SJOKKERT OVER REAKSJONENE: «Jeg ble sjokkert over at ministrene agerte så langt utenfor sine rolle og fullmakter, og at ryggene krøktes så lett i min museumsorganisasjon», skriver artikkelforfatteren i dette innlegget, som også står på trykk i svenske Aftonbladet. Foto: Vegard Grøtt
SJOKKERT OVER REAKSJONENE: «Jeg ble sjokkert over at ministrene agerte så langt utenfor sine rolle og fullmakter, og at ryggene krøktes så lett i min museumsorganisasjon», skriver artikkelforfatteren i dette innlegget, som også står på trykk i svenske Aftonbladet. Foto: Vegard GrøttVis mer

Maktens usynlige hender

Hvilken innflytelse skal en minister ha over kulturlivet? spør Pontus Kyander. I dag skal saken opp i Stortinget.

Debattinnlegg

Hvilken innflytelse skal en minister ha over kulturlivet? Hvilke legitime redskaper har hun for sin maktutøvelse? Hvordan utnytter andre politikere sin stilling i forhold til frie og uavhengige aktører? Spørsmålene hoper seg opp i Norge før Stortingets høring av kulturminister Thorhild Widvey i dag.

Alt begynte da jeg seint en tirsdagskveld fikk en sint sms fra min overordnede i det konsoliderte museumsstiftelsen MiST, Museene i Sør-Trøndelag: «Hei, vet ikke hva du har gang i, men nå har du klart å få satt i gang et helvetes leven. Statsminister og kulturminister har ringt styreleder. Og jeg har fått telefon fra kulturdepartementet. Det vises til at du har kalt Frp for nasjonalistisk parti. Og det kommer på trykk i morgen. Trodde vi var enige om at du skulle unngå dette fram til du slutter. Du får det på CV og det bidrar ikke akkurat til å styrke museet. Unødig!»

Sjefen var opprørt over hva jeg har skrevet i et forord publisert en måned tidligere, men jeg ble i stedet sjokkert over at ministerne agerte så langt utenfor sine roller og mandater, og at ryggene krøktes så lydig i min museumsorganisasjon. Der forsvant alt snakk om kulturens frihet, og vekten av å utfordre og forsvare ytringsfrihetens grenser. Ministrene ringer, lydigheten rettes oppover, og redselen drypper nedover i organisasjonen.

Statsministeren, statsministerens rådgiver, kulturministeren, kulturdepartementet samt nå seinest Trondheims innflytelsesrike ordfører: alle nevnes etter hvert i den politiske og mediale såpeoperaen. Vi ser plutselig en bedriftskultur der makten i det skjulte dirigerer kulturinstitusjonenes ytringsfrihet. Det som burde være en åpen debatt strupes gjennom usynlige hender med makten til å gi eller ta tilbake.

Det er ikke et vakkert bilde av kulturlivet som avtegner seg under akkurat det året Norge feirer Grunnlovsjubileum, da det er to hundre år siden landet fikk en liberal og framsynt grunnlov.

Ser man på hvem som snakker (og ikke), og hva de sier (og ikke), kan man gjøre spennende iakttakelser om maktens mekanismer. Hvor avgjørende det er for det offentlige ordskiftet at ikke alle er «lojale» oppover når åpenbare overtramp skjer, uten at det fins lojaliteter som handler om virksomhetenes integritet, og om det faktiske innholdet i konstitusjonens rammer for det frie ord. Og ikke minst: hva den politiske talen om «armlengdes avstand» mellom politikere og de som driver kulturinstitusjonene faktisk betyr.

Integriteten er aldri sterkere enn summen av lenkene i næringskjeden. Om ministere, departementer og kommunepolitikere flittig utnytter sin makt ut over de protokollførte handlingene og den offentlige samtalen, og motparten reagerer med total underkastelse - da har politikerne all den tyngden de ønsker seg.

Konsekvensene for den som gjør seg ubekvem i et slikt system er å få sine midler nedskårne, få avslag på søknader, og å havne sist i køen til hver offentlige utdeling. Alt dette gjelder institusjonene i kanskje enda større grad enn kunstnerne, men vi er alle avhengige av de samme synlige og usynlige hendene som deler ut.

Derfor har Høyre-Frp-regjeringen uten å mene det illustrert riktigheten i den kulturpolitikken som de selv har gått til valg på, om behovet for «frihetsreform» og vekten av minimal innblanding i de enkelte virksomhetene.

Problemet er at ministerne selv savner respekt for de uttrykkene denne friheten kan - og skal - ta seg.

Det må finnes en grense for politikernes private synspunkter, for eksempel på et lokalt museums innordning. Aktivt påtrykk for at de skal innrette seg etter egne ønsker skal absolutt ikke forekomme. Den usynlige hånden gir og tar ikke bare. Når det trengs kan den ta et stadig strupegrep for å få gjennom de bekvemme beslutningene. Da sparker som alle vet føttene i ønsket retning.

Innlegget er også på trykk i svenske Aftonbladet i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook