SAKLIGHETSNORMER: I en diskusjon om Ex.phil. bør en kunne forvente at ens meningsmotstander hold seg saklig, skriver Aksel Braanen Sterri. Her: Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO).
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
SAKLIGHETSNORMER: I en diskusjon om Ex.phil. bør en kunne forvente at ens meningsmotstander hold seg saklig, skriver Aksel Braanen Sterri. Her: Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO). Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Målet med Ex.phil. er å lære å tenke

Linn Kristin Øwre demonstrerer hvor viktig det er for studentene å lære saklighetsnormer når de tar Ex.phil.

Meninger

Jeg må innrømme at Linn Kristin Øwres slakt av mitt innlegg om Ex.phil nesten fikk meg til å endre mitt opprinnelige standpunkt.

I mitt innlegg foreslo jeg at vi burde legge mindre vekt på lesing av originaltekstene til Platon, Aristoteles, Descartes og deres like, og mer tid på å forstå og bli trent i å besvare filosofiske spørsmål.

Men etter å ha lest Øwres innlegg, slår det meg at ikke alle besitter ferdigheten i å forstå andres tekster før de karakteriserer dem som «kunnskapsløse» og som «ruvende [selvmotsigelser] som vil frarøve faget akademisk verdi.» Det taler for mer, og ikke mindre trening i å lese originaltekster.

På den annen side virker det som om Øwre er en dedikert student som har hatt Ex.phil. i sin nåværende form, uten at hun dermed demonstrerer evnen til å redelig framstille andres poenger. Det styrker mitt argument. Hun og andre ville nok vært bedre tjent med å bli direkte trent i argumentasjonslære, framfor å måtte tilegne seg denne ferdigheten som en bivirkning av å forsøke å forstå Platon og Aristoteles' tekster.

Øwre mener i korte trekk at nye studenter må «tilegne seg kunnskap som allerede er etablert», framfor å diskutere filosofi basert på det de vet fra før av. Hun mener også en «grundig innføring i filosofihistorie» må til for å «heve de filosofiske debattene til et prinsipielt nivå.» I tillegg mener hun det å lese vanskelige originaltekster har en verdi i at de er vanskelige. Fjernes de «fra pensum vil [det] markere en negativ holdningsendring til det å bli utfordret intellektuelt.» Å møte et vanskelig fag så tidlig i studieløpet mener hun også vil «bygge opp litt mental kondis [som] vil gjøre en bedre rustet til å takle» utfordrende fag senere i løpet. Hun mener dette også er et argument for å ha ex.phil. tidlig i studieløpet, siden det er en test på hvor intellektuelt moden du er: «Dersom man ikke moden for å ta ex.phil., burde den enkelte heller vurdere å sette sine studier på vent og finne den modenheten utenfor forelesningssalen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hadde Øwre lest teksten min med noe mer sjenerøsitet, i tråd med vanlige saklighetsnormer, hadde hun sett at vi ikke er så uenige som hun skal ha det til. Jeg har aldri foreslått at Ex.phil. skal gjøres om til et eneste langt diskusjonsseminar, hvor studentene ikke utsettes for annet enn sine medstudenters tanker. Snarere er jeg nøye med å påpeke at Ex.phil. bør være en innføring i «filosofi, argumentasjonslære og metode, med målet om å gi [studentene] verktøyene som trengs for å» besvare grunnleggende spørsmål som «straff, rettferdighet, makt, det gode liv og hvordan vi kan vite noe med sikkerhet.» (Lista kan med fordel gjøres lengre.)

Øwre slåss derfor med en stråmann når hun mener «faget ikke [må] reduseres til en reprise av den engasjerte, men upresise, diskusjonen studentene kjenner igjen fra VGS.» Det lever jeg for så vidt godt med. Men det er et hinder for å bevege samtalen videre, fordi det muliggjør at hun ikke trenger å begrunne hvorfor faget bør organiseres slik det er i dag.

Mitt utgangspunkt, som jeg nok burde vært nøyere med å presisere, er at studentene bør gis verktøyene til å kunne forstå og besvare filosofiske spørsmål. Det er viktigere enn å vite akkurat hva Platon eller Aristoteles sa. Vi skal utdanne reflekterte samfunnsborgere, ikke gi studentene trivia til diskusjonen rundt middagsbordet. Jeg sier ikke at det å studere idéhistorie eller å dykke ned i Aristoteles' skrifter er uten verdi, men hvis vi har ti studiepoeng (1/3 av et semester) å forvalte, bør forståelse for og trening i å besvare filosofiske grunnlagsspørsmål være vårt primære mål.

Øwre har skrevet en lang tekst, men ikke et eneste sted argumenterer hun for hvorfor en innføring i filosofihistorie er nødvendig for å forstå filosofi. Derimot forutsetter hun akkurat det, som når hun skriver: «Uten en grundig innføring i filosofihistorie vil det [...] bli vanskelig å senere heve de filosofiske debattene til et prinsipielt nivå.» Jeg er en tilhenger av å kunne løfte debatter til et prinsipielt nivå. Men her blander Øwre sammen innsikt i filosofi og innsikt i filosofihistorie. Det er bare ved å blande begrepene hun kan hevde at filosofihistorien er en nødvendig inngang til filosofi, uten å begrunne hvorfor.

