VANT: Den britiske filmregissøren Ken Loach har vunnet Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes for filmen «I, Daniel Blake». Foto: NTB Scanpix
VANT: Den britiske filmregissøren Ken Loach har vunnet Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes for filmen «I, Daniel Blake». Foto: NTB ScanpixVis mer

Malplassert palmeblad

Gullpalmen burde fått sin første kvinnelige vinner. Men George Millers jury ville det annerledes.

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Det var en stakket stund søndag ettemiddag, da filmkritikere, et folkeferd som vanligvis ikke lar seg be to ganger om å si sin mening, ble målløse.

Det var da det gikk opp for dem at Maren Ade, den tyske regissøren bak «Toni Erdmann», ikke var å se på den røde løperen før filmfestivalens avslutningsseremoni. Det ville si at Ades dramakomedie «Toni Erdmann», som siden premieren i begynnelsen av festivalen var blitt møtt med et boblende jubelbrus som aldri syntes å ta slutt, ikke en gang ville være blant de syv filmene som George Millers jury kunne premiere. Filmen som fikk den høyeste scoren noen sinne blant magasinet Screens kritikerpanel, var vraket til fordel for relative forglemmeligheter som filippinske «Ma?Rosa» og franskkanadiske «Det er bare slutten av verden». Når kritikerne fikk de digitale stemmene tilbake, gikk det mye i spørsmålstegn og utropstegn. Det kan knapt huskes at det har vært et slikt juv mellom juryene og det øvrige publikummet, som består av kritikere, tilreisende filmelskere og andre filmfolk.

Gullpalmen gikk til slutt til «I, Daniel Blake», og til regissør Ken Loach, som dermed fikk sin palme nummer 2. Loach selv som var både rørt og like overrumplet som de fleste andre. «I, Daniel Blake» er et rasende oppgjør med David Camerons Storbritannia, sett gjennom den stadig mer frustrerte snekkeren Daniel. Han er for syk til å jobbe, men ikke syk nok til å få trygd, og faller gjennom i et aggressivt effektivisert system som er uinteressert i enkeltmennesker. Det er en god, sympatisk film, umulig ikke å bli berørt av. Den er dessverre bare ikke på nivå med «Toni Erdmann».

Dersom Maren Ade hadde vunnet Gullpalmen, slik hun ville fortjent og var forventet å gjøre, ville hun vært den første kvinnelige regissøren som mottok prisen alene. Det burde ikke skjedd fordi hn var kvinne, men ville vært en hyggelig og historisk konsekvens av å ha laget den beste filmen.

Jane Campion fikk den gylne kvisten i hendene for «Piano» i 1993, men delte prisen med Chen Kaige og «Farvel, min konkubine». Palmekroningen av Ade ville også vært punktum for en festival der kvinnene har vært de dominerende tilstedeværelsene. Riktignok var det fremdeles bare tre av 21 filmer i hovedkonkurransen som hadde kvinnelig regissør — men et flertall av filmene hadde kvinnelig hovedperson, og utforsket kvinners begrensninger og utfordringer innenfor sine fortellinger. Det var langt heftigere debatt, og flere favoritter, til prisen for beste kvinnelige skuespiller enn den mannlige tilsvarende.

Her ble årets Cannes-festival en kontrast til den mer kommersielle fløyen av filmverdenen — blant de mest innbringende amerikanske filmene har bare tolv prosent en kvinnelig protagonist. Blant stjernene som har hevet stemmen for å gjøre kvinnehistorier tydeligere og flere under årets festival, er Susan Sarandon og Juliette Binoche.

Overraskelsen i Cannes belyser uansett en fascinerende friksjon i bedømmingen av kunstverk som sådan. Det er jo ikke meningen at det skal være konsensus om kunst: Noe av det som gjør det spennende å holde på med, er at det vekker forskjellige reaksjoner i forskjellige folk. Samtidig kommer det øyeblikk da splittelsen er så stor at den ikke synes å vitne om sunn uenighet som en kompromittert dømmekraft.

Satt på spissen: De færreste vil ha gode argumenter for at «Dis» er en bedre film enn «Gudfaren». Nå er det ingen kalkuner på listen over prisvinnere fra Cannes, men den er preget av såpass oppsiktvekkende forbigåelser at det kommer til å bli satt spørsmålstegn ved hva slags premisser som egentlig legges for arbeidet til juryen; om det kan ha ligget en ideologisk forkjærlighet bak, eller et ønske om å være opposisjonell; ikke bare unngå å la seg påvirke av publikumsresponsen men bevisst å gå inn for å trosse den. Det er bare å gratulere Ken Loach, gråte for Maren Ade, og ønske seg en jury til neste år som viser seg det sterke Cannes-programmet verdig. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook