BRUTAL: Filosofen og politikeren Niccoló Machiavelli er kanskje mest kjent for å ha gitt hensynsløse politiske råd og beskrevet vold mot politiske rivaler som en mulighet for nye makthavere. Men han var også en demokrat som mente borgerne måtte være årvåkne overfor makthaverne. Illustrasjon: Santi de Tito
BRUTAL: Filosofen og politikeren Niccoló Machiavelli er kanskje mest kjent for å ha gitt hensynsløse politiske råd og beskrevet vold mot politiske rivaler som en mulighet for nye makthavere. Men han var også en demokrat som mente borgerne måtte være årvåkne overfor makthaverne. Illustrasjon: Santi de TitoVis mer

Maktens mann

Niccoló Machiavelli fanget en følelse av ustabilitet i sin tid, og i vår.

Du vet du har satt spor etter deg i historien når navnet ditt er blitt en klisjé, et stående språklig uttrykk, i levende bruk nær fem hundre år etter din død. Det kan imidlertid være en blandet kompliment. Den italienske politikeren og filosofen Niccoló Machiavellis etternavn er blitt synonymt med det manipulerende og hensynsløst maktsøkende, og festes som haleheng på mang en smart filmpsykopat og mang en hardt hestehandlende politiker.

I går ble Machiavellis «Om fyrster» og «Discorsi» lansert i en ny ettbindsutgave. Lanseringen er en anledning til å spørre hva ved Machiavellis maktfilosofi som er tidsspesifikt, hva som er relevant ennå, og hvorfor han har hatt slik innflytelse. Oversetter Jon Bingen er blant dem som argumenterer for at det universelle ved Machiavelli bør tones ned, at hans usentimentale syn på hvordan et samfunn kan bygges og opprettholdes bærer sterkt preg av at han bodde i renessansens Firenze, en mafiøs bystat, og i et bølgende bevegelig Europa, der det var høyst usikkert hva en stat egentlig var.

Machiavelli mente Italia måtte samles. Han mente bystaten Firenze måtte få sterke republikanske institusjoner og en borgerbasert hær — men advarte mot oppsvulmingen som tok knekken på det romerske imperiet. At han samtidig åpnet for å renske ut rivaler og motstandere på bloddryppende vis for den som hadde erobret makten, var til uhellssvanger inspirasjon både for de franske revolusjonære i 1789 og for Mussolini, og har bidratt til å sikre mannen en mørk myte.

Når Machiavelli likevel virker nær, kan det ha å gjøre med at leseren hos ham fornemmer en følelse som er alt annet enn fremmed og forgangen. Machiavelli ser på maktforhold og styreformer som skjøre og skiftende. Sivilisasjonen må opprettholdes av hver nye generasjon. Borgerne må betrakte elitene i samfunnet med skepsis.

For mange europeere, som opplever at de lever i mer ustabile og uforutsigbare samfunn enn for ti år siden, vil dette være tanker som gir gjenklang. Både finanskrisen og de sammenfiltrede verdidebattene som globaliseringen har brakt med seg, øker bevisstheten om at ingenting er gitt, ingenting er fullendt. Prosesser kan reverseres, historiske seire kan snus om på dersom de ikke forsvares. Innbyggerne i et samfunn kan aldri lene seg bakover i en intellektuell sofa, klappe hverandre på skulderen og si at nå, er vi i mål. Machiavelli ber ikke sine lesere bli brutale, men han mener bestemt de må være årvåkne.