Som jeg medgir i teksten, er det en mulig pedagogisk gevinst å hente ved å lære filosofi ved å forstå faget kronologisk, slik vi gjør i dag. Men det kommer også med en kostnad. Framfor å dykke ned i ulike tematikker, som «hva er sannhet» eller «hvordan kan vi få sikker kunnskap» eller «hva er det gode liv», lærer en i dag litt om alle disse spørsmålene gjennom å lese utvalgte bidrag fra filosofer.

Et problem med dette er at disse tenkerne for det første formulerer sine bidrag i en gitt kontekst med et gitt formål, som studenten ikke har tilgang til. For det andre polemiserer de ikke direkte med de andre tekstbidragene. Det gir en tyngre og mer indirekte inngang til de temaene Ex.phil. bør ta opp, nemlig de grunnleggende filosofiske problemstillingene.

At tekstene er vanskelige er «imidlertid ikke et argument for at de bør fjernes», slik Øwre skal ha meg til å mene. Hun belærer meg i saklighetslæren når hun skriver: «å påpeke at noe er vanskelig [ikke er] et argument for at det burde være enklere.» Men også her tar Øwre feil. Hun har selvfølgelig rett i at det at noe er vanskelig, ikke er en tilstrekkelig grunn for å gjøre det enklere. Men i den grad du kan gjøre noe enklere, uten at det går utover andre verdier (som tilgang til kunnskap), så bør du det. Vi bør strebe etter å følge Einstens læresetning: Gjør alt så enkelt som mulig, men ikke enklere. Det frigjør nemlig tid og ressurser til å gjøre noe annet, som f.eks. å tilegne seg mer kunnskap.

Jeg innrømmer at jeg forsøker å gjøre Ex.phil. lettere. Men det er nettopp fordi Ex.phil. tar for seg svært vanskelige filosofiske grunnlagsproblemer. Skal studentene ha håp om å bli klokere på disse i løpet av et semester, bør vi gjøre vårt ytterste for at vi ikke legger unødige hindringer på deres vei.

Øwre ser derimot ut til å begå en liknende feilslutning som hun (feilaktig) mener jeg begår. Hun skriver: «Å fjerne originaltekster fra pensum vil markere en negativ holdningsendring til det å bli utfordret intellektuelt. Det vil innebære en kollektiv senkning av hva det er som forventes av studenter i 2016.»

Her er hun farlig nær å gjøre en fetisj ut av det som er vanskelig. Mens det ligger en helt åpenbar verdi i å gjøre noe enkelt, er det ingen selvstendig verdi i å gjøre noe vanskelig, selv om dette skulle «markere en negativ holdningsendring til det å bli utfordret intellektuelt», hva nå enn det betyr.

Det er to andre, og i mine øyne bedre, måter å organisere Ex.phil. på enn den vi har i dag. Jeg hinter til begge disse i min originale tekst. Den ene måten er problemorientert. Den andre er tematisk.

En tematisk organisering vil dele faget opp i temaer som moralfilosofi, erkjennelsesteori, filosofisk metode, logikk, argumentasjonslære, metafysikk mm. Fordelen med denne innretningen er at en får en direkte innføring i viktige spørsmål, framfor at en selv må forstå at Kant og Hume diskuterer erkjennelsesteoretiske spørsmål når en leser tekstutdragene.

Med en lærebok som David Papineaus Philosophical Devices, i tillegg til artikkelbidrag fra de fremste tenkerne i de respektive delene av filosofien, vil det være nok å bryne seg på for studentene.

Gitt det vi vet om motivasjon, tilsier likevel at en problemorientert inngang kan være en mer effektiv inngang til filosofifaget. Øwre tar helt feil når hun skriver at «mer innlevelse» bare passer «dersom formålet er å engasjere elever på ungdomsskoletrinnet.» Kan vi motivere studentene til å gi en ekstra innsats, bør vi benytte oss av de mulighetene vi har, framfor å innta den snobbete og uinformerte posisjonen at det bare er ungdommer som trenger motivasjon.

En problemorientert måte å organisere faget på vil være å ta utgangspunkt i konkrete problemstillinger, for så å jobbe seg ned i dybden derifra.

Hvis du bare har en nyre, og du har to pasienter, en gutt på 10 år og en dame på 70 år, hvem bør få den? Eller: Hvis du er født psykopat og har aldri fått noe hjelp til å kontrollere deg, er du da ansvarlig for dine skadelige handlinger?

For å besvare slike spørsmål på en god måte kan en lese tekstutdrag fra tenkere som diskuterer slike spørsmål indirekte eller direkte. Og en vil bli introdusert for debatter om fri vilje og bli kjent med moralfilosfiske teoriretninger. Lett tilgjengelige bøker eller tekstutdrag fra f.eks. Julian Baggini og/eller Nigel Warburton, kan danne grunnlaget. En bør også benytte seg av blogger som Practical Ethics og Philosophical Disquisitions, samt podcaster som Philosophy Bites og Bio-Ethics Bites.

Det er lett å forelske seg i status quo. Men det er ingen grunn til å tro at dagens utforming av Ex.phil. på Universitetet i Oslo, er den optimale måten å gjøre ting på.