Sorg: En kvinne fester blomster til et tre etter angrepene i Paris i går. Foto Gonzalo Fuentes / NTB Scanpix
Sorg: En kvinne fester blomster til et tre etter angrepene i Paris i går. Foto Gonzalo Fuentes / NTB ScanpixVis mer

Målene var ikke tilfeldige

Angrepet var rettet mot Paris' progressive kjerne

Meninger

«It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way.»

Slik starter Dickens A tale of two cities som handler om årene frem til den franske revolusjonen og etterhvert terrorregimet som fulgte. Det er mye å kjenne igjen i vår egen tid i Dickens innledning. På sitt beste lever vi i en tid hvor menneskelig kontakt og kunnskap aldri har vært større. Aldri har en lavere andel av verdens befolkning måttet gå sultne til sengs. Sammenlignet med 1990 er barnedødeligheten halvert og det virker som om vi kan klare å avskaffe ekstrem fattigdom i vår levetid. I så fall en sivilisasjonsseier av bibelske proporsjoner.

Men så smeller det. Og vi minnes på at vi også lever i Dickens «worst of times». Jeg spiste middag på en restaurant på Frogner da nyhetsvarslene begynte å tikke inn på telefonene til både min kone og meg. Vi er begge nyhetsjunkies og har vel sikkert «breakingalert» på ti forskjellige tjenester til sammen. Alle plinget samtidig. Sist gang alle plinget samtidig var det terror i Paris. Det viste det seg å være denne gangen også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter bare å ha sett de par første meldingene, som meldte om koordinerte angrep med automatvåpen, kjente jeg hjertet sank. Tankene gikk ikke til Paris tidligere i år, til London eller til Madrid. De gikk til Mumbai. I 2008 ble Mumbai utsatt for et terrorangrep hvor ti medlemmer av Laskhar-e-Taiba utførte 12 vel planlagte angrep rundt omkring i Mumbai. Angrepene varte i to døgn. Da blodbadet var over lå 164 mennesker døde igjen og 308 var registrert skadet. På Taj Hotell gikk terroristene fra rom til rom og skjøt dem de så mens brannmenn reddet hotellgjestene ut gjennom vinduene med stiger.

De tradisjonelle terrorangrepene har vært i to grupper. Spektakulære og lavbudsjett. De spektakulære som 9/11 har sikkerhetstiltak gjort det vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre. Det er ikke så lett å kapre eller sprenge et fly i dag. I alle fall ikke i vesten. Lavbudsjettsterroren har tradisjonelt hatt få ofre og ikke vært spesielt bemerkelsesverdig. Mumbai viste at man kan klare begge deler. Alt man trenger er noen få dedikerte med tilgang til automatvåpen. Charlie Hebdo var forvarselet på at dette var på vei til Europa.

Nå er det her. Dødstallene fra Paris er fortsatt uklare, men synes å stabiliseres seg et sted mellom 120 og 150 med ca åtti alvorlig sårede. Angrepet mot konserten på Betaclan er øyensynlig en ren massakre.

Hvert enkelt offer for gårsdagens terroraksjon var et tilfeldig offer brutalt revet vekk fra livet av meningsløs vold. Men denne gangen rammet ikke terroren tilfeldig. Terroristene vet hvem deres farligste fiender er.

Angrepene skjedde i et område av Paris som yrer av liv på en fredag kveld. Dette er områder hvor unge, hippe og kule parisiere samler seg på kafeer og restauranter for å ta en øl eller en matbit før de går videre hvor nå enn de skal ut den kvelden. Manu Saadia beskriver det slik:

