«Malika fikk meg til å tro på meg selv»

Line Peters hadde aldri gitt ut sin andre plate uten sin musikalske soulmate.

(Dagbladet.no): - Line var veldig ærlig på hva hun ville med sin musikk. Jeg likte ærligheten hennes, sier Malika Makouf Rasmussen (44).

Skrekk og skru studio ligger inn en bakgård og opp ei trapp på Helsfyr i Oslo. Det står ei kake på bordet. I sofaen sitter to kvinner som fant hverandre gjennom musikken.

Les mer og send inn din historie til Unicef på: Denene.no

Møttes på cafe
Det er halvannet år siden Malika møtte Line Peters (39) på en cafe på Grünerløkka. Da hadde ingen av dem hørt den andres musikk. Men begge var like nysgjerrige.

- Haddy ringte og sa: «Det er et menneske du må treffe». Da vi skiltes ble vi enige om å møtes igjen, forteller Malika.

Haddy er musiker og skribent Haddy N'Jie. Hun kjente Malika gjennom samarbeidet med «Queendom», og var blitt kjent med Line gjennom promoselskapet hennes. Hun mente de to damene bare måtte møtes.

Det ble starten på et samarbeid som har betydd utrolig mye for Line.

Soulmate
I Malika møtte Line sin musikalske soulmate. Det hadde gått over ti år siden den forrige plata, og Line hadde egentlig skrinlagt drømmen om å bli artist. Men hun klarte ikke å holde seg unna musikken.

Hun hadde tatt noen runder til plateselskapene for å selge seg selv, men det hjalp ikke på selvtilliten.

- Jeg følte at jeg var for gammel og for feil, så jeg prøvde å legge bort tanken på ei ny plate. Men jeg klarte ikke å gi opp musikken. Jeg kunne ikke drive med noe annet, alt annet er jeg helt elendig til. Jeg skjønte at jeg bare måtte drive med musikk, om jeg så skulle sitte på danskebåten eller på gata og synge, sier Line.

- Da jeg møtte Malika skjønte jeg at det hadde ingenting å si hvor gammel eller hvor tjukk du er. Alt Malika sa om musikk hørtes helt riktig ut, og var helt riktig for meg. Jeg husker at jeg tenkte: «Kjære Gud, la henne ville jobbe med meg», sier Line.

Noen dager seinere satte hun på Malikas plate, «Exit Cairo», ei natt hun kom hjem fra fest. Da ble hun enda mer overbevist.

- Jeg danset hjemme på stuegolvet hele natta. Jeg ble utrolig fascinert, sier Line.

Housemiljøet
Selv har Line Peters bakgrunn blant annet i hovedstadens housemiljø, og har lekt mye med rapperne. Uten å selv føle seg helt som en rapper. Eller helt som en rocker. Eller helt som en popsanger. Hun visste ikke helt hvor hun hørte hjemme.

Men Malika så noe hun kjente igjen i Line, noe ekte. Skjult under en porsjon usikkerhet og litt for dårlig selvtillit.

- I Line så jeg en fantastisk vokalist, og en fantastisk artist. Hun visste det bare ikke selv. Hun gikk rett inn i studio og gjorde alt riktig. Hun hadde en veldig utstråling som artist, men den hadde vært gjemt inne i et skap lenge. Jeg har veldig tro på Line som artist, sier Malika.

Hun smiler. Line sitter stille og hører på. Litt flau. «Tusen takk», sier hun.

- Malika har betydd utrolig mye for meg. Jeg er ikke proppfull av selvtillit, og har vært veldig usikker. Men når jeg synger kommer det fram en helt annen side av meg. Den har Malika fått fram og gitt næring. Selv visste jeg ikke at det var bra, sier Line.

- Måtte bli kjent med henne
Malika var den som fikk Line ut av skapet.

- Malika var den som fikk meg til å forstå at jeg hadde noe som flere kunne ha glede av. At jeg laget noe som kunne være verdt for andre å høre på, sier Line.

Etter det første møte gikk det ganske fort.

