Maktspill

DET ENKLESTE ER pistol. Det er budskapet til menn med maktambisjoner i boken «Fyrsten» fra 1513, skrevet av Niccoló Machiavelli. «Fyrsten» leses av studenter ved dagens handelshøyskoler og ligger på nattbordet til politikere og næringslivsledere.

Machiavelli har en spesiell plass i maktens historie. Som embetsmann i den mektige bystaten Firenze med ansvar for utenrikspolitikk og krigsvesen, hadde han rikelig anledning til å studere spillet om makten. I «Fyrsten» oppsummerer han sine erfaringer, og gir råd om hvordan man kan erobre makten og holde på den. Det gjelder å være taktisk dyktig, slu og hensynsløs. Og å ha gode våpen og soldater. Det er et rått og usminket maktbilde, ren realpolitikk. Vi kaller det machiavellisme.

«Fyrsten» er skrevet for en liten leserkrets. Bare de færreste i renessansen kunne gjøre seg forhåpninger om å bli fyrste. De aller fleste hadde et begrenset handlingsrom. Selv ikke klærne på kroppen valgte de selv. Her var de fleste valgene allerede tatt: Med det sosiale hierarkiet fulgte forbud og regler for hvilke farger og stoffer den enkelte skulle bruke. Det var viktigere å uttrykke stand enn å bli sett som et individ.

I DAGENS SAMFUNN skal livet leves innenfra og ut; vi kan selv bestemme, ikke bare hva vi skal ta på oss, men også helt grunnleggende hva vi skal bli og hvem vi ønsker å være. Ja, ikke bare kan , vi er rett og slett tvunget til det: Alle forventer at vi skal være oss selv. Men hvordan skal vi bli sett? Vi blir tilbudt kommunikasjonsmidler gjennom kjøp og salg. Kapitalismen er som en kjempemessig begjærsmaskin: den nærer seg av sosiale vesener som uopphørlig skaper og gjenskaper identiteter, mennesker som prøver å skape seg et «jeg». I dette samfunnet har mange muligheten til å svinge seg fra det ordinære og opp i posisjon: Selv en Mette-Marit kan bli dronning.

«Biopolitisk» kaller politiske teoretikere som Micahel Hardt og Antonio Negri denne makten, med det greske ordet for liv, «bios». Makten har flyttet inn i sjel og kropp og blitt usynlige imperativer: Vær en kvinne! Vær en mann! Vær en leder! Men vær først og fremst deg selv! Makten utfolder seg i formingen av identiteter, og opptrer med et janusansikt: både som grensesprengende livsbegjær og som disiplinering og selvkontroll. Autoritære ordre og piskeslag er overflødig: Vi gjør jobben gjør selv, vi tilpasser oss.

MAKTENS LOVER er mer fleksible og flytende enn de var i Machiavellis tid. Vi har større sjanser for å gripe makten, men risikerer også å synke ned i avmakt. Bøkene om makt står ikke bare i bokhandlerens hylle for politisk litteratur, de finnes også under kategorien selvutvikling. Som sjeleforming og selvdisiplin er makten blitt usynlig og lar seg verken beseire eller utrydde ved duell.

Endring er et stikkord for å forstå dagens samfunn. Bedrifter og offentlige institusjoner omstruktureres og forandrer seg, i et stadig hurtigere tempo. «Det nye» er blitt en besettelse. Endringsprosessene åpner for nytt livsbegjær, men stiller oss også på prøve: Hvor langt er vi villige til å strekke oss, til å la oss prege av ytre press? Mange maktspill utfolder seg nettopp her, i grenselandet mellom «meg selv» og samfunnet. I prekære situasjoner utvikler vi et overlevelsesspråk som kamuflasje, som skjuler hvor rammet vi er av makten, hvor utsatte vi føler oss, hvor sårbare vi er. Utfallet av maktspillene i denne indre sårbarhetssonen kan enten styrke eller underminere følelsen av egenverd og verdighet.

