KOMMENTARER

Malplassert palmeblad

Gullpalmen burde fått sin første kvinnelige vinner. Men George Millers jury ville det annerledes.

VANT: Den britiske filmregissøren Ken Loach har vunnet Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes for filmen «I, Daniel Blake». Foto: NTB Scanpix
VANT: Den britiske filmregissøren Ken Loach har vunnet Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes for filmen «I, Daniel Blake». Foto: NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

CANNES (Dagbladet): Det var en stakket stund søndag ettemiddag, da filmkritikere, et folkeferd som vanligvis ikke lar seg be to ganger om å si sin mening, ble målløse.

Det var da det gikk opp for dem at Maren Ade, den tyske regissøren bak «Toni Erdmann», ikke var å se på den røde løperen før filmfestivalens avslutningsseremoni. Det ville si at Ades dramakomedie «Toni Erdmann», som siden premieren i begynnelsen av festivalen var blitt møtt med et boblende jubelbrus som aldri syntes å ta slutt, ikke en gang ville være blant de syv filmene som George Millers jury kunne premiere. Filmen som fikk den høyeste scoren noen sinne blant magasinet Screens kritikerpanel, var vraket til fordel for relative forglemmeligheter som filippinske «Ma?Rosa» og franskkanadiske «Det er bare slutten av verden». Når kritikerne fikk de digitale stemmene tilbake, gikk det mye i spørsmålstegn og utropstegn. Det kan knapt huskes at det har vært et slikt juv mellom juryene og det øvrige publikummet, som består av kritikere, tilreisende filmelskere og andre filmfolk.

Gullpalmen gikk til slutt til «I, Daniel Blake», og til regissør Ken Loach, som dermed fikk sin palme nummer 2. Loach selv som var både rørt og like overrumplet som de fleste andre. «I, Daniel Blake» er et rasende oppgjør med David Camerons Storbritannia, sett gjennom den stadig mer frustrerte snekkeren Daniel. Han er for syk til å jobbe, men ikke syk nok til å få trygd, og faller gjennom i et aggressivt effektivisert system som er uinteressert i enkeltmennesker. Det er en god, sympatisk film, umulig ikke å bli berørt av. Den er dessverre bare ikke på nivå med «Toni Erdmann».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer