Mål: Demonisk skriveglede

- Jeg kunne valgt å følge Syn og Segns tradisjon, hoppet over de siste 100 år og gått rett inn i forrige århundres kamp mellom bønder og embetsmenn. Men dette spillet er ikke troverdig lenger. De siste som kunne snakke slik var 68-erne.

Han snakker som en vestlandsfoss, Nils Rune Langeland, nyansatt redaktør i nynorsktidsskriftet Syn og Segn. 34-åringen har doktorgrad i historie, og det er ikke først og fremst målsaken som er hans kampsak.

- Jeg vil skape et allment kulturelt tidsskrift, presentere de gode tekstene som henter fritt fra alt, åpne språket for det jeg kaller den demoniske skrivegleden, raser han i vei, og fortsetter: - Den sammenblanding av nivå og sjanger som de behersket så glitrende før annen verdenskrig, er i ferd med å komme tilbake i vår generasjon. Kanskje fordi vi har gått gjennom utdanningssystemet og avmystifisert den respekt for vanskelige ord og akademisk tenkning som dominerte på 80-tallet. Det ligger semesteroppgaver på universitetene som kan regnes i tonn. Nettopp her kommer tidsskriftet inn, ved å presentere de gode skribentene - som det ikke er så mange av - og la dem bruke sin kunnskap konkret. Slippe essayet til i stedet for den ørkesløse samtidsprosaen, som virker som om den ikke angår vår generasjon.

- I de to numrene du har vært redaktør for, det ene rykende ferskt, er det påfallende mange skribenter på din egen alder. Har du sparket de trofaste nynorsklektorene?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Neeei, men det blir slik at du griper fatt i ditt eget nettverk, og Bergen er så liten at det blir en mer uformell innhenting av stoff. Jeg har fått alle jeg drikker øl med til å skrive, men nå er de brukt opp. Ulempen er at de fleste ambisiøse «30-somethings» forsvinner til Oslo. Bergen er jo i ferd med å bli en småsenil stasjonsby nå når de som representerte den positive, selvbevisste bergenske galskapen - Georg Johannesen-generasjonen - dør ut. Kommunepolitikerne og asfaltstrilene overtar. Det er Oslo som er Norge for vår generasjon. Der har de fått et grep på resten av landet fordi de har klart å skape en borgerlig offentlighet.

- Men de nye mediene - Internett - må jo åpne for det motsatte, en kulturdebatt på tvers av geografiske grenser?

- Internett kan aldri erstatte noe så banalt som å være på nachspiel. Kultureliten er underlagt hoffkulturen; ansikt til ansikt og aldri større enn en fest. Nettopp her kan tidsskriftet gjøre noe, utvide den intellektuelle offentlighet, skape en kritisk sans som ikke bare går søvngjengeraktig inn i det politiske landskapet.

- Vinduet skriver om familien, Vagant om samvittighet, dere selv om «Den kalde stat», redaktøren i Tidens Tegn er medlem av verdikommisjonen. Er den ironiske x-generasjonen i ferd med å bli moralister?

- Det er mye kvalmende sentrering rundt moral og etikk. Men jeg vil ikke kalle det moralisme. Heller et eksistensielt alvor som nok stammer fra det urbaniserte moderne samfunnet, der muligheten for å tape, forsvinne i storbyjungelen - bli «homeless» bokstavelig talt - hele tida ligger der.

Slike erfaringer skaper veslevoksne, krampaktige forsøk på å beholde roen.

Men det er et eksistensielt alvor som spiller ball med dandyismen. Ironiseringen, det apolitiske, kan lett bli en djevelmaske, noe Thomas Mann også så i 30-årene. Det er mange halvironikere som leter etter noen som kan representere dem, bekrefte deres erfaringer.

- 68-generasjonen var de siste som visste hvem de var, slår Langeland fast. - Filmen «Postbudet» satt opp mot Solstads antihelter illustrerer dette: Postbudets mislykkede og tause heroisme - og de velutdannede melankolikerne til Solstad som har vakre kvinner og store hus.

- Er det ikke også slik at vår generasjon forsøker å finne en annen samfunnsorientering enn det noe enkle skillet mellom rødt og blått som 68-erne hvilte i?

- Det finnes en drøss med eksempler som kompliserer 68-ernes verdensbilde. Som at sosialklienten kan være en vakker, sveisen tobarnsmor med hus og flotte elskere, mens hun på den «riktige» siden av bordet kan være en fet og ulykkelig sjuske. Eller - mindre satt på spissen - hva med lærere som både skal oppildne til demokrati og samfunnsansvar, og som personlig er trykt ned av dårlig lønn og studiegjeld.

- Den voldsomme byråkratiseringen skaper en ny radikalisering, avslutter Langeland. - Carsten O. Five i Våre penger er radikal. Han kommer med konkrete råd og en direkte moral i forhold til hva som skjer med pengene våre. Han avslører og setter opp regnskap. Frp var slik, det går ikke an å avfeie drosjesjåførkynismen med dvaske begrep om liberalisme.

TEFT: Et tidsskrift må han en teft for hva som skjer i tida - kjæle og slåss med den. Det skal jo også selge seg selv, og må derfor være litt hore, sier den frittalende redaktøren i Syn og Segn.