Maleri som fristil

«Maleri?» heter kort og godt den nye utstillingen i Galleri F 15 på Jeløy, som også er et aktuelt utfartstilbud fra tirsdag og ut hele påskehelga.

KUNST: Men spørsmålene ved maleriet som mulig og gyldig medium inngår i en lang og omskiftelig historie. De meldte seg for alvor da fotografiet ble en konkurrerende avbildningsteknikk rundt midten av det 19. århundret, og har siden dukket fram med kritisk brodd under blant annet Sovjet-avantgardens oppblomstring på 1920-tallet, 60-åras konseptkunst og den postmodernistiske maleribølgen for 20 år siden.

De verbale stridighetene om maleriet før millenniumsskiftet handlet ofte om billedmessige begrensninger, når da ikke polemikken endte ved det stadig gjentatte spørsmålet om liv og død for det tradisjonstunge mediet.

Mot seklets slutt sank noe av temperaturen på de krasse kontroversene, og fra flere hold formulerte man mulighetene for å operere med «maleri i et utvidet felt». Kvinnelige kunstnere utfordret myten om den mannlige auraen ved maleri, og kolleger av begge kjønn fra andre kontinenter enn de europeiske og nordamerikanske eksponerte alternative oppfatninger av malerisk praksis.

Vid fellesnevner

Utstillerne på Alby representerer nordiske varianter fra dette kunstneriske klimaskiftet, og presenteres under den vide fellesnevneren «det hybride samtidsmaleriet». Mangfoldet når det gjelder blandingsformer omfatter så vel installasjon som video, og de kryssende kunsthistoriske referansene spenner fra 1800-tallets britiske prerafaelitter til Marcel Duchamp. Artikuleringen av det maleriske som effekt kan like godt skje innenfor den dirrende materialkombinasjonen av neonlys, pleksiglass og skjørt kunststoff, som med plastilina sparklet direkte på veggen. Sebastian Sanders formidler medieflimmer av opprørske demonstranter gjennom de førstnevnte virkemidlene, og deres aggressive aksjon forvandles til et dirrende bilde på utsattheten i aktørenes situasjon.

Bak Ulf Verner Carlssons banale sparkelspor ligger et fjernt ekko av modernisten Mark Rothkos sublimt vibrerende fargefelter, men koloritten knyttes til det malte interiørets egenart.

Dialogen med rommets fargemessige og fysiske forutsetninger er også utgangspunktet for Kristina Bræin, som bevisst bruker hverdagsnær maskeringstape på sin «palett» for å markere det midlertidige ved sitt maleriske underspill.

Gjenbruk

Fragmenter fra nedrivningsbygg danner basis for Clay Ketters arbeider, men han vet også å sette sine håndverksmessige spor inn i et finstilt spill med arrene etter ei funksjonell fortid. Et ganske annet og politisk ladet gjenbruk fins i Torbjörn Limés installasjon «White Trash», der fluoriserende opplyst plastemballasje fra eget forbruk blir et slags selvportrett i form av en avslørende konsumentprofil. Som Limé - med henvisning til den markedsliberalistiske guruen Milton Friedman - setter inn i en kollektiv og global sammenheng.

Jacob Dahlgren og Per Jonas Lindstrøm står for de umiddelbart mest lekende innslagene på utstillingen. Dahlgrens installasjon av visuelt vibrerende blinker innbyr til å praktisere pilkast mot veggen, men samtidig underminerer den optiske effekten fra de tett monterte måltavlene vår evne til å fokusere. Det er nesten lettere å se raden av kunstneriske forbilder fra Jasper Johns til Bridget Riley.

Lindstrøms veggbilde monumentaliserer kodene fra tegneserienes ruter, men samlet fungerer hans eksplosive figurgalleri som den mest dynamiske «action-painting». Og et livlig utspill i den fortsatte debatten om maleriets muligheter.

REHABILITERER: Clay Ketter bruker bygningsrester med spor av fortidas funksjoner i sine arbeider.
BLINK: Jacob Dahlgren innbyr publikum til å ta del i hans interaktive installasjon, men det er ikke lett å feste blikket på den optisk vibrerende veggen.
RESIRKULERT: Fluorisert plastemballasje som bilde på den globale konsumkulturen i Torbjörn Limés installasjon.
TEGNESERIETRØKK: Figurer fra serierutene i full aksjon og storformat på Per Jonas Lindstrøms veggmaleri (Utsnitt).