«Vi som vil forandre dette landet, vi treng meir enn ein teori om korleis pengar og makt stå i forhold til kvarandre. Vi treng også ein kunnskap om det som er blitt forkrøpla inne i folk, om den bakvende logikk som styrer kjenslene deira.»

Dette utsagnet står sentralt i den siste romanen til Edvard Hoem og angir i programmatisk forkortelse noen av intensjonene han har hatt med boka. «Kjærleikens ferjereiser» er en politisk roman som prøver å kaste lys over slike mellommenneskelige forhold som en politisk analyse vanligvis ikke når skikkelig fram til.

Hoem opererer ganske åpent med en «forteller» i romanen, et gammelt grep som han gir en moderne håndtering ved å konfrontere fortelleren med de personer han har skapt. En av dem spør hva slags personer boka hans handler om. «Det kan eg ikkje svare på før boka er ferdig,» er fortellerens ærlige svar.

Til å begynne med er denne fortelleren ganske suveren. Han sitter på sin hybel inne i Oslo og skaper et lite stykke utkant-Norge som ikke finnes på kartet eller i lokalavisene, men som han mener har krav på å få sin plass i Norges Beskrivelse. Han presenterer det lille samfunnet Eikøy, en periferi ferje-forbundet med senteret Ramvik inne på fastlandet. Denne øya befolkes bl.a. av en håndfull kvinner og menn som pinefullt får sine tilknytninger revet opp, prøvet og revurdert i løpet av de tre høstdagene boka skildrer.