Foto: NTB scanpix
Foto: NTB scanpixVis mer

Overgrep:

- Mamma, må jeg ta på tissen din også?

Vi lytter ikke til barna.

Meninger

Det er snart leggetid. «Unni» på seks år ser usikkert opp på moren som sitter ved siden av henne og pakker henne inn i dynen.

- Mamma, må jeg ta på tissen din også?

- Hva var det du sa? Spør moren. Øynene til «Unni» er blanke, men hun gråter ikke.

- Må jeg ta på deg, som pappa gjør på meg?

Moren stirrer vettskremt inn i de store, glitrende øynene til den lille jenta.

En mor tapte nylig kampen om full omsorg for datteren sin. Etter å ha oppdaget at eksmannen utsatte datteren for seksuelle overgrep, har moren kjempet en lang kamp for å redde jenta fra farens mishandling. Hun kjemper denne kampen fremdeles.

Moren oppdaget overgrepene gradvis. Datterens oppførsel ble mer og mer seksualisert – hun snakket om suging og slikking, og hun begynte å nekte å dra tilbake til faren som hadde samvær med henne i helgene. Til slutt da hun en dag, apatisk, begynte å kaste opp i bilen på vei til faren, fikk moren vite alt.

Hun kontaktet barnevernet. De anså saken som så alvorlig at de umiddelbart tok saken til politiet, som videre kalte mor, datter og far inn til avhør. Saken ble så henlagt. Politiet mente at datteren ikke hadde fortalt nok. Samtidig mistenkte de moren for å ha plantet tankene om overgrep i datterens hode.

Moren ga seg ikke; hun måtte få datteren bort fra overgrepene. Siden hun og eksmannen hadde delt omsorg for datteren etter at de skilte seg for noen år siden, gikk hun til retten for å kreve full omsorg. Her gikk eksmannen, en ressurssterk mann med et godt nettverk, til motangrep. Han fremstilte moren som manipulerende og ustabil. Han sa at hun forsøkte å vende datteren mot ham. Han, derimot, fremstod som en god og trygg far. Sjarmerende til og med.

Kontrasten til mor var enorm; desperasjonen tok overhånd og hun verken sov eller spiste. Hun brøt sammen da hun tenkte på hva «Unni» opplevde. Dette gjorde vondt verre. Retten brukte dette som bevis for at moren var en ustabil omsorgsperson og uberegnelig.

Faren fikk beholde delt omsorg for datteren. «Unni», som etter mange måneder håpet at hun endelig skulle bli hørt og reddet bort fra overgrepene, måtte fortsette å omgås overgriperen sin. Moren ble ikke trodd i retten. Datteren ble knapt hørt. Moren kommer til oss som en skygge. Hun trygler. – Hva kan jeg gjøre?

Hva kan hun egentlig gjøre? Hva kan vi gjøre? Historien over er anonymisert, men dessverre ikke fiktiv, og langt fra uvanlig.

22. juni i år leverte Barnevoldsutvalget sin rapport om håndtering av vold- og overgrepssaker mot barn til regjeringen. Denne rapporten kunne ikke sagt det mer tydelig: Vi svikter barna våre.

Det kan være vanskelig å forestille seg nøyaktig hva dette innebærer. Vi har et sterkt rettsvesen i Norge og et barnevern med erfarne og kompetente ansatte. Hva er det da som gjør at vi gang på gang ser saker som eksempelet over?

Vi lytter fremdeles ikke til barna. Allerede på 1980-tallet stilte barnepsykolog Per Olav Tiller spørsmålet «ser vi barna slik vi er nødt til å se dem?» og han viste til viktigheten av å se på barn som betydningsfulle informanter. Samtidig er barn en svak gruppe i samfunnet – de trenger sterke talskvinner og -menn som kan hjelpe dem å nå frem, å kommunisere.

Ved mistanke, må politiet være de første som avhører barna. Barnehusene er svært viktige i dette arbeidet, og må videre prioriteres med økte ressurser. Samtidig trenger vi et enda større fokus på seksuelle overgrep, incest og voldtekt i politiutdanningene.

Men å ta barn på alvor gjelder ikke bare for barnevernet, politiet og rettssystemet. Lærere og pedagoger i barnehager og skoler, ansatte i helse- og omsorgstjenesten, og ikke minst foreldre og foresatte trenger å vite at barn er svært viktige informanter om sin egen virkelighet.

Barn kan ha mange måter å fortelle voksne om seksuelle overgrep på, måter som kan være vanskelig for voksne å forstå. Barn som lever i overgrep kan verken ha ord eller forståelse for hva de opplever. Derfor kan de i møte med voksne beskrive overgrepene uten å konkret si at det var et overgrep.

«Pappa hadde tatt muggen ost i fjeset hennes og laget hull i kroppen». Slik beskrev «Nora» på fem år farens seksuelle overgrep mot henne til en psykolog, gjengitt i VG Helg 21. september 2013.

Barn som lever i seksuelle overgrep, eller som bor med en seksualisert familie, kjenner ofte ikke til noen annen virkelighet enn deres egen – de lever med og i en voksen seksualitet. Selv om mange barn lever i mishandling, vet de ikke at det som skjer med dem er galt.

Fatter man mistanke om overgrep er det derfor utrolig viktig at vi ikke legger press på barnet, men gir ham eller henne tid og rom til å fortelle. Vi voksne må gi barnet mulighet til å sette ord på det de opplever og la dem formidle dette på sin måte. Flere ganger hvis nødvendig.

For hvis barn ikke blir møtt og hørt av voksne, kan de velge å tie. Lisa-undersøkelsen om incest og seksuelle overgrep, som gjennomføres av Universitetet i Bergen, viser at det tar gjennomsnittlig 17,5 år for en incestutsatt person å fortelle om overgrep. Mange utsatte er godt voksne når de endelig forteller. Noen tier for alltid.

Barnevoldsutvalgets rapport er et stort og viktig steg i riktig retning. Rapporten inneholder svært gode retningslinjer og råd for veien videre. Men endringer tar tid. Det er vårt ansvar å engasjere oss denne kampen.

Den eneste måten å sikre at barn og unge blir hørt, er at dette snakkes høyt om. Også utenfor Stortingets korridorer og regjeringens kontorer. Barnevoldsutvalgets rapport viser vei for de endringene som er nødvendige i samfunnet, men det er opp til oss alle, ikke bare staten, å sørge for at disse endringene skjer – at barn faktisk blir hørt.

For «Unni» sin del må hun fremdeles se faren regelmessig. Mor har anket dommen, men saken står ikke sterkere enn sist: det er vitneforklaringer som igjen kommer til å avgjøre saken. Moren har derfor blitt rådet til å dempe mistanken mot eksmannen, iallfall overfor retten, for at ingenting skal kunne bli brukt mot henne. Inntil videre må hun tåle at eksmannen også får omsorg.

Om «Unni» faktisk blir hørt denne gangen, er ikke sikkert.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook