ET IKON: Alfred Hitchcock (1899-1980) ble en legende mens han levde. Han var selve grøsserkongen, men også en nyskapende regissør.
ET IKON: Alfred Hitchcock (1899-1980) ble en legende mens han levde. Han var selve grøsserkongen, men også en nyskapende regissør.Vis mer

Målet hans var å skremme vettet av publikum

Men for Alfred Hitchcock selv var «Psycho» en morofilm.

(Dagbladet:) «Hitchcock» må være et av de sterkeste varemerkene i filmhistorien. Bare navnet er nok til å framkalle grøss og gru hos garvede filmgjengere. Når nye filmer dukket opp, ble de lansert som Hitchcock-filmer, og alle visste at det borget for nifse fortellinger, tilrettelagt med sterke elementer av beksvart humor. Både gjennom sin utsøkte og nyskapende filmkunst og sin blotte framtreden skapte Alfred Hitchcock (1899-1980) sin egen myte.

Han var umiddelbart gjenkjennelig, med sin rause profil, sitt halvsøvnige blikk og sin fyldige underleppe. Han gjorde makimalt ut av sitt utseende, ikke minst i sine introduksjoner til de langvarige TV-seriene «Alfred Hitchcock Presents» og «The Alfred Hitchcock Hour», fra 1955 til 1965.

Han gjorde dessuten alltid en kort opptreden i sine egne filmer. I likhet med sin amerikanske kollega fra stumfilmtida, Buster Keaton, gjorde han et nummer av aldri å smile i utide.

Men i tillegg til å være skrekkfilmens største kjendis, var Hitchcock en av filmhistoriens nyskapere. Teknisk var han briljant. Han kjente ethvert tricks og brukte dem til sitt formål: Å få tilskueren til å mobilisere sine egne følelser. Er han aktuell? I hele høst viser Cinemateket i Oslo Hitchcock-filmer, og i disse dager lanseres den mest avanserte samlingen hittil på blu-ray. 14 filmer og timevis av ekstramateriale. Selv om filmproduksjonen siden Hitchcocks tid har gjort noen kraftige sjumilssteg, er disse filmene fortsatt egnet til å framkalle fascinasjon, uhygge og beundring.

Hva er hemmeligheten? Et begrep Hitchcock benyttet selv, var «pure cinema», som litt upresist kan oversettes med «ren film», selv om det lyder litt mer klinisk enn det poetiske originaluttrykket. En av bakomfilmene til den nye boksen heter «Pure Cinema - Through the Eyes of the Master».

Martin Scorsese, William Friedkin og flere andre forteller hva de legger i dette begrepet. Først og fremst dreier det seg om å dyrke filmen som særpreg, ved å la bildene fortelle historien og ikke la filmen bli en forlengelse av litteraturen. Selve historien var mindre viktig enn måten den ble fortalt på.

Hitchcock selv snakket om å la bildene erstatte ordene. Han hadde ingen sans for dialogdrevne filmer, der kamera veksler mellom samtalepartnere i det uendelige. Konversasjon er drepende. Bildenes formål er å mane fram følelser hos publikum. Gjennom redigeringen finner filmen sin form. Atmosfæren skapes av kameraøyet, tilsatt musikk, eller stillhet. I «Fuglene» fins ingen musikalske effekter, bare en forsterkning av naturlige lyder.

Hitchcock lagde sine første filmer i stumfilmtida, noe som kan spores i hans vekt nettopp på billedfortelling, uten lyder og dialog. Skrur man av lyden til en Hitchcock-film, vil man ofte få med seg det som skjer, gjennom billedvekslingen og skuespillerens bevegelser på lerretet.

«Pure Cinema» er ikke noe entydig begrep. Hitchcock brukte mange virkemidler, ofte motstridende, for å oppnå den totaliteten han ønsket. Han blir omtalt som «montasjens mester». Det vil si at han gjennom en rekke opptak, satt sammen i klipperommet, oppnådde den rette effekten. Særpreget for Hitchcock var at han hadde rekkefølgen på disse opptakene i hodet og gjorde enkeltopptak med det for øyet. Det mest klassiske eksemplet er dusjdrapet i filmen «Psycho» (1959), regissørens kanskje mest skremmende film (selv om han selv uttalte: «For meg et «Psycho» en morofilm.»)

