FORELDRENES ANSVAR:  Alt dette er foreldrenes ansvar, ikke barnas! Flertallet av dem kan ikke en gang klokka, skriver en provosert mor i Oslo-skolen. Foto: Privat
FORELDRENES ANSVAR: Alt dette er foreldrenes ansvar, ikke barnas! Flertallet av dem kan ikke en gang klokka, skriver en provosert mor i Oslo-skolen. Foto: PrivatVis mer

«Mamma, jeg er et barn, ikke en krysseliste!»

Små barn på seks og sju år må bære ansvaret både for seg selv og sine egne foreldre i Osloskolen, det skal de gjøre med et skjema.

Meninger

Jeg er mamma til en seksåring. Jeg gleder meg over at min datter har begynt i 2. klasse og at hun sier at hun trives. Jeg gleder meg til å møte hennes nye lærer! Noe jeg ikke gleder meg over er elevsamtaleskjemaet hun nettopp fikk med seg hjem, nærmere bestemt punkt 2: «Orden og oppførsel».

Det skriker i hver nerve når jeg ser at små barn pålegges ansvar som ikke er deres.

«Jeg har med meg alt jeg trenger til skoledagen.»
«Jeg leser med en voksen minst 4 dager i uken.»
«Jeg kommer presis til undervisningen.»  

De av seks- og sjuåringene som aller mest hadde trengt noe annet, skal ifølge Osloskolen gi seg selv et surt fjes.

Alt dette er foreldrenes ansvar, ikke barnas! Flertallet av dem kan ikke en gang klokka.

Dersom jeg ikke leser med min seksåring fire dager i uka, skal hun da bli pådyttet skamfølelse? Når foreldre ikke klarer å levere barna sine i tide, skal barna stilles til ansvar? Skal de måtte svare med et trist fjes?  

Disse smilefjesene er ødeleggende generelt sett. Om jeg skulle måtte forholde meg til dem i min egen jobb, hadde jeg følt meg som et produkt. Jeg boikotter dette opplegget! Jeg har skrevet epost til rektor og rektor ønsker å komme meg i møte. Dette er ikke bestemt av henne, eller av læreren for skjemaet brukes på flere skoler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett om rektor på min datters skole går med på å fjerne dette barnefiendtlige innholdet, hvor mange andre barn må fortsatt forholde seg til det på andre skoler?

Innholdet er formulert som «riktige» utsagn: «Jeg har med meg alt jeg trenger til skoledagen (bøker, mapper, klær).» Det er slik det skal være. Dersom foreldrene mine ikke har sørget for dette, er det noe feil med meg, sjuåringen.

Hvem er den sjuåringen som må sette ring rundt de sure fjesene? Hva føler sjuåringen, når han eller hun med en stor klump i magen konstaterer at nei, mamma leste ikke leseleksa med meg i går kveld heller. «Pappa var ikke en gang hjemme. Hvorfor? Nei, det er det ingen som spør meg om, jeg skal bare gjøre det riktige jeg, ellers er det er noe feil på meg. Jeg kom for sent til skolen i går, også.»

Dette skjemaet spør ikke hvordan denne eleven har det hjemme. Hallo! får jeg lyst til skrike. Dere som har laget dette, og bestemt at det skal brukes: vet dere ikke at minst ett barn i hver skoleklasse utsettes for alvorlig vold hjemme? Vet dere ikke at dere er med på å trykke barn som har det dårlig enda lengre ned? Har dere noensinne hørt om omsorgssvikt?

Vet dere ikke at barn som ellers har det bra, lærer at deres verdi og verdien av læring ligger i et smilefjes? Hva er det pedagogiske grunnlaget bak disse smilefjesene og ansvaret dere legger på små barn?

Dattera mi sa noe klokt til meg her en dag: «Mamma, jeg er et barn, ikke en krysseliste!». Om bare de ansvarlige i Osloskolen forstod det min seksåring har forstått.