I det biopolitiske samfunnet møter vi nye maktmekanismer. Tid, for eksempel, var ikke en del av Machiavellis maktvokabular. Ikke godhet heller. I dag er godhet en nøkkel til å forstå mange former for ufrihet. Behovet for godhet og omsorg er stort. Det gjør godheten velegnet som maktmiddel. Den som gjør seg til talsmann for de gode verdier - som tilsynelatende alltid tenker på andre, og nesten aldri på seg selv - kan gjøre andre avmektige. Opponerer man mot de gode verdiers språk, havner man lett i en underlegen posisjon: som den slemme, den egoistiske, kanskje til og med den onde. Godhetsmakten utstyrer den talende med immunitet. Den gjør de andre tause, og gjør det umulig å diskutere.

Godheten kan være både god og ond. Makten er ofte tvetydig: ett og samme maktmiddel kan brukes til frigjøring og til undertrykkelse. Det gjelder også for taushet og latter, som i likhet med godhet kan utnyttes i spillet om makt.

BLIR VI LYKKELIGE i biopolitikkens tidsalder? Machiavelli var opptatt av Skjebnen, eller Fortuna, som hun het i renessansen. Fortuna var en lunefull figur, som tradisjonen hadde gjort til kvinne. Machiavelli tilskriver henne stor makt, hun avgjør utfallet av mange hendelsesforløp. Kanskje så mange som halvparten, medgir han. Men mennesket er ikke avmektig. Tvert imot. Fortuna er ingen blind makt; hun kan påvirkes og bli en alliert. Hun tiltrekkes av mannlige egenskaper, og aller mest av menn som viser styrke og ikke overlater styringen til henne. Lykken, skriver Machiavelli, «er en kvinne, og vil man ha makt over henne må man gå kraftig til verks». Det er nettopp dette som kjennetegner den gode fyrsten, sier han: evnen til å blidgjøre Fortuna og gjøre seg til situasjonens herre.

En av Franz Kafkas fortellinger, «Foran loven», spiller en viktig rolle i mine egne forestillinger om lykken: «Foran loven står en dørvokter. Til denne dørvokteren kommer en mann fra landet og ber om å få komme inn i loven. Men dørvokteren sier at han i øyeblikket ikke kan tillate ham det. Mannen tenker seg om og spør så om det betyr at han kan få komme inn senere. «Det er mulig,» sier dørvokteren, «men ikke nå.»» Han forteller også at han er den laveste dørvokteren. «Foran sal etter sal står nye dørvoktere, den ene mektigere enn den andre.» Mannen fra landet slår seg til ro med svaret, og setter seg ned for å vente på det rette tidspunktet.

MEN DET RETTE tidspunktet inntreffer ikke. Årene går, og til slutt venter døden på mannen fra landet. Han både hører og ser dårlig, der han sitter på stolen sin: «Men nå i mørket oppfatter han likevel en glans som strømmer uutslukkelig ut fra lovens dør.» Og endelig tar han mot til seg og spør dørvokteren om noe som har undret ham i ventetiden. «Alle streber jo etter loven,» sier mannen, «hvordan kan det da være at ingen andre enn jeg i alle disse årene har forlangt å komme inn?» Og dørvokteren svarer: «Her kunne ingen andre ha kommet inn, for denne inngangen har ene og alene vært bestemt for deg. Nå går jeg og lukker den.» Døren hadde aldri vært låst. Mannen hadde selv skapt dørvokteren, forhindringen.

Lykken, Fortuna, er livets egen energi, og en meget stridbar dame. Hun behøver ikke være langt borte. Men ofte stiller vi oss selv i veien. Foran lykken stabler vi opp alle slags stengsler, så vi knapt kan se eller puste. Vi hjemsøkes av forventinger om at vi skal være gode, pene, vellykkede og normale, og øyner ikke nye muligheter. Og tiden er aldri inne. Men for den som ønsker å bli elsket og bli sett, er valget ganske enkelt: døren står åpen. Det er bare å dytte litt på den. Åpner den seg ikke, får vi heller ta frem pistolen.