Den nye Hitchcock-boksen er vakker som et møbel.
Den nye Hitchcock-boksen er vakker som et møbel. Vis mer

Som så mange av Hitchcocks filmer, starter «Psycho» med et relativt alminnelig handlingsforløp. Det handler om vanlige mennesker. Han brukte ikke ekstreme situasjoner for å skape skrekk, hans utgangspunkt var at en katastrofe alltid truer en verden vi oppfatter som tilforlatelig, som i «Fuglene», der naturen brått vender seg mot mennesker i en fredelig fiskerlandsby. I «Psycho» rammer døden også fra helt uventet hold, dessuten blir filmens heltinne, Janet Leigh, drept tidlig i filmen, noe publikum ikke var vant til.

Selve mordet blir framstilt gjennom en serie enkeltbilder som skifter uavlatelig, altså en montasje, en mosaikk, en fragmentert virkelighet komponert av en billedkunstens musiker. Manusforfatteren til «Rear Window», John Michael Hayes, forteller at han først skrev inn 200 scener. Hitchcock utvidet med det tredobbelte, til 600 scener. Hitchcock snakket om å spille på publikum som på et piano.

Drapsscenen i «Psycho» er akkompagnert av komponisten Bernhard Hermanns skrikende, stakkato fioliner, et musikalsk grep som seinere er blitt kopiert i det uendelige. Vi ser ingen blodige enkeltkutt, filmen er dessuten tatt opp i svart/hvitt. Men vi forstår hva som skjer, og kombinasjonen av klipp og musikk ryster oss inn i grunnvollene. Scenen varer i 45 sekunder, men tok en uke å filme.

Lignende eksempler på montasje fins i en rekke av Hitchcocks filmer, for eksempel «Vertigo», «Fuglene» og «Frenzy». På den andre siden er det også typisk for Hitchcock å veksle slike scener med rolige oversiktsbilder, ofte vakkert komponert som i «Vertigo», med desto større effekt. Regissøren var opptatt av begrepet kontrapunktisk, altså at man lar forskjellige virkemidler møte hverandre som kontraster. Hitchcock har også lagd en film som er så fri for montasje at den nærmest er et eksperiment. «The Rope» er satt sammen av en lang rekke glidende opptak som gir inntrykk av at hele filmen er tatt opp under ett, mens det er skuespillerne som skaper bevegelse og drama foran kameraet. Men den er unntaket.

En annen typisk måte for Hitchcock å trekke publikum inn i filmen er bruken av synsvinkel. Han bruker subjektivt kamera for å la tilskueren og hovedpersonen gjøre de samme observasjonene. Men disse opptakene veksler med bilder av den som ser. Vi får en ny kontrapunktisk effekt, mellom den som ser og det som blir sett. Det er som om regissøren suger publikum inn i karakterens hode.

Andre ganger, ofte når en scene utløses i et klimaks, skifter han til montasje-teknikken, med ekstreme nærbilder av ansikter og uttrykk. Han fortalte selv skuespillerne hva de skulle gjøre og hvor de skulle rette blikket, han var uinteressert i såkalte «method actors», som ville ta ut følelsene etter eget forgodtbefinnende.

Før Hitchcock begynte å filme, hadde han alle disse bildene noenlunde klart for seg. Det fins tre forutsetninger for å skape en god film, sa han; manus, manus og manus. Hans sjangerkunnskap og erfaring var usedvanlig bred, han kjente til fingerspissen både thrilleren, komedien og melodramaet. Han hentet ut de elementene og effektene han trengte når han hadde behov for dem.

Den nye boksen byr på 14 av Hitchcocks filmer i lynskarp oppløsning, fra «Saboteur» (1942) til «Arven» (1976). Den kunne selvsagt vært enda mer omfattende. Ideelt sett burde filmer som «Notorious» (1946), «Strangers on a Train» (1951) og «North By Northwest» (1959) vært med.

Men det blir pirk. Det fins flere DVD-bokser med Hitchcock-filmer, både fra den tidlige og seine karrieren. Den boksen som lanseres nå, er ikke bare et teknologisk høydepunkt, den er vakker, nesten som et møbel. Svart selvsagt, med en mappe full av filmer, omgitt av mørke, flaksende fugler.