Makten og den avmektige kjærlighet

«Kjærleikens ferjereiser» er ikke et forsøk, men en moden og dyktig roman som bør skaffe Edvard Hoem innpass hos det store publikum.

«Vi som vil forandre dette landet, vi treng meir enn ein teori om korleis pengar og makt stå i forhold til kvarandre. Vi treng også ein kunnskap om det som er blitt forkrøpla inne i folk, om den bakvende logikk som styrer kjenslene deira.»

Dette utsagnet står sentralt i den siste romanen til Edvard Hoem og angir i programmatisk forkortelse noen av intensjonene han har hatt med boka. «Kjærleikens ferjereiser» er en politisk roman som prøver å kaste lys over slike mellommenneskelige forhold som en politisk analyse vanligvis ikke når skikkelig fram til.

Hoem opererer ganske åpent med en «forteller» i romanen, et gammelt grep som han gir en moderne håndtering ved å konfrontere fortelleren med de personer han har skapt. En av dem spør hva slags personer boka hans handler om. «Det kan eg ikkje svare på før boka er ferdig,» er fortellerens ærlige svar.

Til å begynne med er denne fortelleren ganske suveren. Han sitter på sin hybel inne i Oslo og skaper et lite stykke utkant-Norge som ikke finnes på kartet eller i lokalavisene, men som han mener har krav på å få sin plass i Norges Beskrivelse. Han presenterer det lille samfunnet Eikøy, en periferi ferje-forbundet med senteret Ramvik inne på fastlandet. Denne øya befolkes bl.a. av en håndfull kvinner og menn som pinefullt får sine tilknytninger revet opp, prøvet og revurdert i løpet av de tre høstdagene boka skildrer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den bakvendte logikken det er tale om i innledningssitatet, gjelder især for forholdet mellom kjønnene. I sine skildringer av åpen og fordekt kjønnskamp oppnår romanen en skakende intensitet. Karakteristisk er denne formuleringen: «Han stod og spydde inn i telefonen at han hata henne, det vil seie at han ikkje kunne leve ein dag utan henne.» Kjærligheten, som boka i første rekke handler om, makter her ikke annet enn å grunnfeste en ydmykende avhengighet.

De destruktive konfliktene som piner og fortærer livskraften hos menneskene i romanen har først og fremst sin forklaring i den avmakten som er deres livsvilkår. Især de gifte kvinnene er avmektige under presset av sine rollebestemte plikter, sin isolasjon og truselen om kommende overflødighet. Og mennene lammes i samlivet med de utilfredse kvinnene. Bokas to ektemenn prøver begge å slippe unna åpne konflikter ved føyelighet og passivitet, og oppnår dermed bare å fordoble avmaktsfølelsen hos ektefellen.

Avmakten oppleves nok som et privat problem, men boka viser at den har sitt utspring utenfor den intime sfære. På Eikøy taler folk med hverandre over telefonsentralen inne på fastlandet. Og slik får all kommunikasjon mellom menneskene på øya denne omveien å gå; det er sentret i Ramvik som spøkelsesaktig hindrer og hemmer all virkelig kontakt mellom dem, selv de som er knyttet sammen i ekteskap, eller snarere: især dem. Mennene jobbet på «Storkorset», en administrasjonsbygning som kneiser som et symbol og et monument over et mangeårig arbeiderpartistyre i kommunen.

Inne i Storkorset hviler den makt som betinger romanpersonenes avmektighet overfor sine liv og hverandre. Men makten blir først riktig synlig for dem i det øyeblikk kommunens spisser bestemmer at den gamle bebyggelsen på Eikøy må vike for å gi plass til et nytt skipsverft, en besluting innbyggerne selv først får høre om over radioen. De private konfliktene i romanen går nå mot et klimaks samtidig som en samfunnsmessig konflikt begynne rå ta form: Eikøys innbyggere begynner å organisere seg til kamp mot kommunesentrets diktater.

Men dermed er det også skapt en mulighet for å løse de personlige motsigelsene melom dem. I de gamle psykologiske kriseromaner skjer gjerne vendepunktet ved en erkjennelsesmessig avdekking i oppgjør og lange betroelser. I denne romanen få ringen av de kriseramte parene «snakket ut», og likevel tror vi på en ny giv for dem fordi de finner sammen og tar opp kampen mot de instanser som forkrøpler privatlivet for dem alle. «Det som skjer i oss skjer på grunn av det som skjer rundt oss,» heter det et sted.

Den frigjøringsprosess de begynner på, er også en frigjøring fra fortelleren, han er ikke herre over dem lenger. I det øyeblikk de tar skrittet utover de gittem tvangsbestemte forhold, blir også muligheten for forutsigelighet mindre, konjunktivisk. Fortelleren kan forlate sine figurer, de har ikke lenger bruk for ham.

Hoem hører ikke til blant dem som vil anvende litteraturen som illustrasjon og eksempelmateriale for ferdige teorier. Diktningen har sine særlige forutsetninger for selv å bidra til å forme dem. I et intervju har han sagt at han ser forfatteryrket som en slags vitenskap. Vi kan kanskje forstå det slik at han ønsker å være en eksperimentator som setter visse prosesser igang innenfor noen gitte betingelser, og som samtidig søker å gjøre det som skjer tilgjengelig for systematisk analyse. Eller mer konkret: Han gir sjel og blod til en gruppe personer, plasserer dem i et representativt miljø og spiller dem ut mot hverandre med konsekvenser han ikke helt kan overskue eller forutse. Selve forløpet vil så avgi materiale til ny innsikt og kunnskap.

«Kjærleikens ferjereiser» lever opp til en slik målsetting. Det er en bok som ikke bare gir anledning til sterke opplevelser, men ogås oppfordrer til grundig studium, gjerne i den politiske studiesirkelen. Den analytiske oversikten gjør Hoem mulig ved en sikkert behersket og nyskapende teknikk: Så snart han skifter scene, emne eller synsvinkel, hugger han setninger over, legger margen inn eller lager avsnitt. Slik blir bruddene i framstillingen synlig og leseren tvinges til refleksjon.

Med sine 25 år er Hoem allerede en erfaren forfatter med fruktbare forsøk bak seg innenfor alle genre. «Kjærleikens ferjereiser» er ikke et forsøk, men en moden og dyktig roman som bør skaffe Hoem innpass hos det store publikum.