SUKKERINNTAK: Siden 2000 er det årlige forbruket av sukker gått ned fra om lag 43 til 27 kilogram per innbygger, skriver artikkelforfatter. Foto: Mariam Butt / NTB Scanpix
SUKKERINNTAK: Siden 2000 er det årlige forbruket av sukker gått ned fra om lag 43 til 27 kilogram per innbygger, skriver artikkelforfatter. Foto: Mariam Butt / NTB ScanpixVis mer

Debatt: sukkeravgiften

Målet med «sukkeravgiftene» er ikke bedret folkehelse

Hvorfor galt går galt i avgifts- og folkehelsepolitikken.

Meninger

«Hvorfor galt går galt» het en av Gudmund Hernes' bøker om lover for det moderne menneske. NHO Mat og Drikke skal riktignok ikke påberope seg den tidligere helseministerens støtte i debatten om norsk avgiftspolitikk. Men galt går uansett galt når Folkehelseinstituttets Knut-Inge Klepp argumenterer for at de snart hundre år gamle norske «sukkeravgiftene» er et godt virkemiddel i folkehelsepolitikken.

Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer. Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold, som mat- og drikkenæringen tok initiativ til i 2016, er et viktig instrument for å nå dette målet.

Denne ambisiøse avtalen skal bidra til å øke andelen av befolkningen som har et balansert kosthold i tråd med myndighetenes kostråd, og det skal legges til rette for at barn etablerer kostvaner som fremmer god helse.

Et mål i avtalen er at maksimalt 10 prosent av befolkningens energiinntak skal komme fra tilsatt sukker. Siden 2000 er det årlige forbruket av sukker gått ned fra om lag 43 til 27 kilogram per innbygger. Ingen land har en høyere andel sukkerfritt brussalg enn Norge; til nå i 2018 over 51 prosent. Og næringslivet har etablert Matbransjens faglige utvalg, en selvreguleringsordning der utgangspunktet er at markedsføring av mat og drikke bør søke å bidra til et balansert og variert kosthold.

Målet med de såkalte «sukkeravgiftene» er imidlertid ikke bedret folkehelse. Sjokolade og sukkervarer ble pålagt en luksusavgift i 1922. Den skulle gi en slunken statskasse inntekter. Og i 1924 kom det vi dag kjenner som avgiften på alkoholfrie drikkevarer. Også denne kom for å skaffe staten inntekter. Det er fortsatt formålet med begge produktavgiftene.

Derfor er vi spørrende til hvilken dokumentasjon Knut-Inge Klepp, og dermed Folkehelseinstituttet, bygger på når han kategorisk i Dagbladet 8. oktober 2018 uttaler at «den eksisterende sukkeravgiften er et veldig godt virkemiddel» og at «vi vet at den har effekt, spesielt overfor barn og ungdom som har det høyeste sukkerinntaket».

I en artikkel i samme avis 29. oktober 2018 omtaler Klepp ganske generelt «omfattende forskning som peker på den positive effekten avgifter kan ha for å redusere forbruket av produkter som […] sukkerholdig drikke, og dermed forebygge sykdom og for tidlig død». Hvilken forskning sier presist noe om hvordan produktavgiftene virker på sukkerinntaket til befolkningen slik disse utformet, gitt befolkningen inntektsnivå og andre økonomiske forhold, samt en langstrakt grense og økende netthandel?

Realiteten er at avgifter som er utformet for å gi staten inntekter, gjør nettopp det. Klepp skriver da også selv at avgiftsøkningene i 2018-budsjettet kom «for å balansere budsjettet».

Hvorfor går galt da galt? Fordi et oppriktig engasjement for å bekjempe livsstilssykdommer i befolkningen verken er en faglig eller akseptabel begrunnelse for å tviholde på avgifter som er utformet med inntekter til staten som formål, og som på toppen av det hele kan bidra til det helt motsatte av det man ønsker i folkehelsepolitikken.

Norge er ikke en lukket økonomi. Sverige har ikke særavgifter på alkoholfrie drikkevarer og godterier, og har lavere matmoms enn Norge. Samtidig har stortingsflertallet sørget for at brus og godteri innenfor 350-kronersgrensen handles avgiftsfritt og uten moms over nettet.

Regjeringen erkjenner da også i forslaget til statsbudsjett for 2019, at økningen av sjokolade- og sukkervareavgiften i 2018-budsjettet «har ført til at forbrukerne kjøper mer avgiftspliktige produkter fra utenlandske nettbutikker og stimulert til økt grensehandel av disse varene».

Etter avgiftsøkningene i 2018-budsjettet har antall svenske brusbokser som passerer de norske panteautomatene økt med 28 prosent. Mens altså annenhver brusliter som selges i Norge er sukkerfri, er den samme andelen kun 30 prosent i Sverige. Bidrar i så fall avgiftspolitikken, med støtte fra Folkehelseinstituttet, til at norske forbrukeres inntak av sukker fra brus øker samtidig som norsk verdiskaping målrettet flyttes til Sverige og statens avgiftsinntekter blir lavere enn budsjettert? Skulle dette være tilfelle, står vi i så fall overfor en sjeldent mislykket utforming av rammevilkår og politikk.

Det mest omfattende samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv om sunnere kosthold var på plass i Norge. Utviklingen i sukkerinntaket gikk riktig vei. Da kan det ikke være overraskende at voldsomme avgiftsøkninger med fem ukers varsel og i 12. time av budsjettbehandlingen, oppfattes som et alvorlig tillitsbrudd fra myndighetenes side og får konsekvenser for samarbeidet.

Også derfor er det bra at regjeringen nå nedsetter et partssammensatt utvalg for å vurdere sjokolade- og sukkervareavgiften og avgiften på alkoholfrie drikkevarer. For norske mat- og drikkeprodusenter er det avgjørende at dette arbeidet legger grunnlaget for en konsistent og forutsigbar politikk som bygger på dokumentert kunnskap og bidrar til norsk verdiskaping. Det vil over tid også bidra til best folkehelse.