Målstyring som fiende

Ingress

Meninger

I norsk politisk debatt har protester mot målstyring, særlig under navnet New Public Management, fått en renessanse de siste åra. En av grunnene er 22. juli-kommisjonens rapport som inneholdt mye og berettiget kritikk av måten politiet brukte sine ressurser på. En minst like viktig grunn er ulike profesjoners vedvarende protest mot unødvendig rapportering og resultatoppnåelse på en uklar mengde viktige og uviktige mål. Leger og lærere har i årevis påpekt at rommet for faglig skjønn er blitt kraftig redusert, noe som gjør det vanskelig å utføre sitt fag og sine tjenester på en god måte. Den seinere tid er det særlig lærerne som har gjort opprør. To lærere i Sandefjord, som nektet å etterkomme en nærmest absurd rapporteringsplikt, ble rikskjendiser, skapte debatt og fikk endret skolens praksis.

Samtidig er det åpenbart at offentlige myndigheter må ha rutiner for å sikre at budsjettmidler blir brukt best mulig og i tråd med Stortingets intensjoner. Målstyring og krav om resultatoppnåelse er nødvendig i et moderne samfunn med en stor offentlig sektor som bruker over tusen milliarder kroner årlig. Like viktig er at det føres kontroll med pengebruken. Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har klare oppgaver i så måte. Men i den politiske debatt har nødvendig målstyring en tendens til å drukne eller bli inkludert i et fiendebilde.

I behandlingen av Riksrevisjonens rapport om budsjettåret har de tidligere regjeringspartiene formulert en merknad som tar et kraftig oppgjør med målstyringen. Ifølge Dagens Næringsliv er Arbeiderpartiet i ferd med å snu. Dokumentet er allerede avgitt og lederen av kontrollkomiteen, Martin Kolberg, sier han vil presisere Ap's holdning i stortingsdebatten og at partiet delvis trekker tilbake kritikken som Ap, Sp, SV og Miljøpartiet har stått bak.

Det kan virke som om noen har sovet i timen da innstillingen til komiteen ble behandlet. For merknaden er implisitt en kritikk av den rødgrønne regjeringen og spesielt av Ap som både har gjennomført, styrt og forsvart målstyring som system. Slik sett er Kolbergs retrett forståelig, men også en smule pinlig. De tre andre partiene er kjent for å protestere mot denne formen for styring. Både Sp og SV har protestert mot Ap-ministeres forsøk på styring av helseøkonomien, blant annet med slike argumenter. Det er tappert av Martin Kolberg å forsøke å nyansere seg bort fra komiteens merknader. Samtidig er det åpenbart behov for nyansering av hva som er bra og hva som er dårlig med dagens styring og kontroll med offentlig pengebruk.