Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Malerferd ved kunstens kyst

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hav- og kystmotiver flyter som en uavbrutt strøm av olje på lerret gjennom norsk kunsthistorie. Malernes skiftende fokus og stadige fordypning i dette tilsynelatende så bunnløse temaet er utgangspunktet for Øystein Laundals nye bok - «Havet» (Grøndahl Dreyer), hvor kunsthistorikeren har lagt seg på kronologiens trygge kurs fra tidlig 1800-tall til dette seklets slutt.

  • Da I.C. Dahl tok sjøveien til kunstens kilder på Kontinentet, hadde han nok inntrykk av en værhard kystlinje med i bagasjen. Likevel var møtet med hollandske forgjengere og naboskapet til hans samtidige kollega Caspar David Friedrich i innlandsbyen Dresden mer bestemmende for at han kom til å male «Søestykker» med vestlandsk atmosfære. Romantikkens forestillinger og teorier om «det sublime landskap» - hvor dramatiske naturkrefter ble satt i truende utfoldelse mot menneskets litenhet - styrte den kunstneriske synsmåten, og ikke minst Friedrichs urovekkende visjoner raget som forbilder. Likevel ga den maleriske dreiningen mot et nasjonsbyggende prosjekt en annen karakter hos Dahl, hvor det i markeringen av sjømennene som berger seg i land på hans skibbruddsscener fins elementer av hverdagslig heroisme og håp - som forliser hos Friedrich.
  • Sistnevnte var en krevende målestokk, og Laundals ene eksempel av Knut Baade viser hvordan den tidligere Dahl-eleven kullseiler kunstnerisk i Friedrichs kjølvann. Det gjorde derimot ikke Peder Balke, selv om han i likhet med Olaf Isaachsen - Courbets norske disippel - strandet mot nasjonale smaksidealer og først vant posthum posisjon i det hjemlige kunstlandskapet. Amaldus Nielsen fikk imidlertid full uttelling for å bringe «den blide kyststribe» inn i kunstsalongen, men sørlendingen Laundal viser ham også som mer enn maler av idyll i smule sund.
  • For Munch ble de samme trakter - hvor Laundal er noe regionalt nærsynt - et vitalt oppkomme med symbolsk merverdi, som også Frans Widerbergs lysende utsyn næres av. Hos vestlendingene Ørnulf Opdahl og Bjørn Sigurd Tufta stemmes paletten mot det mørkt mollstemte, der de navigerer i sublime farvann mellom 1800-tallsromantikere og modernisten Olav Strømme. Boka gjør ellers vekslende strandhogg ved vår kyst, og flere kunstnere - som Kaare Espolin Johnsen - har blitt borte på Laundals «Hav».