Mamma Mia, for et styr

Boka om Mia er vellykket merkevarebygging for Mia Gundersen. Og ja, den er underholdende.

BOK: Selvbiografien med den noe pretensiøse tittelen «Jeg er Mia» ble lansert i går, og nettavisene kunne kose seg med Mias natt med Kjell Inge Røkke.

Bokas hjerteskjærende nyhet har allerede stått ei uke i stativene, på forsiden av Se og Hør: Mias mor døde av en overdose heroin hjemme i omsorgsboligen sin, 70 år gammel.

Jeg lurer på om Se og Hør er blitt Aschehougs nye lanseringskanal. Eller var det Mia og bestevennen Se og Hør som hadde regien, igjen?

Boka, som er skrevet av Mia Gundersen og medforfatter Hege Storhaug, innledes med historien om mora som går til grunne av pillemisbruk. En sprudlende, omsorgsfull mamma forvandles til en hensynsløs egoist. Kvinnen som omtales som Stavangers svar på Sophia Loren, ender som et vrak. Faren, Mia og søsknene mister henne gjennom 30 år. Men mora tviholder på livsløgnen: hun er ingen simpel pillemisbruker.

Anslag til debatt

Historien rører meg. Men jeg har allerede lest den over seks sider. Moras fall forblir et mysterium. Mia beskylder moras leger for nærmest å kaste sterke, reseptbelagte medikamenter etter pasienten. Ingen lytter til familiens advarsler. Bildet som tegnes av moras legale pillepushere i Stavanger er stygt.

Mias mantra er åpenhet. Å si at hun er en kjendis som byr på seg selv, er et understatement.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med sin mors historie bidrar hun til åpenhet om et skjult samfunnsproblem, riktignok mot moras vilje. Den moderne divaen går i fotsporene til den virkelige divaen Wenche Foss. Og hun skyter fra hofta, mot legene. Men hvorfor vil ikke Mia, og den normalt så debatthissige Hege Storhaug, sparke i gang en skikkelig pilledebatt i boka? Anslaget er der - og definitivt eksponeringen - men viljen til å stille spørsmål og kreve svar, uteblir.

FULL REGI:  Kjendisbiografien «Jeg er Mia» kunne vært mer spenstig hvis medforfatter Hege Storhaug hadde fått litt større frihet til å betrakte sin venninne Mia Gundersen. Foto: ØRJAN SVENDSEN
FULL REGI: Kjendisbiografien «Jeg er Mia» kunne vært mer spenstig hvis medforfatter Hege Storhaug hadde fått litt større frihet til å betrakte sin venninne Mia Gundersen. Foto: ØRJAN SVENDSEN Vis mer

Mia-branding

Boka er underholdende. Det går unna i svingene. Mia Gundersen er et fenomen. Hun ble kjent i knallrød plastdress med leopardkanter da hun deltok i Melodi Grand Prix.

Blondinen ble folkekjær som «Mette» i NRK-såpa «Offshore». Hun er a-kjendis og kinderegg: Artisten Mia, som må kjempe for suksessen. Se og Hørs Mia. Og den idealistiske, inderlige Mia, som stiller opp med hud og hår og coverbilder for kvinner og barn som utsettes for vold og overgrep.

Glamour og folkelighet. Marilyn Monroe og sårbar klovn. Boka ivaretar alle Mias roller. Den er ypperlig merkevarebygging.

Klassisk kjendisbok

Problemet er at vi vet alt om Mia og hennes fotografektemann Marcel Leliënhof, gjennom reportasjer i Se og Hør.

Og jeg antar at bladet har betalt mer enn ny kjøkkeninnredning for forrige ukes oppslag. Tidligere har Mia fortalt at hun ble mobbet på skolen. Hun har stått fram med voldtekten hun ble utsatt for på nachspiel i London.

Men Mia har alltid mer på lager, både sårbarhet og sladder: Natta med Røkke og flørtingen med Prins Albert i Monaco var (dessverre) uskyldig. Men den pripne Mia ble begravd etter ei heftig natt i Monaco - med to menn.

Mamma Mia, for et styr

Sårbare Mia tegnes gjennom en manipulerende ungdomskjæreste, vond karrierejakt i London på 80-tallet og med åpenhet om prøverørsforsøk. Det er mye.

Overflatisk nær

Boka preges, særlig i starten, av en tett kø av språklige klisjeer. Men historien er godt nok skrevet.

«Luking og vanning i egen hage» ble et vendepunkt for Mia, får vi vite. Hun tar oppgjør med et negativt selvbilde og får suksess som Eliza i «My Fair Lady». Selvbiografien gir oss «alt». Men bare i noen glimt kommer vi hovedpersonen nær. Sjalusien som blusser opp når Mia blir kjæreste med Marcel («en skikkelig skjønnas») er godt beskrevet.

Marcel tok altfor mange bilder av vakre Herborg Kråkevik, klart det ble baluba.

Mias sekretær

Autoriserte biografier mangler oftest distanse. Objektet har styringa. Bildene som males er altfor skjønne. Hege Storhaug er kjent for å tale på vegne av innvandrerkvinner som er blitt lemlestet eller tvangsgiftet, om kvinnene så vil det eller ei. Som leder for Human Rights Service er Storhaug en kontroversiell debattant.

Valget av Storhaug som Mia-biograf virket dristig. Men der tok jeg feil. Mia har hatt full kontroll.

Det mest påfallende er at Hege Storhaug slett ikke har berørt Mias intime forhold til det mye omtalte kjendisbladet. Hun har vært Mias sekretær. Og fra Se og Hør er Mia vant til å ha full kontroll.