Du vet du har satt spor etter deg i historien når navnet ditt er blitt en klisjé, et stående språklig uttrykk, i levende bruk nær fem hundre år etter din død. Det kan imidlertid være en blandet kompliment. Den italienske politikeren og filosofen Niccoló Machiavellis etternavn er blitt synonymt med det manipulerende og hensynsløst maktsøkende, og festes som haleheng på mang en smart filmpsykopat og mang en hardt hestehandlende politiker.

I går ble Machiavellis «Om fyrster» og «Discorsi» lansert i en ny ettbindsutgave. Lanseringen er en anledning til å spørre hva ved Machiavellis maktfilosofi som er tidsspesifikt, hva som er relevant ennå, og hvorfor han har hatt slik innflytelse. Oversetter Jon Bingen er blant dem som argumenterer for at det universelle ved Machiavelli bør tones ned, at hans usentimentale syn på hvordan et samfunn kan bygges og opprettholdes bærer sterkt preg av at han bodde i renessansens Firenze, en mafiøs bystat, og i et bølgende bevegelig Europa, der det var høyst usikkert hva en stat egentlig var.

Machiavelli mente Italia måtte samles. Han mente bystaten Firenze måtte få sterke republikanske institusjoner og en borgerbasert hær — men advarte mot oppsvulmingen som tok knekken på det romerske imperiet. At han samtidig åpnet for å renske ut rivaler og motstandere på bloddryppende vis for den som hadde erobret makten, var til uhellssvanger inspirasjon både for de franske revolusjonære i 1789 og for Mussolini, og har bidratt til å sikre mannen en mørk myte.