Målrettet barnetrygd

BARNETRYGD 1: Vi har fått ny debatt om barnetrygden. Det er etter min mening bra. Barnetrygden ble innført i 1946, i ei tid da kvinner var hjemmearbeidende, mens menn skulle være forsørgere. Den gang var barnetrygden tenkt som et håndslag til de kvinnene som utførte et viktig, men ulønnet, arbeid til beste for barna og familien. Andre offentlige ordninger spesielt innrettet på barnefamilier var stort sett fraværende.

I dag er situasjonen en helt annen. Mange, både kvinner og menn, kombinerer barn og familieliv med full jobb. God barnehagedekning og en av Europas beste permisjonsordninger ved svangerskap og fødsel har bidratt til at norske kvinner føder flere barn enn medsøstre i land det er naturlig å sammenlikne oss med. Vi lever i et rikt land med lav arbeidsløshet. Det betyr at de fleste av oss har solid privatøkonomi og kan unne oss goder som var utenkelig for bare et par generasjoner siden. Nettopp fordi vi har det materielt godt i Norge, er det viktig å se at noen faller utenfor. Lavtlønte, enslige forsørgere og mennesker som av ulike grunner ikke kan arbeide, er blant dem som ofte kommer dårligst ut på levekårsstatistikkene.

I en slik situasjon bør vi vurdere hvorvidt de ulike velferdsordningene vi har er treffsikre nok. Spørsmålet kan stilles slik; er den nåværende barnetrygden – som utbetales med samme kontantbeløp til millionærer som til lavtlønnsfamilier – et målrettet og godt virkemiddel i velferdsbyggingen? Etter min mening er tida er nå moden for å se på mulige endringer som kan bidra til en reell omfordeling av midlene – til fordel for lavtlønnsgrupper og andre som trenger det mest. Det kan gjøres på flere måter, men en farbar vei er å heve satsene for barnetrygden og samtidig skattlegge ordningen, slik at den reelle økningen i utbetalingene til lavinntektsgruppene blir målbar og tydelig. Det vil kunne bidra til at man får en mer rettferdig innretning på barnetrygden, samtidig som den fremdeles vil være for alle.

Mange har i debatten framholdt de universelle ordningenes betydning for vår nordiske velferdsmodell. Det er et resonnement jeg fullt ut deler. Derfor vil Arbeiderpartiet ha en fellesskole finansiert over offentlige budsjetter, barnehageplass til en pris som er overkommelig for alle, og gratis eller rimelige fritidstilbud. Det er flere grunner til at vi ønsker dette. Rettferdig fordeling og lik tilgang til velferdsordningene for alle, uansett posisjon og bankkonto, er et viktig mål. I tillegg er det en verdi i seg selv at mennesker med ulik bakgrunn finner felles møteplasser. Eller sagt slik; det er en kvalitet ved vårt samfunn at direktørens datter og vaktmesterens sønn kan ferdes på de samme arenaer. Barnetrygden er imidlertid noe annet; en kontantutbetaling som ikke tar hensyn til behov hos mottaker, og som derfor ikke får den virkning slike ordninger er ment å ha. Derfor bør vi nå ta en fordomsfri debatt om hvordan vi skal støtte barnefamiliene, og samtidig ha en innretning på ordningene som gir best uttelling til dem som trenger det mest.