«Mamma hadde lenge sagt til meg at jeg var en jævla parasitt»

Les utdrag fra «Stygg».

(Dagbladet.no): I 1996 ble Constance Briscoe utnevnt til høyesterettsadvokat

og dommer, som den første fargede kvinnen i Storbritannia.

Men lenge før hun kom så langt ble hun mishandlet hjemme. I oppvekstboka «Ugly» forteller hun om sin bakgrunn.

Boka har solgt i 250 000 eksemplarer på flere språk, og er i Norge utgitt med tittelen «Stygg».

Her er et utdrag:

Prolog

”Vet mamma og pappa at du er her?” spurte damen på sosialkontoret.

”Nei,” sa jeg, ”men jeg må finne ut litt om barnehjem.” Jeg måtte stå på tå for å se over skranken.

”Hvor gammel er du?” spurte damen.

”Elleve.”

”Det går ikke så bra hjemme, er det sånn?”

”Ja,” sa jeg. ”Hva må jeg gjøre for å skrive meg inn?”

”Vi trenger noen detaljer,” sa hun.

Jeg ga henne navn og adresse og sa jeg gjerne ville flytte inn i dag hvis det gikk an.

”Du kan ikke skrive deg selv inn på barnehjem, lille venn. Du trenger samtykke fra foreldrene dine først. Kan du ikke gå hjem og tenke på det? Du kan alltids stikke innom igjen og hilse på.”

”Men jeg vil ikke gå hjem.”

Artikkelen fortsetter under annonsen

”Uansett, jeg kan ikke skrive deg inn bare fordi du føler for å flytte hjemmefra. Vil du vi skal kontakte mammaen din?”

”Nei, takk,” sa jeg. ”Jeg fikser det selv.”

Hvis mamma fant ut hva jeg drev på med, ville jeg bare få juling. Jeg gikk tilbake opp Walworth Road mot huset vårt på Sutherland Square, sør i London. Det var en fin, solrik dag, men jeg var veldig deppa. Ikke noe av det jeg gjorde ble riktig, og nå ville de ikke ha meg på barnehjemmet engang. Livet var ikke verdt å leve i det hele tatt.

Den natta kom jeg fram til at ingen ville savne meg hvis jeg bare forsvant. Før jeg gikk til sengs, skrev jeg et brev til mamma. Jeg la brevet i den broderte veska mi og gikk inn på badet. Jeg tok av korken på flaska med blekemiddel, tynnet det ut med vann fra krana, drakk det og gikk og la meg. Jeg valgte Domestos fordi Domestos dreper alle kjente bakterier, og mamma hadde lenge sagt til meg at jeg var en jævla parasitt. Jeg følte meg veldig dårlig, glad og lei meg. Jeg var glad fordi jeg i kveld, hvis blekemiddelet virket, skulle dø. Ingen flere morgendager. Hipp, hipp hurra. Jeg var også veldig lei meg fordi jeg ikke skulle se søstrene mine igjen, men kanskje det ikke var så dumt likevel. Når det gjaldt mamma, sverget jeg på at jeg skulle komme tilbake og plage henne så lenge hun levde. Slå henne i hodet, spenne ben på henne i trappa og dra av henne teppet mens hun sov. Hah!

Neste morgen våknet jeg og trodde jeg var død. Sengevætingsalarmen min ringte i det fjerne. Lysene på senga blinket av og på, og jeg lå i ørska, ute av stand til å bevege armer og ben.

Mamma så ned på meg. ”Kom deg ut a’senga,” befalte hun. Jeg ble liggende. Jeg kunne ikke snakke, for munnen min var sår etter blekemiddelet. Det boblet fram blemmer som Rice Krispies rundt leppene mine. ”Kom igjen – ut a’senga.” Hun trakk av meg teppet. ”Jeg sier’e ikke en gang til. Opp me’dæ.” Hun grep meg i armen og dro meg opp. Så slapp hun, og jeg falt pladask tilbake, halvveis ute av senga. Jeg begynte å kaste opp. Det var da hun skjønte at noe var galt. ”Eastman!” ropte hun. Eastman var den nye mannen hennes. Han ropte på Pauline, og hun ropte på Patsy, de to storesøstrene mine. ”Gode Gud,” sa mamma, ”hu gjør så jeg havner i trøbbel.”

Eastman sa at mamma skulle ringe etter en lege og skaffe en sykebil, men mamma sa at Pauline skulle hente noen rene lakener, skifte på senga og legge de gamle, flekkete lakenene til vask. Så skyndte hun seg å rydde på rommet mitt og åpnet vinduene for å få ut stanken. Så snart alt det var gjort, sa mamma at jeg skulle flyttes til et annet soverom. En lege som kom inn på dette rommet, kunne komme til å få inntrykk av at jeg ble forsømt.