I know these places well. This is where I meet up with my old friends whenever I go to Paris. In the early 90s, I saw Prince playing an aftershow at the Bataclan — now a venue which will forever be associated with tragedy and death. This is not the side of Paris seen by tourists or business travelers; rather, it's an area where actual Parisians and people from the banlieues hang out and mix together. They might have gentrified, yet these neighborhoods have retained their proletarian and ethnically-mixed flavor. That whiff of authenticity is part of the neighborhood's attraction for Parisian «Bobos», as they call themselves. The banlieues are the cities and housing projects surrounding Paris, where most of the French youth of immigrant descent live (contrary to popular imagination, thebanlieues are far from desolate ghettos, «no-go zones» or breeding grounds for jihadists: they are difficult yet vibrant and dynamic places).
This is the land of hipster socialists. These neighborhoods recently elected a female socialist mayor, as well as a slew of Green Party candidates, even as the rest of the country voted for the more conservative and anti-immigration parties on the Right.
Angriperne gikk ikke etter turistområdene rundt Champs-Elysée eller Notre Dame. I stedet fulgte de opp med angre på Stade de France, et sted Saadia beskriver slik:

That particular stadium is one of the few places where the promise of a more integrated France is realized, if only intermittently. The French soccer team, known as «Les Bleus,» is the paragon of the black-blanc-beur ideal (black, white, arab). The national team is republican meritocracy in action, and it works. The Stade de France is where a French team led by the Algerian-Frenchman Zinedine Zidane won the greatest trophy in sports, the FIFA World Cup, in 1998.

Terroristene angrep nabolag hvor beboerne er mer tolerante, liberale og fremtidsrettede. Og de angrep Frankrikes multietniske monument; Stade de France..

Disse målene var ikke valgt tilfeldig.

Angriperne vet at det er gjennom konflikt, fordommer og aggresjon de vinner. Den største trusselen mot deres agenda er de — spesielt unge — mennesker som gjennom eksempel viser at alarmistene tar feil og at vi klarer å leve sammen på tvers av kulturelle og religiøse skiller. Klarer terroristene og alarmistene på hver sin side å holde folk fra å snakke sammen på tvers av skiller kan de lykkes (som de har gjort i så mange land fra Nord-Irland til Burundi) i å holde konflikter levende i årtier etter årtier. Når folk begynner å gå fra å snakke om å snakke sammen til rett og slett å leve sammen svekkes skillelinjene.

Å bekjempe terrorhandlinger krever både god politiinnsats og til en viss grad aksept for noe overvåking for å kunne stoppe planlegging. Vi skal ikke være naive i møtet med den enkelte potensiell terrorist. Politiets innsats er nødvendig. Vi må gå hardt og nådeløst etter voldshandlingenes bakmenn. Men noen har den jobben. Vi har folk til sånt.

For politiinnsatsen — hvor enn viktig den er — er ikke kjernen av hvordan man som samfunn slår tilbake. Kjernen beskrev Nordahl Grieg allerede i 1936:

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må — men:
øk det og styrk det!

Terroristene angrep Paris' progressive kjerne, fordi det er der oppskriften på deres nederlag ligger. Jobb videre med den oppskriften. Lev og la leve. Sett deg ved siden av hun somalske dama med slør på bussen og si hei. Det er ikke så mange andre som gjør det. Husk det lille p.s. nederst på bursdagsinvitasjonen til barna i klassen som spør om det er noen som av religiøse eller andre årsaker har spesielle behov hva gjelder mat. Ta et glass vin når du er ute med din muslimske venn — for akkurat som du skal akseptere at han ikke spiser gris skal han akseptere at livet for deg er meningsløst uten god Champagne.

Dagbladets Martine Aurdal skrev i dag noe jeg også har tenkt; «Jeg vet ikke hva jeg skal si til femåringen, som sovnet før terroren rammet. Men hun får sove mellom foreldrene i natt.» Jeg tror det vi skal si Martine — du til din på fem, jeg til min på seks er at nå går vi og setter oss på en fortauskafé og bruker litt penger i et område som nå trenger å ikke miste forretning. Du skal få litt kakao. De voksne skal ha kaffe. Av typen Arabica.

Lev og la leve. Og fortsett å gjøre det også etter neste gang terroren rammer. For det kommer den til å gjøre igjen. Men har vi øynene på ballen — fredelig sameksistens — vil vi likevel vinne. For det handler ikke om hvor mange ganger vi faller, men om at vi hver gang reiser oss igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook