Maktens ansikt

Her i provinsbyen Bergen var vi både glade og fornøyde da det ble kjent at Georg Johannesen og Frode Grytten var nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Vi hadde champagne, og vi rørte den også, må jeg tilstå. Men nå skjønner jeg at vi skålte for en pinlig skandale.

Litteraturhistorikeren og Dagblad-kritikeren Øystein Rottem liker dårlig at vennene hans fra Oslo 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 og der omkring ikke nådde helt opp i nominasjonene til Brageprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Siden Rottem selv har tegnet kartet over norsk litteratur gjennom sin litteraturhistorie og følgelig mener å kjenne terrenget bedre enn de fleste, starter han jakten på ugler i mosen.

  • Og uglen finner han. Den heter Einar Økland; «kjent for sin aversjon mot store romaner», et komitémedlem som «sørger for at gamle venner blir utpekt». At Økland faktisk ikke er alene i nominasjonsjuryen, er selvfølgelig helt uvesentlig for Rottem, som konkluderer med at «årets nominasjon vil gå over i historien som et pinlig eksempel på at litterære antipatier og hensynet til hva som er litteratur-politisk korrekt, har veid tyngre enn litterær kvalitet».
  • De som har fulgt med i hva Einar Økland har bedrevet gjennom et langt liv som skribent, tror jeg vil ha vanskelig for å forstå merkelappen «litteratur-politisk korrekt». Den dressen er jeg stygt redd passer Øystein Rottem langt bedre som smaksdommer i Akersgatas ledende avissalong og som autorisert litteratur-geograf.
  • Nå er det nå en gang slik, at når noen skal nomineres til en litterær pris, vil alle som ikke blir nominert være forbigått. Rottem sier at «det er godt gjort å ha oversett at anerkjente forfattere som Roy Jacobsen, Stig Sæterbakken, Ingri Lønnebotn, Lars Saabye Christensen og Jan Kjærstad har utsendt noen av sine beste bøker i år. Hva angår den siste, er det endog tale om en skandaløs forbigåelse». Jeg tviler sterkt på at Økland har oversett at alle disse har levert gode bøker, men det kan vel kanskje tenkes at han mener de nominerte til Nordisk Råds litteraturpris, Georg Johannesen og Frode Grytten, har andre kvaliteter enn disse, og faktisk har andre ting på hjertet og i hodet som er viktigere å fortelle - og at de forteller det bedre enn det de skandaløst forbigåtte har gjort.
  • Når Øystein Rottem så henter fram kjente og kjære skjellsord som «litterært U-lag», «nynorsk-forfattere» og «annenboks-forfattere», skriver han seg selv ufrivillig inn i litteraturhistorien med glitrende, udannet penn.

At det dessuten blir et argument at de to nominerte ikke har en snøballs sjanse i helvete til å nå opp i den endelige konkurransen og forsvare vår nasjonalsjåvinistiske litterære ære, gjør Rottems kritikk enda pinligere.

Men på den andre side: Det er greit at makten av og til viser ansikt. Selv om det både er ynkelig og pinlig.