne Sundfør

5 1 6
Hvor:

Oslo Spektrum

Tilskuere:

Ca 7500

«Størst og best akkurat nå.»
Se alle anmeldelser

Fjorårets beste album

Hun har ikke gitt ut plate siden «Ten Love Songs» i februar i fjor. Den sitter til gjengjeld i en stund. Både norske og utenlandske anmeldere var begeistret, britiske The Guardian gikk helt til topps på karakterskalen og albumet ble kåret til årets beste norske i 2015. Halvannet år etter utgivelsen avslutter hun en lang turné i Oslo Spektrum.

Og det med bravur.

«Noe ekstra»

Sundfør sa på forhånd at hun «ville gjøre noe ekstra for anledningen», og ekstra ble det: 16 personer fylte scenen til tider. Sundfør har ikke bare korister, hun har et helt kor.

Det rare er at det låter like mektig i de partiene der bare noen få er igjen på scenen. Skjønt, med en stemme som hennes og tung synth i bunnen er det likevel ikke så rart.

INTENS: Susanne Sundfør sitter mest bak pianoet, men  hentet også fram kassegitaren i et av konsertens aller beste partier. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet 
INTENS: Susanne Sundfør sitter mest bak pianoet, men  hentet også fram kassegitaren i et av konsertens aller beste partier. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet  Vis mer

Lysspillet er overbevisende og danner den litt «eksklusive» rammen jeg regner med at hun ønsket.

Store kontraster

Kontrasten kunne ikke vært større fra forrige gang jeg så henne: Aleine bak pianoet på Piknik i Parken-festivalen i Oslo for to år siden. Første gang var på Ole Bull Scene i Bergen etter albumdebuten, for åtte-ni år siden. Bak pianoet satt en fersk artist, ganske mutt. Den tilsynelatende usikkerheten kunne like gjerne skyldes nervøsitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selvsikker

I kveld framstår hun derimot med en kledelig selvsikkerhet, noe som for eksempel kommer til uttrykk i dansebevegelsene på scenen - når hun ikke sitter bak pianoet.

Entreen er ganske så overlegen: Iført en lang, hvit kåpe som foldes ut før hun setter seg ned på pianokrakken som en Liberace eller en Elton John. Hun innleder det som blir en to timers maktdemonstrasjon med «Walls» og «Dear John» fra albumdebuten «Susanne Sundfør» (2007), ganske nedstrippet. Det er pianopop, med nydelig steelgitar må vite, men der slutter også de fleste likheter.

Regien og dramturgien sitter. Gradvis bygger hun seg opp mot et crescendo med så mye lyd Spektrum tåler og ordene «Let's dance all night». Det er vanskelig å få til i et Spektrum som er så godt som smekkfullt!

Bekreftelse

Det å fylle Spektrum er blitt en slags bekreftelse på at du er noe i Norge. Karpe Diem har gjort det og skal gjøre det igjen - tre ganger i april, Morten Abel var tidlig ute, Hellbillies har vært der og skal tilbake i november, Vamp med Kringkatingsorkestret, Kygo, a-ha, Kaizers Orchestra og Madrugada har gjort det. Marcus & Martinus gjør det to ganger i november.

Spørsmålet er jo om du klarer å fylle formatet.

Stor nok

Det tar riktignok litt tid før hun finner formen, og enkelte lange pauser virker enda lengre i en sånn setting.

Men Susanne Sundførs musikk er som skapt for akkurat dette, og hun trenger en plass som dette for å virkeliggjøre visjonen om noe storslått. Som artist har hun vokst seg stor nok for å fylle rommet, og det kler musikken.

Likevel må det nevnes at konserten er på sitt aller beste når hun «kler på seg» en akustisk gitar og tar det litt ned i blant annet «Memorial» fra «Ten Love Songs». Det blir plutselig mer organisk - før «Kamikaze» runger og den tunge synthlyden er tilbake.

Maktdemonstrasjon, indeed.