Maktens tentakler

I sin nye bok «Makten bak makten» framsetter Per-Aslak Ertresvåg en rekke fantastiske påstander. På tross av mange innvendinger, er mye av innholdet såpass viktig at boken bør tas alvorlig, hevder professor Trond Nordby. Han mener blant annet at statsviternes fokus for mye har vært rettet mot samfunnets formelle institusjoner.

VI LEVER I EN omkastelig tid. Mange oppfatter «globaliseringen» som det store trollet, uten helt sikkert å kunne si hvor trollet er, eller - langt mindre - hvordan det ser ut. I angsten for det ukjente har det alltid florert skrekkhistorier og okkultisme. Les bare romanen «Idealister» av Hans Scherfig. Han hentet stoffet fra kriseårene mellom de to verdenskrigene. Jeg ble slått av parallellen til Scherfigs roman da jeg leste boken tidligere pressemann, Per-Aslak Ertresvåg, har skrevet («Makten bak makten»).

Jeg måtte gni meg i øynene, ikke fordi det var kjedelig lesning, men fordi jeg hadde vondt for å tro på alle de fantastiske påstandene. Ertresvåg ser konspirasjoner overalt. En hemmelig klan skal ha iscenesatt første verdenskrig, den russiske revolusjonen, det store krakket i 1929, annen verdenskrig, Vietnamkrigen, den har sørget for å opprette NATO, Verdensbanken, EU osv. I siste instans står storkapitalen bak folk som Lord Rotschild, Astor-familien i England, Rockefeller og J.P. Morgan i USA. Alle streber etter verdensherredømme. Hvorvidt de er sammen om all djevelskapen, står som uavklart. Rent generelt er likevel konklusjonen: «Jo høyere oppe i den finansielle eliten man befinner seg, jo mer global makt har man.» Uansett, amerikanerne er nok de verste. Deres mål er å gripe herredømmet over kontinentene, men nøyer seg ikke med det. I stedet forsøker de å få kontroll over Altet - over «naturens universum i all dets mangfold».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I KRETSEN RUNDT finansmagnatene eksisterer det en rekke hemmelige organisasjoner. De fungerer som brohoder over til medier og politikkenes maktsentra. Ertresvåg nevner Round Table (med utspring i europeiske kongehus), Illuminati (en hemmelig orden fra 1776), The Order of Skull and Bones Society (fra Yale-universitetet), Den katolske kirke og The Bildenbergers. Alle organisasjonene står for penger og makt, og de kontrollerer USAs militære enheter, NATO, Secret Service, CIA, Høyesterett, samt rettsapparatet og politiet i mange av USAs stater.

Bildenbergerne skal også ha godt feste i Norge. Av politikere: Thorvald Stoltenberg, Jens Stoltenberg, Gro Harlem Brundtland, Knut Frydenlund, Thorbjørn Jagland, Jan Petersen, Per Ditlev-Simonsen, Kristin Clemet og Svenn Stray. Av mediefolk trekker Ertresvåg fram John G. Bernander, Tinius Nagell-Erichsen Per Egil Hegge og Nils Morten Udgaard. I tillegg antyder han at sjefen for Norges Bank, Svein Gjedrem, og nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, har deltatt. Kanskje er dette en type frimureri, men er det dermed sagt at vi har med den store konspirasjonen å gjøre? Dette kan nevnte personer best svare på selv.

Jeg er sikkert naiv, som tror godt om folk - inntil noe annet er bevist. Hvordan kan brave borgere være delaktige i kjemiskbiologisk krigføring, spre miltbrannbakterier, planmessig ødelegger klimaet, stå bak salget av rusbrus til mindreårige og spre narkotika - alt ut fra én ond hensikt? Siden mye av giften spres fra luften, er til og med sjansen stor for at de tar livet av seg selv. I hvert fall tviler jeg på at vi i denne kretsen finner dr. Strangelove (hvis det ikke er Per Egil Hegge).

PÅ DEN ANNEN SIDE kan noe av det Ertresvåg skriver, være sant. Han trekker bare slutningene så altfor raskt. Studer følgende argumentasjonsrekke (s. 73):

1. Vatikanets «ratlines» reddet 600 000 nazister unna rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. 2. Dermed bidro etter sigende den katolske kirken til at den nazistiske arven ble spredt etter krigen. 3. Deretter underbygger han slutningen med et generelt utsagn: «Det finnes dem som mener at den virkelige makt i verden, når alt kommer til alt, befinner seg hos Vatikanet i Roma.»

Den slags blir for løst. Gjennom samme teknikk kan Ertresvåg mistenkeliggjøres. I 1970 var han journalist i VG. Da skrev han at historikeren Harald Berntsen ofte dro ned til Herøya og organiserte streiker. Sannheten er at Berntsen vokste opp på Herøya - og nå besøkte foreldrene sine. For et par år siden fikk samme Berntsen utlevert «mappa» si. Der fant han samme historie. Hadde Ertresvåg hentet opplysningene fra overvåkningen? Eller var han overvåkningens kilde? Ikke vet jeg. Det er bare å gjette i vei.

NÅR ÅPENBARE FAKTA BLANDES med rykter og fantasier, er faren stor for at absolutt alt avfeies som uetterrettelig. Alle lukkede klubber trenger ikke være styrt av storkapitalen, langt mindre av én kapitalgruppe. Langt mer sannsynlig har vi med flere konkurrerende kapitalister å gjøre. Selv under Adolf Hitler rivaliserte eksempel Bosch og IG Farben om førerens gunst. Vi kjenner også til mektige lobbyister - mange steder. For USAs del avdekket sosiologen C. Wright Mills The Military-Industrial Complex. I dag er USA militært til stede, på en eller annen måte, over hele verden - med unntak for i en håndfull stater. Unntakene inngår i hva president Bush kaller «ondskapens akse».

Mye av det som blir sagt, er - på tross av innvendingene - så alvorlig, at boken må tas alvorlig. Ja, om bare en tidel er sant, gis det tilstrekkelig gode grunner til å reagere. Jeg har tidligere studert noe historie og arbeider nå med statsvitenskapelige emner. Som historiker må jeg si: Stor makt er utvilsomt samlet på altfor få hender. I lørdagens utgave av Dagsavisen kunne vi lese: «Formuen til verdens ti rikeste personer er like stor som årsinntekten til én milliard av verdens fattigste. Og kløften øker.» Hvis disse ti gigantene virkelig styrer det meste med tentaklene sine, er vi nødt til å skrive om mye av historien. Som statsviter: Noen nettverk kjenner vi fra før av, men vi vet sikkert ikke nok om dem. Trolig har statsviternes fokus vært for mye rettet mot formelle institusjoner.

MEN VI MÅ SKILLE mellom viten og diktning. Generalmajor Torkel Hovland stadfester i et kort forord at han er skeptisk til sider ved Ertresvågs bok, men han avfeier likevel ikke absolutt alt som står der: «Det er ingen røk uten ild.» Jeg er enig med ham. Det gjelder bare å finne ut nøyaktig hvor det brenner? slik at vi ikke går oss vill i røykskyer. På militært fagspråk skriver Hovland: «Opprulling og likvidering av de mektige, globale nettverk, som Ertresvåg avslører, er ingen oppgave for enkeltpersoner, men krever en bevisst, internasjonal innsats på linje med kampen mot terrorisme.» Slik sett er det på høy tid at journalister og forskere trekker sammen. Det finnes journalister som er godt trenet, om ikke annet, i å gjøre denne typen gravearbeid.