Mamma er best

EN DANSK

gallupundersøkelse spurte barn i alderen 9 til 16 år om hvem de helst snakker med når de har problemer. Barna svarte at det var mor, og få svarte far. Den norske journalisten ville vite om noe lignende kan sies om Norge. Og det kan det. Etter å ha sett tallene ble altså overskriften «Mamma er best i hele verden» i Dagsavisen i forrige uke. La meg utdype temaet litt.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har undersøkelser i mange land, også Norge - om barns helse og velvære. Det er barn i alderen 11, 13 og 15 år som svarer, blant annet om hvem de snakker lettest med. I alle land sier de at det er lettest å snakke med mor. Hvorfor svarer barn slik? Er svarene sosialt betinget eller en gjenspeiling av et biologisk faktum? Skillet mellom natur og kultur er notorisk vanskelig og biologiske fakta endrer seg over tid. Dagens mødre kan oppfylle Marias jomfrufødsel. Og der Gud, ifølge Bibelen, lovet Abraham at hans kone Sara, 90 år gammel, skulle føde ham en sønn, kan bestemødre nå føde sine egne barnebarn. Biologi er underlagt samfunnsmessige forhold. Men biologi er en interessant også på andre måter. Svært mange mennesker oppfatter at biologi «bare er slik» (tross eksemplene overfor). Et oppslag om at «mor er best» kan derfor oppfattes som at forholdet mellom barn og kvinner er uforanderlig.

En slik tolkning er problematisk fordi, blant annet, sammenlikning mellom land eller familietyper viser store forskjeller. Om vi ser på 11-åringene (som jeg har gjort for 1997) i WHO-undersøkelsen, svarer barn i alle land, at det er lettere å snakke med mor enn med far. Men det er store forskjeller mellom landene og langt flere norske barn sier det er svært lett å snakke med far enn barn i land som Belgia, Tyskland, ja også USA. Hvor lett, eller vanskelig, det er for barn å snakke med far varierer. Denne variasjonen forteller oss at dette i alle fall ikke bare er natur, men også noe som det kan gjøres noe med. Det er «noe» i norske foreldres forhold til barn, som både betyr at barn har lettest for å snakke med mor (som i alle land), men også at barn lettere snakker med far enn i andre land.

BARNS FAMILIETYPE

er også viktig. Nye familiemønstrene betyr at mellom 30 til 40 prosent av norske barn ikke bor med far, men med mor, hele oppveksten. Foreldrebrudd betyr (i nesten alle tilfeller) at barn ikke bor med far. Det er da tankevekkende at flere barn bor med far i Tyskland enn i Norge, mens norske barn snakker lettere med far. Det er ikke barn i kjernefamilien som har lettest for å snakke med far. Faktisk er det barn i «nye familiemønstre». Det samme gjelder for mor. Kanskje er disse foreldrene mer tilgjengelige? Eller kanskje har barna flere problemer å snakke om?

Det er imidlertid en stor forskjell mellom barn som bor med mor (og kanskje stefar) og dem som bor med far (og kanskje stemor). De første er dem som oftest har svært lett for å snakke med mor, og færrest som sier det samme om far. Motsatt svarer barn som bor med far oftest at det er svært lett å snakke med far, mens færre sier at det er svært lett å snakke med mor. Hvem barn bor med er altså viktig, både for mødre og fedre. Men det er store forskjeller mellom «borteboende» foreldre. Fedre er fjernere for barn, enn mødre er, både når barna bor med dem og når de ikke gjør det.

HVILKE BARN

har lett for å snakke med foreldre om vi legger sammen de som gir positive svar for mor eller far? Barn som bor med far snakker lettere med ham enn andre barn samtidig som de også har mor. Det samme gjelder for barn bor like mye med mor og far. Motsatt er det barn som bare bor med mor som snakker lite med far. Dette føyer seg til et kjent mønster. Barn som bor med far har også mer samvær med mor, mens barn som bor med mor sjeldnere har samvær med far. Tolkningen av disse resultatene kan trekkes i to retninger. For det første at når barn bor med far er mor også er der - så å si like rundt hjørnet. For det andre at mange fedre ikke er der, når barn bor med mor. Den offentlige diskusjonen om dette deler seg typisk i to leirer - der noen hevder at fedre uteblir, mens andre hever at de utelukkes. Det viktige er nok at foreldres samarbeid er annerledes i de svært atypiske familiene der barn bor med fedre etter brudd. Det er i de «nye» og tallmessig helt marginal, familietypene at flest barn sier at de har lett for å snakke med foreldrene: altså de som bor med far eller like mye med begge. De snakker mer med far, samtidig som de snakker mye mer med mor. Når barn bor med far, er også mor der. Når barn bor med mor, er ikke far nødvendigvis der.

Det er altså store variasjoner i de svarene barn gir mellom land og den type familie som barna bor i. Det betyr at kontakt (målt som lett å snakke med) kan påvirkes, uten at vi helt vet hvordan. Men siden norske barn er relativt gunstig stillet i deres kommunikasjon med far, kan vi si at «noe» er bedre enn i mange andre land. Hva dette er, kan være mange ting. For eksempel kan familiepolitikken være viktig. Eller det kan være forhold i arbeidsmarkedet som gjør det enklere for fedre å ha en aktiv rolle i sine barns liv i noen land enn i andre. Men det kan også være ideologiske forskjeller, der man i den offentlige debatt legger stor vekt på fedres rolle. Sannsynligvis må vi trekke inn alle disse forholdene for å forstå dette.

NORSKE FEDRE

er langt mer aktive i barneomsorg enn for eksempel italienske. Men menn (og fedre) har mye mindre med barn å gjøre enn kvinner (og mødre) både i familien og arbeidsmarkedet. Grunnleggende mønstre lar seg påvirke. Men kanskje er det også et «glasstak» for fedres kontakt med barn som for mødres yrkesliv. Familien blir mer kjønnsdelt, som arbeidsmarkedet er det. Ni av ti førskolelærere er kvinner, og sju av ti grunnskolelærere. Motsatt er åtte av ti ingeniører menn. Barn og kvinner er mer sammen både i og utenfor familien. Det nye faderskapet har vunnet en begrenset seier i barns dagligliv, men en nesten ubegrenset seier i den offentlige diskusjon. Det tradisjonelle moderskapet lever i beste velgående. Forskjeller mellom mødre og fedre blir ofte forstått enten som biologi eller som individuelle valg. I det første tilfelle betyr det at dette kan vi ikke gjøre noe med. I det andre framstilles dette gjerne som mødres - ikke fedres - valg. Begge forståelsene forsterker tradisjonelle kjønnsroller.