UT PÅ HØRING: Kulturminister Thorhild Widvey skal nå sende utvalgets rapport ut på høring. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
UT PÅ HØRING: Kulturminister Thorhild Widvey skal nå sende utvalgets rapport ut på høring. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Maktspredning - og forvitring

Kulturrådet skal gå fra å være «hands on», til å være «hands off». Slik svekkes kunstneres innflytelse over norsk kulturpolitikk, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Øverst i regjeringsplattformen til Høyre og Frp, under punktet «Kultur», troner følgende formulering:

«Gjennomføre en frihetsreform i kulturpolitikken. Reformen skal føre til økt maktspredning, høyere kvalitet og en bredere finansiering av kulturlivet. I denne forbindelse foretas også en gjennomgang av Kulturrådets arbeidsform og organisering.»

Den allerede herostratisk berømte formuleringen «frihetsreform», som for de fleste ennå har et litt uklart innhold - er altså etterfulgt av en annen ukjent og truende størrelse: hva tenker regjeringen å gjøre med Kulturrådet? Frp vil legge det ned i sin nåværende form. I går kom utvalgsrapporten, og det finnes heldigvis ikke spor av den slags tanker.

Men vi finner andre forslag som kan true Kulturrådets særskilte rolle i norsk kulturliv: Et organ der kunstnernes prioriteringer når opp til helt øverste beslutningsnivå - med en pengebinge til rådighet for å realisere planene.

Kulturrådet er blitt en litt uklar størrelse, men selve kjernen i organisasjonen er og har alltid vært selve rådet. Som i dag består av ti personer med kunstnerisk bakgrunn, ledet av Yngve Slettholm. Dette rådet har siste ord i de fleste sammenhenger i Kulturrådets mangfoldige virksomhet. Altså til hvilke nye prosjekter og satsninger som skal få støtte.

Til hjelp har rådet administrasjonen i Kulturrådet, og fagutvalgene - som består av kunstnere med særlig kompentanse til å vurdere søknadene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag sitter rådsmedlemmene som ledere i mange av disse utvalgene, og tar med seg det overordnede perspektivet ned i det konkrete utvalgsarbeidet. Prinsipper får bryne seg på praktisk håndtering av søknader. Dette er erfaringer som er nyttige å ta med seg opp igjen i rådskollegiet - som dermed har konkret, førstehånds innsikt dypt i organisasjonen.

Dette kollegiet har bestått av sterke personligheter med faglig autoritet på sine områder - som Iren Reppen, Erik Fosnes Hansen og Anne Oterholm. Sistnevnte har de siste månedene kjempet beinhardt for å minimalisere skadene etter kuttene i bevilgningene til litteratur fra den sittende regjeringen. Et arbeid der hun har vært «hands on», både som engasjert deltaker i rådsmøtene - men også som leder for fagutvalget. En kombinasjon som gir større slagkraft og mulighet til å la de kunstnerstyrte fagutvalgenes vurderinger bli avgjørende på høyeste nivå.

Rapporten som kom i går argumenterer for mer «hands off».

I stedet for et rådskollegium på ti personer, vil utvalget at det skal det være sju. Og de skal ikke være ledere for fagutvalg, men sørge for overordnet strategi. I samme slengen foreslår flertallet i utvalget å skifte navn på rådet til «styret», for slik å understreke gruppas overordnede posisjon. Tanken er at rådet skal kunne bli mer dynamisk, se på tvers av sektorer og hindre silotenkning. Ansvaret for å vedta tildelinger skal delegeres til fagutvalgene.

Men maktspredning kan like gjerne føre til ansvarspulverisering. Når båndet mellom rådet på toppen og fagutvalgene svekkes, vil kunstnerne i realiteten miste makt. De har ikke lenger innflytelse på øverste beslutningsnivå, selv om utvalget foreslår at de kan møte og orientere rådet. Rådet på toppen har heller ingen mulighet til å påvirke beslutninger i utvalgene.

Den helhetlige funksjonen i systemet forsvinner. I stedet får vi byråkratisering.

Ideen om å lage et «styre» av kulturrådet kommer antakelig av behovet for å rydde i ansvarsoppgaver. Kulturrådet har fått mer å gjøre etter at ABM utvikling ble lagt ned - og oppgavene lagt til administrasjonen i rådet, ledet av direktør Anne Aasheim. Som for øvrig også har sittet i utvalget som har laget rapporten som ble lagt fram i går.

Men ryddeaksjonen kan ikke sies å være vellykket når den svekker det kunstfaglige gjennomslaget i det øverste organet: rådskollegiet.

Armlengdes avstand-prinsippet er tross alt ikke til for at politikerne skal holde avstand til et byråkratnivå på toppen av Kulturrådet. Prinsippets innebygde logikk er at politikere ikke skal blade seg i kunstneriske prioriteringer og bevilgninger. Nå kommer disse på litt for behagelig avstand, lenger nede i systemet.

En like alvorlig bekymring er at et overordnet, strategisk styre i Kulturrådet vil være mer lydhøre og forståelsesfulle overfor politiske prioriteringer og føringer. Slik som endringer (les: kutt) i støtte til litteratur, enn til kunstnernes ønsker og behov. Når kjas og mas fra bekymrede kunstnere kommer på større avstand, er de også lettere å ignorere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook