Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «The Irishman» på Netflix

Maler med blod

Martin Scorsese er gangsterfilmens absolutte mester.

GANGSTERVERDENENS FORREST GUMP: I «The Irishman» møter vi Robert De Niro som såkalt «husmaler» i mafiaens tjeneste. Video: Netflix Vis mer

FILM: Hadde det ikke vært for at Martin Scorsese fortsatt synes å ha ubegrenset kreativ kapasitet, og framtidige prosjekter stilt opp på rekke og rad, kunne man tro «The Irishman» var ment som hans svanesang.

Den tre og en halv time lange filmen både gjenforener mange av hans mest brukte skuespillere (Robert De Niro, Joe Pesci, Harvey Keitel), og er en slags «greatest hits» av regissørens favorittematikk og -miljøer:

«The Irishman»

6 1 6

Drama/krim

Premiere på utvalgte kinoer 22. november. Er tilgjengelig på Netflix fra 27. november.
Beskrivelse:

Martin Scorsese er regissør. Med: Robert De Niro, Al Pacino, Joe Pesci, Harvey Keitel, m.fl.

Kanal:

Netflix

«Ambisiøs og intrikat og vemodig gangsterfilm fra sjangerens absolutte mester.»
Se alle anmeldelser

Gangstere og glorete mafiosi, materialisme og harry eksess, tause menn og voldelige parallellsamfunn som finner sin egen moral i amoralen, toppet med en god dose katolsk skamfølelse, og litt italienske matoppskrifter.

Men den har også et dvelende vemod over seg som blir en motvekt til det som tidligere kunne oppleves som en romantisering av disse livene i skyggesiden av den amerikanske drømmen.

I «The Irishman» er den eksistensielle avgrunnen aldri langt unna, i tillegg til frykten for å ende sine dager med en pistolmunning i nakken, plassert der av en du stoler på, naturligvis.

Sånn sett kan det være vel så betimelig å trekke linjer til Clint Eastwoods «Nådeløse Menn», eller Serigo Leones gangster-epos «Ondt blod i Amerika».

STJERNELAG: «The Irishman» gjenforener mange av regissør Martin Scorseses mest brukte skuespillere. Foto: Netflix
STJERNELAG: «The Irishman» gjenforener mange av regissør Martin Scorseses mest brukte skuespillere. Foto: Netflix Vis mer

Husmaler

Filmen er basert på den angivelig sanne historien fortalt i boken «I Heard You Paint Houses».

Iren i sentrum av begivenhetene er Frank Sheeran (De Niro, mer stoisk og mutt enn du noensinne har sett ham), veteran fra de alliertes invasjon av Italia, som lærte både å følge ordre, drepe og relativisere verdien av menneskeliv av sine egne myndigheter, før sivilsamfunnet reduserte ham til en grå arbeidsmaur i mengden.

Men nevenyttig og opportunistisk gjennomføringsevne, samt en vilje til både å bryte loven, holde kjeft og ikke stille spørsmål, så ham raskt stige i gradene hos lokale gangsterlaug, og bli såkalt «husmaler» i mafiaens tjeneste.

Det foretrukne malingvalget er naturligvis blod.

Under angrep

I hele høst har Scorsese vært under angrep fra yngre filmfans for at han våget å påpeke at han personlig ikke foretrakk de allestedsnærværende superheltfilmene som dominerer mediet.

Samtidig «låner» nyere filmer som «Joker» ublu fra klassikerne hans, og bedriver overfladisk filmspråklig og narrativ namedropping, uten å være i nærheten av å forstå at det som gjorde at de filmene ble så skjellsettende i utgangspunktet, var at Scorsese aldri brukte virkemidlene som staffasje, men alltid forankret dem i det han ønsket å formidle.

SKREMMENDE KLOVN: I filmen «Joker» spiller Joaquin Phoenix en psykisk ustabil stand-up komiker som blir drapsmann. Trailer: Warner Bros. Pictures Vis mer

Da er det ekstra tilfredsstillende å se hvor ungdommelig lett og upretensiøst 77-åringen trakterer den intrikate historien og mangefasetterte, moralsk tilkneppede tematikken sin, og det ambisiøse formspråket.

For å bearbeide en metafor fra fotballens verden: Det Todd «Joker» Phillips gjør med lidelsesonani, undertekstutgytende monologer og et par nummer for store klovnesko, gjør Scorsese med en liten replikk, et sideblikk, en kameraføring, eller et perfekt timet musikkvalg.

