KUPP: President Amadou Toumani av Mali ble avsatt i et statskupp natt til torsdag. Foto:Habibou Kouyate/AFP/Scanpix
KUPP: President Amadou Toumani av Mali ble avsatt i et statskupp natt til torsdag. Foto:Habibou Kouyate/AFP/ScanpixVis mer

Mali brenner

Mali har stått overfor statskupp, opprør i nord og tørkekatastrofe tidligere, men aldri samtidig.

Presidenten Amadou Toumani Traoré ble avsatt i et statskupp natt til torsdag. Kuppmakerne er soldater som er misfornøyde med regjeringens håndtering av tuaregopprøret nord i landet. Samtidig står Mali overfor en tørke som kan utvikle seg til en sultkatastrofe, om ikke tiltak iverksettes raskt. Mali har stått overfor statskupp, opprør i nord og tørkekatastrofe tidligere, men aldri samtidig. Sammenfall av slike store utfordringer kan føre landet ut i konflikt og kaos. Den tidligere franske kolonien har opplevd militærkupp både i 1968, da diktatoren Moussa Traoré overtok makten, og i 1991, da Traoré ble styrtet. De siste tjue årene har landet blitt ansett som en modell på demokrati i Afrika, med regelmessige, og noenlunde demokratiske valg.

Samtidig er Mali et av verdens aller fattigste land, med en gjennomsnittlig nasjonalinntekt per person på 600 amerikanske dollar i 2010 og er nummer 175 av 187 land på UNDPs liste over utviklingsnivå.   For å forstå soldatenes misnøye, må man se på hva som har skjedd i nordområdene. Dette er ikke noe nytt opprør, men en ny fase i uroligheter som har vart i mer enn 50 år. Tuaregene i nord har kjempet for uavhengighet siden 1960-tallet, siden de ikke på noen måte følte seg som likeverdige deltagere i etableringen av det uavhengige Mali. Det første opprøret ble brutalt slått ned i 1961. På 1990-tallet brøt kamper ut igjen, men fredsforhandlinger førte frem. En fredsavtale ble inngått med myndighetene i 1995, under regi av blant andre Kirkens Nødhjelp-ansatte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om fredsavtalen roet situasjonen noe, gjennom å gi særstatus til nordområdene, følte tuaregene seg allikevel forfordelt. Myndighetene i Bamako fulgte bare i liten grad opp fredsavtalene, og prioriterte oppgaver i mer sentrale områder av landet. Nordområdene måtte forholde seg vel så mye til nabolandene som til styresmaktene i Bamako. Mange tuareger kjempet for Kadhafi i Libya - de vender nå tilbake til Mali, godt utrustet med våpen. Opprørerne har lagret avanserte våpen også i årene før Kadhafis fall, som svar på maliske myndigheters relativt effektive antigeriljastrategi i de siste fem årene. Mer våpen og stridsvante soldater til nordområdene har gitt nytt liv til opprøret. På grunn av de nye våpnene har det militære bildet forandret seg.

Nylig har opprørerne gjennomført angrep lenger sør enn før. Malis bruk av fly og helikopter for å flytte tropper og angripe opprørerne er blitt vanskeligere fordi opprørerne nå har effektivt antiluftskyts. Kampene har ført til store flykningestrømmer: Mellom 100 000 og 200 000 mennesker er på flukt fra urolighetene i nord. Noen har reist over grensa til Niger, Burkina Faso og Mauritania, og andre har flyktet innenfor landets egne grenser. Denne spente situasjonen danner bakteppet for kuppmakernes aksjon overfor styresmaktene.

Soldatene bak kuppet er misfornøyde med manglende innsats og våpen for å bekjempe rebellene i nord. I tillegg har grenseområdene til Algerie i nord blitt ansett som et kjerneområde for Al-Qaida i Maghreb. Det er ikke dermed sagt at man kan sette likhetstegn mellom tuaregopprørerne og Al-Qaida. Dagens ledere av opprøret er ikke islamister, og i likhet med de fleste tuareger forfekter de en moderat og særegen versjon av islam. Noen observatører hevder at Al-Qaida har stått nærmere sørlige maliske interesser enn tuareggruppene. Dette skyldes ikke minst Al-Quaida-tilhengernes rolle som vakter for smugling av kokain gjennom Sahara, en trafikk som også sør-maliere er dypt blandet inn i.

Samtidig varsler FN at en omfattende sultkatastrofe kan være på vei i Vest- og Sentral-Afrika, som følge av lite regn og dårlige avlinger i 2011. Kornproduksjonen var i de rammede områdene under halvparten av normalt. I Mali lever de fleste av egenprodusert mat, og lavere kornproduksjon betyr at kornlagrene tar slutt lenge før neste innhøsting i september. Kombinert med dårlig beite for dyr samt høye kornpriser er en omfattende sultkatastrofe med økte nivå av underernæring uunngåelig om det ikke handles raskt.

Det fryktes at i Mali vil rundt 1.7 millioner bli rammet av sult, og det er særlig befolkningen i området som skiller Nord- og Sør-Mali som er utsatt. Dette er også området hvor konfliktnivået kanskje er størst, fordi det er der de ulike befolkningsgruppene møtes. Situasjonen kan få store konsekvenser både for enkeltindivider, som rammes av konflikt og sult, og for stabiliteten i landet og regionen som helhet. Malis situasjon er innfløkt. Denne kompleksiteten gir seg utrykk i at landet ikke har klart å håndtere de politiske utfordringene i nord, fattigdommen, de stadig tilbakevendende tørkene. Norge har hatt omfattende aktivitet i Mali blant annet gjennom norske bistandsorganisasjoner og forskningsmiljøer. Sentrale mål i dette arbeidet har vært å bidra til å bedre matsikkerhet og miljø, helse, kvinners situasjon og demokrati.

Det langvarige engasjementet i Mali bør forplikte norske myndigheter til å bistå Mali i denne vanskelige situasjonen. Foreløpig er den politiske situasjonen usikker, men bistand for å forebygge en sultkatastofe synes å være av største viktighet nå. Slik bistand vil nødvendigvis også omfatte forsøk på å dempe konflikten. Uten fred vil det være umulig å hjelpe befolkningen.