FALT I 2011: Opprørere danser på vraket av en utbombet tanks fra regjeringsstyrkene i 2011. - Av sivilbefolkningen, som NATO-koalisjonen skulle beskytte, er flere blitt drept i løpet av de sju årene etter 2011 enn i de over 40 årene etter at Gaddafi tok makten i et militærkupp i 1969, skriver artikkelforfatteren. Foto: AFP PHOTO / PATRICK BAZ
FALT I 2011: Opprørere danser på vraket av en utbombet tanks fra regjeringsstyrkene i 2011. - Av sivilbefolkningen, som NATO-koalisjonen skulle beskytte, er flere blitt drept i løpet av de sju årene etter 2011 enn i de over 40 årene etter at Gaddafi tok makten i et militærkupp i 1969, skriver artikkelforfatteren. Foto: AFP PHOTO / PATRICK BAZVis mer

Målet var regimeskifte

Og dersom norske myndigheter faktisk forsto at det var regimeskifte det egentlig dreide seg om, er det grunnlag for å hevde at også de gjorde seg skyldig i et folkerettsbrudd.

Meninger

I februar 2011, under den såkalte «arabiske våren», brøt det ut opprør mot Gaddafi-regimet i Libya. Opprøret utviklet seg snart til borgerkrig med harde kamper mellom hæren og forskjellige opprørsgrupper. Som alltid i krig var det sivilbefolkningen det gikk hardest ut over. Etter initielle tilbakeslag kom regimets styrker på offensiven, og det ble rapportert at sivilbefolkningen i Benghazi sto i fare for å bli massakrert av Gaddafis styrker.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Den 26. februar vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1970 om våpenembargo mot Libya, og den 17. mars resolusjon 1973 som blant annet påla partene i borgerkrigen å inngå våpenhvile og straks bringe vold og overgrep mot sivilbefolkningen til opphør. Resolusjonen autoriserte en flyforbudssone over Libya for å hindre regimet i å bruke kampfly mot opprørerne, og bruk av alle nødvendige midler, med unntak av bakkestyrker, for å beskytte sivilbefolkningen i landet. To dager senere, den 19. mars 2011, iverksatte USA operasjonen Odyssey Dawn, en koalisjon av frivillige nasjoner, for å håndheve de to FN-resolusjonene. Samme dag besluttet regjeringen Stoltenberg å sende seks kampfly fra Norge til Souda Bay på Kreta, hvor de ankom dagen etter, for å være i beredskap for eventuell deltakelse i operasjonen. Den formelle beslutningen kom den 23 mars, og de første norske flyene var i aksjon over Libya allerede dagen etter. Den 31. mars overtok NATO ledelse av koalisjonen under navnet Operation Unified Protector.

Til tross for at FNs sikkerhetsresolusjon 1973 uttrykkelig forbød innsats av bakkestyrker, satte både Frankrike, Storbritannia og USA inn spesialsstyrker på bakken. Spesialstyrkene innhentet etterretninger og anviste mål for kampflyene. Slik sett kan det argumenteres for at de bare var et nødvendig ledd i luftoperasjonene, for blant annet å hindre at sivile utilsiktet ble rammet, og at de derfor ikke kunne betraktes som bakkestyrker i strid med FN-resolusjonen. Men spesialstyrkene opererte også som rådgivere for opprørsgruppene, og som bindeledd mellom disse og koalisjonsstyrkene, og det er noe annet. Qatar og De forenede arabiske emirater, men også andre land, leverte i tillegg våpen til opprørerne i strid med sikkerhetsrådsresolusjon 1970.

Til å begynne med prioriterte koalisjonsstyrkene ødeleggelse av Libyas luftforsvar for å etablere total luftoverlegenhet som ledd i å etablere flyforbudssonen. Med luftoverlegenhet etablert, kunne man konsentrere seg om å rette angrep mot libyske bakkestyrker og mot statiske militære installasjoner som hovedkvarter, depoter og liknende. Den NATO-ledete koalisjonen støttet ikke formelt opprøret mot Gaddafi-regimet, men i enkelte tilfeller ble luftangrepene koordinert med opprørsstyrker som befant seg i strid med regulære libyske avdelinger. I praksis var derfor angrepene direkte støtte til opprørsstyrkene. De førte til at Libyas regjering ble mer eller mindre avvæpnet, til at regimet falt, og at Gaddafi ble myrdet.

Resultatet av Gaddafi-regimets fall ble kaos og lovløshet i Libya. Landet er i dag delt mellom rivaliserende grupper. To forskjellige regjeringer, en «FN-regjering» i Tripoli og en opprørsregjering i Benghazi, påberoper seg legitimitet. En lang rekke væpnede grupper utenfor «regjeringenes» kontroll, kontrollerer ulike deler av landet og er involvert i frihetsberøvelse, smugling av varer og migranter, politisk vold og annen kriminell aktivitet. Av sivilbefolkningen, som NATO-koalisjonen skulle beskytte, er flere blitt drept i løpet av de sju årene etter 2011 enn i de over 40 årene etter at Gaddafi tok makten i et militærkupp i 1969.

Det er åpenbart at resultatet av operasjonene over Libya ikke oppnådde formålet med FN-resolusjonene som autoriserte dem. Våpenembargoen ble ikke opprettholdt og sivilbefolkningen ble ikke beskyttet. Spørsmålet som må stilles er: Var Gaddafi-regimets fall en utilsiktet følge av forsøket på å håndheve FN-resolusjonene 1970 og 1973, eller var regimeskiftet hele tiden de toneangivende landenes, først og fremst Frankrikes, Storbritannias og USAs, hensikt? Om det første er tilfellet kan ikke operasjonene med rimelighet karakteriseres som folkerettsbrudd. Om det andre er tilfellet, dreier det seg antakelig om brudd på folkeretten. Når jeg sier «antakelig» er det fordi sikkerhetsrådsresolusjon 1973 ikke nedlegger noe uttrykkelig forbud mot regimeskifte. Og det vil nok være de som vil hevde at i denne sammenheng er alt lov som ikke uttrykkelig er forbudt. Jeg deler ikke en slik oppfatning.

