Debatt: Dyrevelferd

Målet er ikke å ta bonden

Kjære bonde, det er ikke deg.

VIL GI: De aller fleste bønder vil helst gi dyrene mer. Mer omsorg, mer kjærlighet og mer varme, skriver artikkelforfatteren. Arkivfoto: Jørgen Kvalsvik
VIL GI: De aller fleste bønder vil helst gi dyrene mer. Mer omsorg, mer kjærlighet og mer varme, skriver artikkelforfatteren. Arkivfoto: Jørgen KvalsvikVis mer
Meninger

Det har blitt hakk i plata. Veganeren klager på bonden, bonden klager i sin tur på veganeren, og for forbrukeren fortsetter hverdagen. Jeg føler meg maktesløs, og taperen er dyrene. Kjære bonde, det er ikke deg vi er ute etter – vi er mer enige enn vi begge tror.

For mens forbrukeren fortsetter fråtseriet på tross av NRK Brennpunkts avsløringer, er jeg og bonden helt enige; det er ikke slik landbruket skal se ut.

Samuel Rostøl, dyrerettsaktivist. Foto: Eirik Skeide
Samuel Rostøl, dyrerettsaktivist. Foto: Eirik Skeide Vis mer

Som dyrerettsaktivist ser jeg her et viktig poeng, bonden står nærmere meg enn tidligere antatt, og konflikten mellom oss tjener verken oss eller dyrene. De aller fleste bønder vil helst gi dyrene mer. Mer omsorg, mer kjærlighet og mer varme.

Flere gir uttrykk for, som meg, at vi må få slutt på industrialiseringen og det intensive landbruket. Samtidig fortsetter forbrukeren å kreve mer for mindre – og med det kommer økte krav til effektivisering. For selv om folk sier de vil betale for det god dyrevelferd koster, så kjøpes fortsatt grillmaten der det er billigst.

Samtidig hetses bønder – av folk som ser ut til å tro det er bonden som bestemmer landbrukspolitikken i Norge. Det er ikke rart bønder blir frustrerte. Konflikten fortsetter, men hva om vi forsøker å prate mer sammen?

For ikke lenge siden så vi et eksempel på en slik konflikt i Irland. «Meat the Victims» er en aksjonsform hvor et stort antall dyreaktivister besøker en husdyrbonde, tar seg inn på gården og livestreamer fra hendelsen. De okkuperer gården og krever at journalister skal få komme inn for å dokumentere forholdene dyrene lever under.

På vei inn på gården passerer de ofte bonden – som regel helt uforstående over at hens gård blir besøkt. Ofte forvirret over det store antallet mennesker, og på mange måter maktesløs. I Irland så vi bonden forsiktig indikere at han ikke ønsket besøket, før han ble forbipassert av folkemengden og sto igjen med hendene løst foldet foran seg. Ingen tar seg tid til å snakke ordentlig med ham.

Få minutter senere ser jeg innsiden av gården, og i dette tilfellet levde grisene under ekstremt dårlige forhold – flere var skadde og syke, noen kunne ikke gå, andre hadde blodige snuter og mange andre skader og plager. Likevel blir jeg på gråten og oppriktig lei meg på vegne av bonden.

Det stakkars mennesket som akkurat da sto der lamslått og ikke visste helt hva som skjedde. Som nok visste bildene fra innsiden ikke ville være til hans fordel, men som av ulike grunner ikke hadde vært i stand til å gjøre dyrenes hverdag bedre.

Økonomi. Ensomhet. Tid. Press. Lån. Krav.

De største taperne her er, utvilsomt, dyrene. Dette er hevet over enhver tvil. Jeg gråter for dem også. Samtidig rommer hjertet mitt absolutt plass for bonden. Selv om jeg ikke kan forstå hvorfor han har latt det gå så langt som bildene avdekker, så bryr jeg meg om ham også.

Vi lever i et samfunn hvor vi ikke forstår hvilken rolle vi alle spiller i det livet bonden lever. Det ekstreme økonomiske presset hen kanskje står midt i. Lånet som ble større når myndighetene kom med nye krav, og alternativet var å legge ned med stort underskudd eller ta nytt lån og satse på at det ville gå rundt. Arbeidspresset og ensomheten i den store arbeidsmengden. Forbrukeren som krever mer av bonden for mindre betalt. Tiden som ikke strekker til.

Og så var det denne bonden da. Blikket, holdningen, oppgittheten idet aktivistene passerer. De skjelvende hendene. Jeg kan bare forestille meg hjertet som forsøker å slå seg gjennom brystkorga, pulsen som raser, tankene som renner over, smerten og skrekken.

Jeg tror han visste at dyrene ikke hadde det godt nok. At bildene, som avslørte syke og skadde dyr, ville få enorme konsekvenser.

«Talk to me». Flere ganger ba den irske bonden aktivistene prate med ham. De snudde seg bort og stengte døren. Hvorfor de gjorde dette forstår jeg oppriktig ikke.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg vet bare at det er viktig at hva enn jeg gjør, så gjør jeg det med kjærlighet også til bonden. Individet. Mennesket. Personen. Som også vil leve, overleve, oppleve kjærlighet og varme, og ha et godt liv. Akkurat som dyrene jeg kjemper for ønsker.

Mest av alt vil jeg gi ham en klem. Snakke med ham. For jeg kan ikke forstå hvordan et menneske kommer til dette stedet i livet. Og jeg aner ikke hvordan han tar seg ut av det heller.

Jeg er maktesløs. Og tårene renner ned kinnet, både for bonden og for dyrene. Men jeg forsøker likevel.

For målet er ikke å ta bonden. Det vi ønsker er å vise veien til en produksjon som ikke innebærer å ta liv, og å endre politikken og forbrukervanene slik at dere kan tjene på det også – så vi alle kan sitte i gyngestolen med ei god bok på kvelden, fornøyd over hvordan landbruket ser ut.

Kanskje det er et vegansk landbruk. Kanskje vi aldri når dit. Vi kommer uansett ingen vei uten at vi forsøker å forstå hverandre bedre – gjerne med kjærlighet til dyrene som felles plattform. Gjør vi det er jeg overbevist om at både mennesker og dyr vinner.

For bonden, ja, bonden trenger vi alle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.