«Maktens parti» i Ukraina

DET FINNES bare ett viktig parti i Ukraina, hevder landets statsvitere - og det partiet er ikke registrert noe sted. Det ledes heller ikke av Viktor Jusjtsjenko, mannen som ble valgt til president etter landets Oransjerevolusjon ved juletider i fjor. Mens Ukrainas president står i spissen for en løs koalisjon av politiske partier og uavhengige kandidater, er «Maktens parti» i virkeligheten en gruppe mektige forretningsklaner som kontrollerer parlamentet. En stor del av representantene for Vårt Ukraina, blokken som støtter Jusjtsjenko i parlamentet, ble hjulpet til valg av mektige forretningsfolk organisert i en håndfull mektige klaner - Ukrainas oligarker. Det er disse økonomiske grupperingene som i Ukraina går for å være «Maktens parti». Denne uformelle maktstrukturen styrer politikken ved å motarbeide etableringen av virkelige partier i Ukraina. Uten organiserte politiske partier er representantene heller ikke bundet til noe politisk program, og det er vanskelig for folk å vite hvem de stemmer på.

DET ER FØRST og fremst to grunner til at partiutviklingen i Ukraina har vært så mangelfull. For det første var politiske partier forbudt ved landets første flerpartivalg i 1992. Hensikten med dette forbudet var å minske innflytelsen til det tidligere statspartiet KPU, det eneste partiet som til da hadde vært tillatt. Men resultatet var samtidig at andre partier ikke ble ansporet til å utvikle seg. For det andre ble representantene til parlamentet valgt ved flertallsvalg i enmannskretser, noe som førte til at aktuelle kandidater heller allierte seg med sterke økonomiske krefter i sin valgkrets enn med noe politisk parti. KPU, det gamle kommunistiske partiet i Ukraina, var aldri fundert på noen selvstendig ideologi. Partiet ble opprettet som et av Moskvas lydigste instrumenter, og det kontrollerte territoriet ved å knytte til seg lokale storheter. Disse partibossene, løst organisert i en håndfull mektige klaner, var det som raskt gjenoppstod som landets økonomiske elite etter Sovjetunionens fall. De var villige til å betale for en valgkampanje for en personlig representant i Verkhovna Rada, det ukrainske parlamentet. I en del tilfelle stilte også slike lokale bosser selv som kandidat. Resultatet var at Verkhovna Rada ble ekstremt fragmentert. Løse konstellasjoner endret seg stadig og kandidater følte seg frie til å alliere seg med de som til enhver tid hadde mest makt. Det politiske systemet var gjennomkorrupt. PÅ nittitallet ble innflytelsen til «Maktens parti» konsolidert under Leonid Kutsjma, som var president fra 1994 til 2004. Lokalvalg av guvernører i provinsene ble erstattet med utnevnelser fra toppen, og dermed var det lite igjen av folkelig kontroll over de styrende. Den nye grunnloven som ble vedtatt i 1996 inneholdt imidlertid en ny valglov, og halvparten av setene i parlamentet blir nå besatt etter et proporsjonelt system mens de resterende representantene fortsatt blir valgt i enmannskretser. Den nye valgordningen var et grep for å motvirke mangelen på organisasjon i Verkhovna Rada. Proporsjonale valgsystem, slik som man finner i Norge, krever at representantene stiller på en partiliste, og man stemmer på partier og ikke på individuelle kandidater. Dette systemet har fått fart på partidannelsene i Ukraina, men de fleste partiene har sterke regionale forankringer og det finnes fortsatt ikke noe partisystem på nasjonalt nivå. Og fortsatt er en stor del av kandidatene som blir valgt i enmannskretser uavhengige kandidater.

MENS KONSOLIDERINGEN av det ukrainske demokratiet lot vente på seg utover 1990-tallet, forfalt landets økonomi. I flere hundre år har Ukraina vært Russlands enda fattigere bakgård, og landets økonomiske situasjon bedret seg ikke etter at landet vant selvstendighet. Reform har så langt vært et ord til festbruk. Klientilistiske regimer kjøper politisk støtte ved å kanalisere statlige ressurser og investeringer til distrikter som støtter dem. I selv et lutfattig land kan et slikt system fungere, fordi staten tross alt er den største arbeidsgiveren. Men det er ikke et system som fremmer økonomisk vekst, og det finnes en smertegrense. Den hadde Kutsjma-regimet nådd. Ukrainas økonomi var helt på dørken, og det samme var regimets legitimitet. Store deler av Ukrainas befolkning valgte da å stemme på motkandidaten Jusjtsjenko, spesielt i de vestlige regionene der det gamle kommunistpartiet aldri hadde fått skikkelig fotfeste. Som kjent fulgte det ikke automatisk at kandidaten med flest stemmer ble utropt til vinner, men etter en tredje valgomgang andre juledag fikk Ukraina en ny president. Men innebar dette egentlig noe regimeskifte? Hva slags «revolusjon» er det egentlig snakk om i Ukraina? Det er godt mulig at Jusjtsjenko er en rettskaffen demokrat med store planer i kampen mot korrupsjon, og at han er en oppriktig tilhenger av kontrollert privatisering og økonomisk vekst. Han har i alle fall et helteimage å leve opp til, både nasjonalt og i forhold til det internasjonale samfunnet. Det er imidlertid ikke bare Jusjtsjenko som bestemmer i Ukraina. Før Kutsjma gikk av, sørget han og koalisjonen han ledet i parlamentet - Forent Ukraina - for at makt ble overført fra presidentembetet til parlamentet. Og i parlamentet er det fortsatt «Maktens parti» som hersker. Et tegn på dette er at flere representanter valgte å forlate Forent Ukraina, som støttet Kutsjmas arvtager Viktor Janukovitsj, til fordel for den Jusjtsjenko-ledede koalisjonen Vårt Ukraina før valget i 2004. Det vil si at det parlamentariske grunnlaget for Jusjtsjenkos regjering til dels er det samme som grunnlaget for regjeringen han kastet. I parlamentet sitter fortsatt korrupte opportunister som holder med makten heller enn med noen politisk leder. De har ikke bundet seg til noe politisk parti, og kontrolleres av oligarkene som fikk dem valgt.

DEN POLITISKE utviklingen i Ukraina likner hva vi har sett i Russland. Oligarkenes innflytelse i Kreml er velkjent, og politiske partier i Russland har aldri klart å få fotfeste som egne organisasjoner - de er lite mer enn kortlivede instrumenter for valgkampanjene til individuelle presidentkandidater. Steven Fish, ekspert på Russlands manglende partisystem, har beskrevet Russlands mest sannsynlige fremtid som et evig uferdig demokrati. Politiske valg vil fortsette å ha minimal betydning, og folkelig innflytelse vil skje gjennom en blanding av forhandlinger mellom et fåtall suksessrike interesseorganisasjoner og regjeringen, men mest gjennom personlige, klientilistiske nettverk. Man kan enkelt forestille seg et lignende scenario for Ukraina. Imidlertid er det noe klarere hvor makten ligger: Russland stemmer bedre overens med den generelle trenden mot sterk presidentmakt i nylig demokratiserte land. Den ukrainske løsningen, der løselig organiserte oligark-klaner får overført makt til parlamentet idet de ser at de er i ferd med å miste «sin» president, er relativt original. Og resultatet er ikke lovende for demokratisk kontroll i Ukraina. Før landet får institusjonaliserte partier, som deltar i debatt med politiske program, vil parlamentet sannsynligvis fortsette å være en arena for korrupte representanter som følger pengene i stedet for interessene til de som valgte dem.