Etter mitt skjønn kan det ikke være noen tvil om at de toneangivende landene, som hadde det øverste operative ansvaret for ledelse av operasjonene over Libya, fra første stund hadde regimeskifte som målsetting. Valg av mål, hvordan operasjonen ble gjennomført, viser det klart. Det var åpenbart at målet var å ødelegge Gaddafi-regimets militærmakt. Men da ødela man samtidig regimets forutsetning for å holde seg ved makten. Om regimeendring ikke var målet måtte jo NATO-styrkene sørget for at Gaddafi, i det minste rent formelt, kunne opprettholde regimets maktmonopol, som er statsmaktens første og viktigste forutsetning og viktigste kilde til dens legitimitet, samtidig som de gjennomførte slike operasjoner som var nødvendige for å håndheve våpenembargoen og flyforbudssonen, og beskytte sivilbefolkningen. Håndhevelse av flyforbudet og beskyttelse av sivilbefolkningen tilsa derfor begrenset bruk av makt.

Det skal sies at det å beskytte sivilbefolkningen i dette tilfellet på ingen måte var lett, gitt resolusjon 1973s eksplisitte forbud mot å gå inn med bakkestyrker. Med mindre man følger opp flyangrep med innsats av bakkestyrker, som kan konsolidere resultatet av angrepene og etablere kontroll, så blir resultatet kaos. Lokale og konkurrerende militsgrupper går inn og fyller det vakuum som er skapt. Resultatet er mindre, ikke mer, beskyttelse av sivilbefolkningen. Og alle med politisk innsikt vet også, eller burde vite, at ved å fjerne et regime uten at man har noe annet å sette i stedet som kan etablere kontroll og sikkerhet, så er det sivilbefolkningen det ubønnhørlig går ut over. Jeg konstaterer derfor at slik denne operasjonen ble planlagt og gjennomført var beskyttelse av sivilbefolkningen aldri et hovedmål. Da ville den ha vært innrettet på en helt annen måte. Målet var regimeskifte.

Spørsmålet som da må stilles er om en koalisjonspartner som Norge med rimelighet måtte forutsettes å forstå hva de stormaktsalliertes hensikt med operasjonene var. Og dersom norske myndigheter faktisk forsto at det var regimeskifte det egentlig dreide seg om, er det grunnlag for å hevde at også de gjorde seg skyldig i et folkerettsbrudd.

I Klassekampen fredag 21. september er Jonas Gahr Støre, som var utenriksminister da Regjeringen Stoltenberg i mars 2011 fattet beslutningen om å delta i operasjonen over Libya, sitert som følger: «... noen av de deltakende landene hadde regimeendring og Gaddafis avgang som mål for operasjonen. Det visste alle. Vi kunne også se at utfallet av operasjonen var en så svekket Gaddafi at han ville falle. Jeg tror ingen gråt tårer for det. Like fullt var vi med i en operasjon som hadde et FN-mandat, og vi sto ved det.» Her må det åpenbart foreligge en logisk brist. Det Støre kaller «noen av de deltakende landene» var de toneangivende landene som hadde utformet operasjonsplanen og som satt med hånda på rattet og valgte ut hva slags mål som skulle angripes. Jeg kan ikke tolke Støre på noen annen måte enn at han og Regjeringen meget vel visste hva dette dreide seg om, men at andre og mer presserende hensyn likevel tilsa at Norge burde delta. Og sikkerhetsrådsresolusjon 1973 rommet jo ikke noe forbud mot regimeskifte.

Som småstat, beliggende sikkerhetspolitisk utsatt til som nabo til Russland og kyststat til de strategisk viktige nordlige havområder, er Norge avhengig av respekt for krigsforbudet i FN-pakten for sin sikkerhets skyld. Hvilke andre og mer presserende hensyn snakker vi om, som er så viktige og så presserende at norske myndigheter likevel er villige til å til å svekke FNs autoritet ved å tøye tolkningen av folkeretten så langt som den gjorde det i Libya? Jo, forholdet til USA og NATO. Historikeren Rolf Tamnes har, ved hjelp av begrepsparet «integration and screening», påvist at i perioder hvor USA har vært fraværende i nord, har norske myndigheter aktivt forsøkt å vekke USAs interesse, og når USA kommer med styrker og tilstedeværelse, reagerer Norge med å reservere seg. Perioden etter den kalde krigen var en slik periode hvor det bekymret norske myndigheter at USAs fokus ikke lenger, som på 1980-tallet, var på nordområdene, men på Midtøsten og Det fjerne Østen. Det har derfor vært maktpåliggende for norske regjeringer å stille opp for USA og NATO når Washington har bedt om det, for å øke sannsynligheten for at USA og NATO kommer Norge til unnsetning militært når vi måtte trenge det.

Mitt syn er at dersom det er i USAs interesse å komme Norge til unnsetning militært, så kommer de, enten vi har bedt om det eller ikke. Og om det ikke er i USAs interesse, så kommer de ikke selv om vi ber om det. Jeg mener derfor at det er unødvendig, og i strid med Norges langsiktige interesser som småstat, å bidra til å svekke FNs autoritet og handlekraft og respekten for folkeretten ved å delta i koalisjoner av villige under ledelse av USA, som i beste fall har en omdiskutert hjemmel i folkeretten, slik som i Libya.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.