Søsteren min Pauline fikk beskjed om å skifte nattkjole på meg. Mamma kom med en tørr en, og sammen strevde de for å få den på. Mamma må ha merket at jeg ble syk av at hun var der, så hun ba Pauline om å fortsette alene. Hun tok med seg den våte nattkjolen og gikk ut. Den hadde vært sammenhengende våt i tre dager. Den rene kjolen rakk helt ned til anklene og dekte til diverse blåmerker og kutt som ellers kunne kreve en forklaring.

”Kom igjen, Clare,” sa søsteren min. Hun ga meg vann med en skje. ”Kom igjen, åpne munnen og drikk.” Hun fortsatte å helle vann i munnen på meg med skje. ”Kom igjen, Clare, hva har du gjort denne gangen?”

Jeg må ha duppet av. Da jeg våknet igjen, var det mørkt, og lillesøsteren min Christine satt ved senga.

”Mamma sa du gjør at hun havner i trøbbel,” sa Christine. ”Hva har du gjort?”

Litt senere kom Pauline tilbake og ga meg litt oksehalesuppe til å drikke. Jeg drakk, og kastet opp over hele senga og teppet. Eastman og mamma holdt seg unna rommet. Jeg hørte mamma utenfor døra. Hun snakket til Eastman.

”Det kan hende hu kommer seg,” sa hun. ”Vent og se. Sørg for at Pauline blir hos henner, og skjer’e no’, ringer vi etter lege og sjukebil.” Mamma begynte å bable utenfor døra. ”Herre milde Jesus, hva har jeg gjort for å fortjene denna ungen?”

”Kom igjen, Clare,” sa søsteren min. ”Du må våkne.”

Jeg sovnet, og det neste jeg husker, var at jeg våknet i mørket. Søsteren min sov nederst i senga, og da jeg prøvde å løfte hodet, spratt hun opp, løp til døra og ropte på mamma, som kom løpende inn med Eastman i hælene. Han be henne ringe legen.

”Carmen, ring te doktor’n før’e er for seint.”

”Nei,” sa mamma. ”Vent litt lenger.”

”Carmen, du havner i fengsel. Trur’u jeg blir med’ræ eller? Nehei, ikke denna karen. Ring legen, Carmen, du veit ikke hva som feiler ungen.”

”Eastman, hvis det var meninga at Clare sku dævva nå, så hadde’a vært dævv alt. Du er blitt dum i hue av å sitta inne!”

Neste gang jeg våknet, var det lyst ute. Søsteren min var fortsatt på rommet mitt, og merkelig nok hadde jeg ikke tisset i senga. Da jeg begynte å røre på meg, fór Pauline ut av rommet og kom tilbake med mamma og en bolle til med oksehalesuppe.

”Kom igjen, Clare, spis,” sa søsteren min og fôret meg med en skje.

”Å, gode Gud, Du fikk en sønn,” sa mamma. ”Hva har jeg gjort gæli? Kjære Jesus, oppe i himmer’n, få ungen opp av senga. Å milde Jesus, er ikke jeg din lydige tjener?”

Mamma sto ved foten av senga. ”Trenger’u lege?” ville hun vite.

”Nei, det gjør jeg ikke.” Gå vekk, tenkte jeg. Om jeg trenger lege? Klart ikke det. Jeg vil ikke bli reddet. Jeg vil slutte å være en parasitt.

Mamma gikk ut. ”Pauline,” ropte hun inn igjen, ”blir’u nødt, så roper’u på meg.”

Søsteren min matet meg med suppe. ”Hva har du gjort, Clare? Du kan si det til meg,” sa hun.

”Spionerer du for mamma, Four Eyes?”

”Nei,” sa hun. ”Nei. Hvorfor tror du det?”

”Bare ikke spør mer.”

Hun matet meg uten å si noe, og til slutt sovnet jeg igjen. Jeg våknet med sviende smerter mellom bena. Det hadde dannet seg skorper og skorpene hadde filtret seg inn i kjønnshårene mine. Urinen svidde på tissen, og det dannet seg et varmeutslett øverst på bena og på rumpa. Men jeg var takknemlig for flere ting. Ingen alarm ble utløst. Ingen dro meg ut av senga etter tissen. Ingen vridde brystvortene mine eller slo meg i magen. Søsteren min kom bare tilbake med rent sengetøy og en ren nattkjole.

MISHANDLET: Constance Briscoe har skrevet oppvekstromanen «Stygg».