FELLESSKOLENS UTFORDRING: I debatten om kronprinsparets valgt av private skoler for barna, blir vi ikke bare minnet om at kongehuset er en hellig institusjon (det står i Grunnloven). Også felleskolen har for mange en slags mytisk posisjon - en kvalitet ved det norske samfunnet som er verdt å beskytte nærmest uansett. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
FELLESSKOLENS UTFORDRING: I debatten om kronprinsparets valgt av private skoler for barna, blir vi ikke bare minnet om at kongehuset er en hellig institusjon (det står i Grunnloven). Også felleskolen har for mange en slags mytisk posisjon - en kvalitet ved det norske samfunnet som er verdt å beskytte nærmest uansett. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Mål og mening

Fellesskolen må tilpasses et samfunn der alle er blitt vant til å kreve individuell tilpasning. Ellers vil stadig flere velge den bort, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

I debatten om kronprinsparets valgt av private skoler for barna, blir vi ikke bare minnet om at kongehuset er en hellig institusjon (det står i Grunnloven). Også felleskolen har for mange en slags mytisk posisjon - en kvalitet ved det norske samfunnet som er verdt å beskytte nærmest uansett. Det er langt viktigere å reflektere over hvorfor den kanskje ikke fungerer optimalt.

Ånden er ute av flaska. Vi kan velge og vrake i tilbud stort sett på alle områder i samfunnet. Faktisk velger vi å vente lenge med å få barn, også. Til vi har bedre økonomi og er mer kresne forbrukere. Fornuften kjenner som kjent ingen grenser.

Når barna skal begynne i barnehage, er norske foredre nå blitt vant til at de kan lete etter det tilbudet som de mener passer deres barn best. Offentlig eller privat betyr i så måte lite, det er kvaliteten som er avgjørende. I betydningen: et godt sted for barna å være, en god sosial arena der de blir sett og tatt på alvor som individer.

Når barna når skolealder, skal alle passe inn i samme modul: fellesskolen. En stort sett veldig lykkelig tilværelse, men med svært varierende nivå når det gjelder evnen til å ta vare på og følge opp elever med spesielle behov.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Har du et barn som ikke fungerer i skolehverdagen? Føler du at ledelsen og lærerne ikke gjør så veldig mye for å løse problemene, eventuelt peker på PPT og BUP og klager på ressursmangel? Da er det veldig enkelt å forstå de foreldrene som tar barna ut av skolen, og velger et annet læringsmiljø som de tror vil være bedre for barna sine.

Dette: at barna ikke får god nok individuell oppfølging slik at de finner seg til rette i den sosiale læringsarenaen, tror jeg er en mye større grunn til at foreldre vurderer private løsninger enn bekymring for at matteundervisningen ikke holder høyt nok nivå. Hver gang jeg hører om noen som er «forskrekket over nivået på norsk undervisning», er det stort sett folk som kommer fra skoleuniformsutlandet med andre skoletradisjoner og kadaverdisiplin.

Likevel er det nesten utelukkende resultatmåling, nasjonale prøver og kunnskapstesting som preger den skolepolitiske dagsorden - og som skal forklare fellesskolens tilkortkommenhet. Skoleledere måler sin egen suksess, og gjør prioriteringer ut fra resultater fra nasjonale prøver som ikke har statistisk signifikans. Over 80 prosent av barneskolene i Norge har så få elever at «sammenlikninger (mellom skoler) sjelden gir mening fordi usikkeheten rundt resultatene er så stor», står det i en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Det er målstyring uten verken kart eller kompass.

Fellensskolen måler for å legitimere kvaliteten. Paradokset er at de trenger helt andre verktøy å styre etter, hvis skal de være i stand til å konkurrere med private om foreldrenes gunst.

Blåbæris-historien er en morsom fortelling som illustrerer problemet med resultatmålstyring i skolen, og som er gjengitt i Magnus Marsdals siste bok, «Lærerkoden»: Den amerikanske forretningsmannen Jamie Vollmer holdt foredrag for en auditorium fullt av lærere om hvordan de kan lære av forretningslivets metoder. Han er en suksessrik mann, driver et selskap som lager «Amerikas beste blåbæris», og sier hans selskap hadde gått på dunken om han skulle drevet som den offentlige skolen. De er sløvet ned av oppsigelsesvern og inngrodd motstand mot forandring. De må ha Total Quality Management. Kontinuerlig forbedring. En lærer i forsamlingen rekker hånda i været og spør hva han gjør hvis han får en forsending med dårlige blåbær. Han sender dem naturligvis tilbake, svarer han. Da smeller det fra læreren: Det kan ikke vi gjøre, vi tar i mot alle: store, små, rike, fattige, redde, selvsikre, med ADHD. Alle sammen! Og derfor, herr Vollmer, er ikke dette en bedrift, men en skole!

Vollmer har fortsatt med å foredra om skole, men nå bruker han denne historien som eksempel på hvorfor han endret oppfatning - om hva som er en god skole, og hvordan de offentlige kan bli enda bedre.