FELLES INTERESSER: Høyres leder Erna Solberg, NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund og Marit Arnstad i forbindelse med NHOs Småting tidligere i høst. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
FELLES INTERESSER: Høyres leder Erna Solberg, NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund og Marit Arnstad i forbindelse med NHOs Småting tidligere i høst. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Maktforskyvningen

Høyre og Frp har tatt regjeringsmakten fra partier som er støttet av andre interesser. Dermed skjer en maktforskyvning. Innlysende, men interessant, skriver Stein Aabø.

Meninger

Foreløpig har vi sett lite til det. Men hvis vi skal tro på politisk retorikk, partiprogrammer, politiske lederes uttalelser og løfter, er vi inne i en periode der makt og innflytelse skal forskyves fra politikere til markedskrefter, fra staten til markedet, fra arbeidstakerorganisasjoner til arbeidsgiverorganisasjoner, fra organiserte interesser til individuelle, fra lokalpolitikere til forbrukere, fra fellesskap til privat initiativ. Dette vil neppe skje i dramatisk grad, men forsiktig og gradvis.

Den ønskede maktforskyvningen er blitt nedtonet fra høyrepartienes side, men understreket kraftig fra Ap's og SVs side. Særlig Høyre har de siste åra nesten skiftet ham. Partiet har skjønt at det ikke er mulig å vinne et valg uten støtte fra en relativt stor andel av organiserte arbeidstakere. Nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som gjennom hele perioden var Høyres arbeidslivspolitiske talsmann, hørtes nesten ut som en sosialdemokrat. I likhet med det svenske søsterpartiet flyttet man politikken mot sentrum, erklærte seg som det nye «arbeidspartiet» og gikk mot endringer i sykelønnsordningen og var også mot å fjerne fagforeningsfradraget.

Men den nye regjeringen har opprettholdt ønsket om å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven, til tross for at det vekker kraftig motstand. Nå har LO laget en ordliste som forklarer språkbruken som er brukt for å argumentere for slike endringer. LO mener at høyrekreftene bedriver forskjønnende omskrivninger av realitetene. Økt «fleksibilitet» kan innebære lavere overtidsbetaling. Å la Arbeidstilsynet blir overdommer der hvor de sentrale arbeidstakerorganisasjonene nekter dispensasjon fra dagens bestemmelser fra arbeidstidsbestemmelsene deles også av arbeidsgiverorganisasjonene. Spekters direktør Anne-Kari Bratten er for tida den ivrigste forkjemperen for en slik endring i lovverket. Hun opplever at Norsk Sykepleierforbund bruker vetorett mot sykehusledelsens ønske om å få på plass hensiktsmessige arbeidsplaner. NHO og ideologene i Høyre, Civita og Minerva er også for «oppmyking» av arbeidsmiljøloven. Når LO kjemper imot, er det fordi organisasjonen vil miste makt og at mange av deres medlemmer vil miste forhandlingskraft. Det kan igjen føre til dårligere kompensasjon for ubekvem arbeidstid og dårligere betaling for overtid. YS har nettopp gjennomført en undersøkelse som viser at 60 prosent av arbeidstakerne og over halvparten av arbeidslederne er mot endringer i arbeidsmiljøloven. Det betyr at et klart flertall er mot «oppmyking», «økt fleksibilitet» og «utvidet adgang til bruk av midlertidige ansettelser. Er de ført bak lyset av sine organisasjoner? Eller har de gjennomskuet en bevisst tilslørende språkbruk? I morgen arrangerer LO et presseseminar der de skal presentere funn på hvorvidt utvidet adgang til midlertidige stillinger hjelper utsatte grupper inn i arbeidsmarkedet.

Erna Solberg er ingen Margaret Thatcher, like lite som LO-leder Gerd Kristiansen er kommunist. Men de representerer ulike interesser. Solberg fikk iherdig støtte fra aktører i næringslivet som ønsket en endret politisk kurs, fjerning av visse skatter og endring av lover som i deres øyne hemmer verdiskapning og vekstkraft.

Stoltenberg og de rødgrønne fikk på sin side støtte fra et flertall av LOs medlemmer. Men det var færre LO-medlemmer som støttet de rødgrønne denne gangen enn for eksempel i 2009. En relativt stor andel ga sin stemme til Høyre og Frp, til tross for at disse partiene vil svekke makten til den organisasjonen de er medlemmer av og betaler kontingent til. Det kan skyldes lavt bevissthetsnivå eller sterk uenighet med LO-ledelsen. Hvis det siste er tilfellet, bør de uenige engasjere seg til fordel for andre ledere og andre tanker.

Venstresida er for en stor offentlig sektor og for en sterk og bemidlet stat. Høyrepartiene mener det vil bli bedre hvis private overtar mer av tjenesteproduksjonen og at staten selger seg ned i store statseide selskaper. Initiativrike tilbydere av nødvendige tjenester, med sans for effektiv organisering og god drifting, kan nå få sin sjanse. For eksempel store internasjonale konserner. Men det kan bli en ulempe for ansatte som står i fare for å miste sine opparbeidede rettigheter i staten og kommunene. Vi har hatt streiker i sommer som vitner om at det er en reell fare.

Skepsisen mot staten er sterk på høyresida i norsk politikk. Den bør helst ikke eie for mye, ikke blande seg for mye inn i lokalpolitikken, ikke hindre hundre private blomster å blomstre.

I Morgenbladet sist fredag skrev eksstatsråd Gudmund Hernes: «Et gjengs konservativt syn er at staten er til heft, bry og skade. Den stenger for initiativ, tynger med skatter, belaster og forsinker. De ansiktsløse byråkratene er for mange, for late og for dyre». I hvert fall er det oppfatningen blant teapartyaktivistene i USA.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook