TÅLER KRITIKK: «Som politiker må jeg tåle mer kritikk enn de aller fleste, uten at jeg grubler så mye over det. Men blir jeg mistenkt for å være en dårlig mor, blir jeg som alle andre mødre hårsår og nærtakende», skriver Anniken Huitfeldt. Foto: Stian Lysberg Solum
TÅLER KRITIKK: «Som politiker må jeg tåle mer kritikk enn de aller fleste, uten at jeg grubler så mye over det. Men blir jeg mistenkt for å være en dårlig mor, blir jeg som alle andre mødre hårsår og nærtakende», skriver Anniken Huitfeldt. Foto: Stian Lysberg SolumVis mer

Mamma i minus

Dagens menn kan ha god samvittighet når de sammenligner seg med foreldregenerasjonen. For oss kvinner er det som regel motsatt.

Meninger

Menn gjør mer husarbeid enn noen gang, de tar lengre pappapermisjon, og stiller på alle måter mer opp for sine egne barn enn tidligere generasjoner. Dagens menn kan ha god samvittighet når de sammenlikner seg med foreldregenerasjonen. Når det gjelder innsats for hus og hjem, er de bedre enn sine egne fedre. For oss kvinner er det som regel motsatt. Når våren kommer inn i huset, er vinduene mer skitne enn vi er oppvokst med, gulvene er mer støvete, og barna våre får langt mindre hjemmelaget syltetøy enn det vi selv fikk som barn. Jeg tilhører en generasjon av kvinner med konstant dårlig samvittighet fordi standarden vi står for hjemme er dårligere enn det våre mødre kunne tilby. Kanskje er det her vi finner noe av årsaken til utbrenthet og økende forskjell i sykefravær mellom kvinner og menn.

Da jeg ble statsråd for seks år siden var det første spørsmålet jeg fikk på Slottsplassen hvordan det skulle gå for meg å kombinere jobben med barn på 3, 4 og 6 år. Mitt svar til dette var: Still Jonas Gahr Støre det samme spørsmålet. Han har jo også tre barn. Men selv om jeg framstod som tøff i trynet, var sannheten at spørsmålet handlet om det jeg var aller mest redd for. Det som hadde fått meg til å gråte på skuldra til en gammel klassevenninne jeg møtte i skolegården noen timer tidligere. Ville jeg bli en dårlig mor? En mor som ofret sine egne barn på karrierens alter?

For noen år siden kritiserte jeg Telenor for å rekruttere for få kvinner i lederposisjoner. Det førte til at jeg ble invitert til et møte med Jon Fredrik Baksaas hvor jeg fikk et lengre foredrag om at kvinner og menn hadde akkurat de samme mulighetene i Telenor, men at karriere selvsagt krevde erfaringer fra opphold i utlandet. Det sier seg selv. Langt flere menn enn kvinner har ektefeller som er villige til å bli med til utlandet og gi opp eget yrkesliv. Kriteriet framstilles som kjønnsnøytralt, men er det i realiteten ikke.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Jeg har sett det også i mange andre sammenhenger. I Forsvaret gjør de mer enn noen gang for å rekruttere kvinner, men når jobben krever flytting eller pendling og lengre utenlandsopphold, faller mange av kvinnene fra. De er villige til å ofre mye for jobben, men ikke et normalt familieliv.

I disse dager arbeider politiske partier over hele Norge med å rekruttere kandidater til kommunestyrene. Hvem som blir valgt inn er svært avgjørende for vårt politiske system. Kun 20 prosent av landets ordførere er kvinner i verdens mest likestilte land. Samtidig vet vi at bare 30 prosent av de kvinnene som sitter i kommunestyrene tar gjenvalg ved neste valg. Langt flere menn tar gjenvalg. Derfor må partiene stadig finne nye friske kvinnefjes på sine lister. Vi sier vi er optimistiske og tenker framover på den dagen de nye talentene våre vil blomstre, men sannheten er at de aller fleste ikke vil bli med videre etter en periode i lokalpolitikken. Dette er kvinner som vet hva lokalpolitikk handler om, men som ikke ser verdien i å bruke mer tid på dette. De fleste sier det tar for mye tid. Vi må lytte til disse kvinnene. Når lokalpolitisk engasjement går ut over innsatsen for idrettslaget, og gjør at du kommer hjem etter at ungene har lagt seg, er det naturlig for mange å velge det bort. Min generasjon kvinner har fått alle muligheter, men går det på bekostning av morsrollen, sier vi nei takk.

Som politiker må jeg tåle mer kritikk enn de aller fleste. Jan Thomas kan gi meg dårlig terningkast for feil strømpebukse. Stein Kåre Kristiansen kan gjerne gi meg lavt terningkast fordi jeg er for kjedelig. Nettrollene kan kalle meg både hurpe og hore, uten at jeg grubler så mye over det. Men blir jeg mistenkt for å være en dårlig mor, blir jeg som alle andre mødre hårsår og nærtakende. Selv om jeg har avlyst utallige opptredener i Dagsnytt 18 fordi jeg skal kjøre på trening, meldt forfall til foredrag fordi jeg skal på foreldremøte, og ikke møtt opp på møter fordi det er dugnad, har jeg hele tiden følt at jobben min gjør at jeg er en mamma i minus. Jeg følte meg truffet i Marta Breens siste bok «Født feminist», der hun skriver meget godt om denne redselen for å bli stemplet som dårlig mor, og kvinners tilbøyeligheter til å ta alle debatter om barnehager, foreldrepermisjon og yrkesliv som et personlig angrep på egne valg.

For 15 år siden ble viktige feministbøker som «Matriark» og «Råtekst» utgitt. De ble skrevet av kvinner som ville bryte kjønnsbarrierene. De avslørte gamle maktstrukturer, og ville at kvinner skulle anerkjennes for sin kompetanse. I dag har mange av forfatterne blitt voksne og flere av dem beskriver at de prioriterer morsrollen foran mye annet. Hun jeg opplevde som en av aller skarpeste og klokeste, Cathrine Sandnes, snakker om dette i Olaug Nilssens bok «Kjøkenbenkrealisme». Sandnes har valgt å legge ungene hver dag og takker derfor ofte nei til å holde foredrag på kveldstid. Hun sier også at hun hadde valgt å jobbe 80 prosent hvis hun ikke hadde hatt en så fleksibel jobb som hun har. Hun og en rekke kvinner i min generasjon har prioritert morsrollen framfor mye annet, ikke fordi de er undertrykte og uambisiøse, men fordi de faktisk mener at det gir dem et bedre liv. En annen kvinne sier i boka at hun var totalt uforberedt på hvor mye morsrollen ville kreve av henne.

Det samme ser vi i det politiske liv. Når partiene i disse dager er på jakt etter nye kvinner på listene, burde vi samtidig spørre dem hva som skal til for at de fortsetter. Jeg bruker mye tid på å motivere kvinner som møter motstand i lokalpolitikken til å ta opp kampen og konkurransen om de viktige posisjonene. Men når de sier at vervet går ut over ungene, presser jeg ikke mer på.

I sin bok «Er jeg fri nå?» spør forfatteren Linn Stalsberg om vi virkelig har et arbeidsliv som gjør det mulig å være omsorgsmenneske? Skal vi videre i likestillingskampen må vi anerkjenne at kvinnenes omsorgsvalg ikke handler om å si nei takk til å delta i arbeids- eller samfunnsliv. For det er ikke interiør- og cupcakes-ambisjoner som gjør at kvinner takker nei til å bli valgt inn i kommunestyrene eller avansement på jobben. Vi vil bare leve et ganske normalt familieliv uten konstant dårlig samvittighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook