«Maktspillet føles som en tammere utgave av tidligere bragder»

Slitasje i tredje runde.

I de to første sesongene av «House of Cards» hadde Frank Underwood (Kevin Spacey) et klart og tydelig mål: Å bli president.

Han var en glisende katt med et kobbel av mus foran potene, og det lå en skadefro glede i å se ham utmanøvrere både venner, fiender og kolleger i Washington.

Idet tredje sesong tar til har Frank nådd toppen. Nå handler det mer om å beholde makten i møte med dalende popularitet, samtidig som han forsøker å gjennomføre en smått ambisiøs og uortodoks politisk plan.

Kona Claire (Robin Wright) er vel så gnistrende ambisiøs der hun jobber for å få en ambassadør-stilling, men Wright sjeneres tidvis  av at hun får utlevert et par moralprekener som får henne til å fremstå som en nedredigert Aaron Sorkin-rollefigur.

Uansett. Spacey og Wright er fortsatt sterke nav i serien. Wright er lett å heie på der hun forsøker å rettferdiggjøre sin posisjon som noe mer enn bare førstekone og kjemper subtile ordkriger med russiske diplomater.

Og øyeblikkene hvor Spacey titter innforstått inn i kamera og kommer med syrlige replikker kun ment for seeren er noe man aldri helt går lei. Alle vil være kompis med haien.

Lider av innsnevring
Likevel lider sesongen av den innsnevringen som nødvendigvis finner sted når veldig mange av seriens beste rollefigurer er døde eller skrevet ut av fortellingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med ett hederlig unntak (spoiler nederst i anmeldelsen) får de gjenværende kjente fjesene for likegyldige fortellingstråder til å virkelig engasjere.

Spesielt dynamikken Russo og Zoe tilførte savnes veldig, det er rett og slett færre strenger å spille på nå. Maktspillet vi står igjen med føles som en tammere utgave av tidligere bragder, det samme kan sies om spenningene i Underwood-ekteskapet.

Når det kommer til å skildre det indre livet i maktens korridorer føles det litt paradoksalt at for eksempel «Veep» oppleves som langt mer brutal og fascinerende enn hva vi får servert i denne omgangen.

Til tross for at «Veep» er en komiserie.

Distraherende Pussy Riot
Et grep serien forsøker med vekslende hell er å bringe virkeligheten nærmere fiksjonen sin. Å se en nådeløs Stephen Colbert grille Underwood på showet sitt fungerer godt fordi vi ser det gjennom distansen av en tv-skjerm.

Et mer direkte gjestespill fra Pussy Riot blir derimot smått distraherende for innlevelsen, selv om det er velmenende nok.

Og fokuset på iPhone-spillet «Monument Valley» i en annen episode føles som produktplassering på sitt grimmeste.

Den mest lovende vendingen etter seks episoder er det storpolitiske spillet med Russland, spesielt fordi danske Lars Mikkelsen («Sherlock») klarer å gjøre Russlands president Petrov til mye mer enn bare en kald Putin-klone.

Det er fortsatt et kvalitetsdrama i bunn her, tregt i oppbyggingen (noen fordeler skal man tross alt ha når en hel sesong legges ut i et jafs) men toppet med enkelte briljante øyeblikk som betaler tålmodigheten.

Likevel, det er vanskelig å ikke ane en viss slitasje. Og det er ikke unikt.

Dette var nemlig også tilfellet med de senere sesongene av den opprinnelige BBC-serien, hvis glimrendre førstesesong dannet rammeverket for nyinnspillingens første og (delvis) andre sesong.

SPÅILER:
Av de gamle fjesene er det først og fremst Doug Stamper (Michael Kelly) som får et helhjertet fokus i serien - nesten hele første episode er dedikert til rekonvalesensen hans etter det ublide møtet mellom hode og stein i fjorårets sesongfinale.

Den hundeaktige dedikasjonen hans til Underwood-paret kommer for alvor til overflaten denne sesongen.

Det gir Kelly en glimrende sjanse til å spille ut ubehaget som alltid har hvilt over den dempede rollefiguren hans. Han blir sesongens ulmende glo, og det skal bli spennende å se hvem som brenner seg på den.