Amerikansk-italieneren har filmspråk som morsmål, og han snakker det flytende. Han vet at tematikk og karakter vises gjennom handling, ikke lag på lag med påklistret backstory.

Pokerfjes

De Niros fremragende pokerfjes-tolkning gir Sheeran et uutgrunnelig indre liv, og den beste rolleprestasjonen til De Niro på år og dag.

Sheeran er en interessant protagonist, i at han er så passiv at han nærmest virker viljeløs, eller i det minste som om han har tatt et aktivt valg om å overlate sine egne valg til andre, i et fatalistisk knefall til avmakten han føler, kanskje.

WHY SO SERIOUS: Robert De Niro som Frank Sheeran, iren i sentrum av begivenhetene. Foto: Netflix
WHY SO SERIOUS: Robert De Niro som Frank Sheeran, iren i sentrum av begivenhetene. Foto: Netflix Vis mer

Han vikles inn i virkelige hendelser som Kennedys mislykkede Cuba-invasjon, og driver gjennom etterkrigshistorien som en gangsterverdenens Forrest Gump. Etter hvert blir han også høyre hånd til selveste Jimmy Hoffa, den flamboyante og vanvittig mektige fagforeningslederen med tette bånd til mafiaen, som forsvant sporløst på midten av 70-tallet.

Al Pacino spiller Hoffa et sted i skjæringspunktet mellom den eldre rope-Pacino («Heat») og den yngre, mer introspektive trykkoker-Pacino, og truer med å stikke av med filmen i hver eneste scene han er med i.

For et deilig gjensyn med de gamle storhetene, uten at det én eneste gang føles som en forsert nostalgitripp med aktører over middagshøyden, men som en vital og umiddelbar fortelling med noe nytt å melde i en etter hvert ganske ferdigtygget sjanger.

Roadtrip

Scorsese bleker et gigantisk lerret (og filmen bør for så vidt også sees på et), med en intrikat struktur av tilbakeblikk pakket inn i tilbakeblikk, men mister aldri lettheten i penselstrøkene, godt hjulpet av et selvsikkert manus av Steven Zaillian («Schindlers liste»).

Rammehistorien er både gamle Sheeran på sykehjemmet, og en klassisk roadtrip der den litt yngre iren er på vei til et bryllup i Detroit sammen med sin nære venn og samarbeidspartner Russ (Pesci, i sin første rolle siden 2010), som brukes som springbrett til både å mimre og gjøre opp regnskap for livet man har ført.

Filmen er pepret med fargerike bikarakterer og levende miljøer, og som ofte ellers er det guttas show hos Scorsese. Om filmen har noen svakheter, så er det at få, om noen, kvinnelige karakterer egentlig får være helstøpte individer, men heller reduseres til hovedpersonenes moralske kompass, samvittighet, eller symboler på deres fall.

Digital trolldom

Det er kanskje her på sin plass å nevne at filmen tar i bruk digital trolldom for å forynge skuespillerne, noe som gjorde prosjektet så dyrt at kun Netflix turte å investere i det.

Grepet er overraskende vellykket, og lite distraherende (skjønt, her vil jeg tro seernes toleranse for sånt er høyst individuell), med den litt snodige bonuskonsekvensen at karakterene allerede som 30- og 40-åringer vagger rundt som artrotiske pensjonister. Passende nok, kanskje, at fremtidens åk allerede tynger dem ned.

Sjelden har selve tidens tann vært en så fremtredende aktør i en Scorsese-film.

Alt det forlokkende med et liv på kanten av loven får sitt kontrapunkt i komisk prosaiske hverdagsscener, eller den eksistensielle tomheten som siver inn etter hvert som både ungdom, helse og verdslige gevinster svinner hen, og alt man sitter igjen med, er det man har forsaket på grunn av valgene man har tatt, eller ikke tatt, på grunn av et overlevelsesinstinkt som kanskje fungerte litt for godt, koste hva det koste ville.

Det er en uvanlig vei å gå for filmer som dette, og gir en ditto rikere og mer flertydig seeropplevelse. Gangsterfilmer lar sjelden heltene sine oppleve en andre akt, langt mindre en siste.

Å måtte dø for sine synder er kanskje å foretrekke, fremfor å måtte leve med dem.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media