- Jeg hørte at Line hadde noe veldig fruktbart. Men først måtte jeg bli kjent med henne; jeg trengte litt tid. Hun skulle gi ut sin andre plate og relansere seg selv, og for å få være med å lage hennes musikalske signatur trengte jeg å bli kjent med henne, sier Malika.

De møttes, prata, spiste middag, drakk vin, ble kjent - og gikk i studio. I dag er Malika både produsent og musiker på Lines plate.

Afrikansk inspirasjon
Malika er født og oppvokst i Algerie, og har sterke røtter i nord-afrikansk musikk.

Line har vokst opp med en mor som var go-go danser og Norges første kvinnelige musikkmanager, og hun hadde ei enorm platesamling av svart musikk: Motown, soul, funk og reggea. Lines far, Les Peters, var fra Trinidad og Tobago, og drev egen platebutikk med fokus på soul og funk. I tillegg var han en av de kuleste dj-ene i byen.

- Jeg snakket aldri noe særlig med faren min, men vi hørte på musikk sammen. Jeg har nok arvet musikken både fra ham og mamma, sier Line.

Faren døde for noen år siden, men rakk å høre datterens første plate, «Homeland».

- Det tror jeg er eneste gangen han har sagt at han var stolt av meg, sier Line.

Uvanlig barndom
Det var ikke bare lett å vokse opp og være annerledes og se litt annerledes ut enn de andre på Hovseter på 70-tallet. Lettere ble det ikke av at moren var mildt sagt utradisjonell, med discodress og hvit afroparykk og høy hagefestfaktor.

Lettere var det ikke på Hadeland hos besteforeldrene, der Line tilbrakte mye tid. Heller ikke der var det mange unge jenter med små, mørke krøller og mørkebrune øyne.

- Jeg ble mobbet på skolen, ganske ille, og svarte med å bli den tøffeste jenta i klassen. Jeg var større enn mange av guttene den gangen, og svarte med å banke dem. Det var min måte å overleve på, sier Line.

Kulturkræsj
Hun begynte på videregående, men kollisjonen med alle de streite og skoleflinke elevene fra Holmenkollen - rett overfor Hovseter - ble for stor. Derfor sluttet hun.

- Jeg var ikke flink på skolen. Jeg var flink å synge og danse, og det var det som reddet meg. Jeg fikk lov å undervise de andre elevene i sang og dans, sier Line.

Hun nøler ikke med å kalle seg selv et problembarn.

Etter hvert søkte Line seg mot housemiljøet i Oslo - gikk på rave, testet grenser, danset hip hop, jobba med Tommy Tee - men fant seg aldri hundre prosent til rette i housemusikken.

- Det var liksom ikke det som kom ut av meg, sier Line.

Dedikert til gjengen på Plata
«Tell me how the story goes» er dedikert til de som står på Plata i Oslo med knekk i knærne. Flere venner av Line havnet der. På kjøret. Noen er døde.

- Jeg kunne nok ha havnet der selv, hvis jeg hadde prøvd heroin. Derfor sier jeg til meg selv at jeg alltid skal møte blikket deres, aldri vike. Det provoserer meg enormt måten de blir behandlet på, sier Line.

Hun vil så gjerne bry seg. Gjøre noen for andre. Derfor har hun og mannen, EMI-sjef Bjørn Rogstad, tatt til seg et fosterbarn på fire år. I tillegg har de gutt på sju.

- Det har vært veldig viktig for meg å kunne hjelpe andre. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville adoptere, men da jeg begynte å undersøke nærmere skjønte jeg at man måtte være gift, at det kostet masse og tok veldig lang tid. Så var det noen som nevnte muligheten for å bli fosterforelder, sier Line.

Sangen «Save Me» er inspirert av en historien Line fikk høre på et kurs for fosterforeldre. Den handler om ei jente, et rop og en bønn om å bli sett, hørt og hjulpet. Den handler også litt om Line.

- Jeg har så lyst å gjøre noe godt for noen andre før jeg dør. Nå føler jeg hvertfall at jeg har gjort noe, sier Line Peters.