«Maktens paradokser»

MAKTEN HAR mange ansikter. Da jeg var liten, fortalte fetteren min meg at når han ble stor, skulle han bli trailersjåfør. Jeg kunne for så vidt skjønne moroa med å suse rundt i et kjøretøy, men hvorfor ikke heller en rask racerbil? Min fetter så på meg og svarte: «Fordi en trailer er mye større.»

Da jeg som ung siviløkonom på Oslo Børs fikk et fett tilbud fra et meklerfirma og sa opp jobben, ble jeg kalt opp til børsdirektør Erik Jarve. Han spurte meg hvorfor jeg ville gi fra meg muligheten til å forme det framtidige verdipapirmarkedet i Norge, hvorpå jeg påpekte at jeg gikk til en jobb som betalte nesten det dobbelte. Da ristet Erik Jarve smilende på hodet og sa: «Unge mann, med årene vil du lære at det er én ting som er enda bedre enn penger. Og det er makt.»

DA JEG INTERVJUET Jens Stoltenberg, som den gangen var i posisjon til å skulle bli vår neste statsminister, spurte jeg hvorfor han søkte makt. Han svarte som forventet: at han ønsket innflytelse for å få gjennomført det han trodde på. Jeg spurte om han likte makt som sådan (med «sådan» mente jeg nytelsesmiddel), og da tenkte han seg lenge om før han svarte: «Nei.»

Maktens ansikt er med andre ord ikke så lett å bli klok på. I mange hoder befinner den filantropiske idealist og den som systematisk og bevisst søker makt seg i hver sin ende av en slags moralsk skala og kan bare sjelden forenes i én person. De eneste maktmenneskene vi tilskriver ekte idealisme, er de som tilsynelatende lett motstrebende har latt seg tildele et ansvar. De som har slåss for makten, som har tatt i bruk de midlene som må til for å vinne en presidentvalgkamp eller kontrollen over et viktig nasjonalt industriselskap, er haier, hauker, horer og andre kjøttetende dyr på h som kanskje utretter ting og forandrer verden, men ikke kommer til himmelen.

LIKEVEL FOREGÅR spillet om makt på alle arenaer, også på dem som befolkes av uomtvistelige idealister. I 1999 var jeg i flyktningleirene i Makedonia hvor representantene for en av hjelpeorganisasjonene fortalte meg om maktspill, posisjonering og intriger både internt og i forhold til «konkurrerende» hjelpeorganisasjoner. Jeg syntes det var underlig, dette var jo ikke aksjeselskaper som betaler utbytte, hvorfor da søke å få større markedsandeler i elendighet?

«Du tenker for snevert,» fikk jeg til svar. «Det handler om makt.»

Makt til å hjelpe? Eller makt som nytelsesmiddel? For et par uker siden snakket jeg med en som jobber i Kirkens Bymisjon som på samme tid nikket gjenkjennende og ristet på hodet og sa: «Man burde ikke føle seg som konkurrenter. Det er nød nok til alle.»

Eller burde man likevel?

EN ERFAREN feltarbeider i Norsk Folkehjelp i Makedonia fortalte at det kanskje virket paradoksalt å konkurrere om markedsmakt i nødhjelp, men at han var pragmatiker. At konkurransen gjorde at de minst effektive forsvant og at alle andre måtte skjerpe seg. Han mente at lysten på makt i markedet ga et bedre totalresultat for dem som skulle hjelpes.

For idealisten er maktens paradokser mange.

Som student dro jeg til Brasil for å skrive hovedoppgave og fikk snakke med en tidligere president for nasjonalbanken. Jeg spurte ham hvordan Brasil skulle få bukt med et av sine største nasjonale problemer, korrupsjonen. Han svarte at det måtte komme en idealist som var så engasjert i oppgaven at han for det første måtte være villig til å la seg korrumpere slik at han i det hele tatt kunne bane seg vei til makten. Og før han begynte på den egentlige oppgaven, måtte han snu seg rundt og dolke dem som hadde hjulpet ham fram. Og avsluttet:

«Men så store idealister finnes det dessverre få av.»

HVIS DET Å VÆRE idealist betyr å fremme et samfunnsmessig ideal man mener er andre moralsk overlegne, er spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å være idealist uten å søke og bruke makt. Ikke fordi det er morsomt å kjøre stor trailer, men fordi det i en verden som blir stadig «mindre» eller mer interagerende, også blir mindre plass for de ulike idealene til å leve side om side, mindre plass for sosialantropologisk relativisme. Det faktum at koalisjonsstyrkenes angrep på Irak ikke utløser en verdenskrig, bare heftige diskusjoner, og faktisk støttes av store deler av befolkningen i mange land, betyr ikke bare at det er USA som har makten. Det betyr også at det brede lag i grove trekk godtar korstogets logikk om at hedningene skal frelses, at vestlig demokrati og kapitalisme er sannheten, veien og livet, og at målet helliger middelet. Nå vel. Selv foretrekker jeg å være en skinnende hvit idealist på sofaen framfor en som lar seg tilsmusse av arbeidet for å redde verden. Som sofaidealist er jeg motstander av alle krigene på CNN og heier - akkurat som når jeg skrur over på Eurosport - på dem som ligger under. Og prøver å vri meg unna maktens paradokser ved å si som Pippi Langstrømpe: «Den som er veldig sterk, må være veldig snill.»

<B>Jo Nesbø</B>