Maktmakeren Javlinskij

Han kappet over Kremls gordiske knute nylig. Han sørget for at Russland fikk sin første virkelig politisk ansvarlige statsminister i dette århundret. 70% av Dumaen fylket seg bak hans idé, der president Jeltsin raskt nærmet seg sjakkmatt.

Slik tok han et viktig steg på veien mot presidentvalget i år 2000. Men «maktmakeren» er unik i Kreml fordi han frasa seg makt i sin tid, og dét med forakt.

Det gjorde han overraskende. Det var en kjedelig og regntung kveld utenfor «Det hvite hus» i Moskva. Få pressefolk var til stede. Vi slo tid ihjel med vårt lille NRK-team på pressebalkongen. Plutselig slapp formannen for Russlands øverste sovjet frem denne sovjetrepublikkens visestatsminister. Og med sine lange, sorte krøller og karakteristiske nikking med hodet understreket Grigorij Javlinskij at styret i sovjetrepublikken Russland var for lite profesjonelt under ledelse av Ivan Silajev og del-republikkens president Boris Jeltsin. I sitt korte innlegg proklamerte han sin avgang, og strente rett ut i røykehallen. Javlinskij var så potte sur på makten og alt dens vesen at selv det landskjente TV-programmet «Vzgljad» («Synspunkt») ledet av den dansktalende Aleksandr Ljubimov kjørte TV-intervjuet som NRK fikk på grunn av sin tilfeldige tilstedeværelse.

I begynnelsen av mars 1992 skrev revisjonssjef Boldyrjev brått sin avskjedsøknad fra Jeltsins stab, fordi presidenten ikke ville følge opp 12 dossier med alvorlige anklager mot 12 navngitte politiske topper. Boldyrjev gikk rett til Javlinskij. Det gjorde også Russlands Washington-ambassadør og leder for utenrikskomiteen Vladimir Lukin. De ble trekløveret Ja vlinskij, Bo ldyrjev & Lu kin. Duma-fraksjonen kalles «Jabloko» etter deres initialer, og ordet betyr for øvrig eple på russisk. Av de tre er det Grigorij Javlinskij som er den klart ledende. Hvis jeg skulle fremheve tre berømte sitater fra russisk politikk på 90-tallet, så er det disse: «Sovjetunionens økonomi er som et kosmisk svart høl!» sa Boris Jeltsin i opposisjon til Gorbatsjov. Etter at borgermesteren i St. Petersburg hadde ført Russlands nåværende grunnlov i pennen i desember 1993, uttalte den selvsamme Anatolij Sobtsjak: «Det fins tre utganger på krisen i Russland: Den sannsynlige er at Vårherre tar alt i sine hender, den usannsynlige er at Vesten hjelper, og den utenkelige er at russerne hjelper seg selv!» Gjennom alle fremskritt og tilbakeslag lutret Grigorij Javlinskij seg og ble berømt for sitt slagord: «Russland er nasjonen for de dårlige og de meget dårlige alternativer!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da han uventet hugget over den gordiske statsministerknuten nylig, fikk han ikke bare 70% av Dumaen til å stemme for Jevgenij Primakov. I sitt forslag fra Dumaens talerstol presiserte Javlinskij også et par ting til: For det første trengte Russland en statsminister som kunne bli en politisk statsminister , for det andre en som ikke selv kan mistenkes for å ha ambisjoner om å bli president i år 2000, og for det tredje en regjeringssjef som garantert skaffer russerne frie valg når den tid kommer. Dette samlet de antikommunistiske liberalerne, dette samlet fraksjonen «Narodo-vlastie» («Folkemakt») som ledes av Gorbatsjovs gamle statsminister Nikolaj Rysjkov, og det samlet kommunistene. Rysjkov sier om sin egen fraksjon, at «vi er ikke helt røde, men heller ikke helt blå» og ligger vel i dag i et litt venstreorientert sosialdemokrati.

Men det var Grigorij Javlinskij som hjalp Boris Jeltsin ned fra det høye prestisjens plankegjerde, som presidenten ubehendig hadde kravlet opp på i statsminister-striden. I 1996 stilte Javlinskij opp mot Boris Jeltsin i presidentvalget. Det var Javlinskij som lærte den «politiske guttungen» Boris Nemtsov forskjell på kredit- og debet-siden av regnskapsarket da Jeltsin sendte Nemtsov til Nizhnij Novgorod som guvernør. Arkitekten bak økonomi-suksessen var Javlinskij. Det var den meget unge Javlinskij som høsten 1990 signerte det første program som luftet tanken om markedstilpasning av de sosialistiske prinsipper på sovjetisk jord: 500-dagersprogrammet. Og det skrev han sammen med den hederskronte Stanislav Sjatalin - Videnskapsakademiets kanskje mest førende teoretiker på den tiden.

Grigorij Javlinskij har stått for mange intellektuelle utspill i russisk politikk. Til meg sa han en gang i 1992: «Ikke send oss kreditthjelp: Send oss avgåtte eller avgående industriledere, slik at disse kan lære oss sin bedriftskultur. Og lønn dem i Vesten slik at vi slipper korrupsjonsproblemet!» Nå har Javlinskij skapt en makthaver. Gjennom denne handlingen har han tilført Dumaen noe unikt på 90-tallet: Enighet. Dumaen i Moskva hadde forfalt til «en polsk riksdag» og har blokkert lovproduksjonen hele tiden i permanent konfrontasjon med en president i langsom men ubønnhørlig svekkelse. Javlinskij har skapt den nødvendige om ikke tilstrekkelige betingelse for ro i russisk politikk. Primakov skal som statsminister sikres styringsfart for at håpet om denne ro skal bli virkelig. Men stabilitet som ny kvalitet i russisk innenrikspolitikk skaper grunnlag for nok et håp: Ropet om den sterke mann avtar. Da synker sjansene for en buldrende eksgeneral Aleksandr Lebed, mens de øker for Grigorij Javlinskij.

Under hele 90-tallet har den russiske intelligensia vært enig om at han var det mest interessante alternativ til Jeltsin. Men det ble anført mot Javlinskij at han var for myk og for u-russisk. Nå har han skapt noe så sivilisert og noe så u-russisk som frivillig enighet! I et land der den påtvungne og monolittiske enighet var standard med 99,4% obligatorisk valgoppslutning fra og med Stalin-tiden, representerer Javlinskijs innsats i september et kvantesprang i landets historie, gitt at stabiliteten virkelig får en sjanse. Og Grigorij Javlinskij er blitt en klokere rev - han tar ikke selv ansvaret for den utøvende makten. Men han har vokst inn i den politiske ledertrøyen som til i år alltid har slengt litt rundt ham. Vi ser konturen av Russlands mulige, neste president dersom Gud er god mot Russland. Imidlertid har Herrens hender historisk berørt russisk politikk lite, og russerne selv har hatt gode grunner til å føle at det hele mer ble Djevelens verk. «Den sterke mann», general Aleksandr Lebed, er problematisk. Da Jeltsin gjorde brumlebassen med klart antikommunistisk syn til sin sikkerhetsansvarlige sommeren 1996, sa visepresident Vjatsjeslav Terekhov i det frittstående pressebyrået Interfax : «Den aldrende Hindenburg har funnet sin kansler-kandidat!» Terekhov går for å være en av Russlands best informerte journalister...