IKKE MISSING IN ACTION: M.I.A. dukket opp på Hovefestivalen i kveld. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
IKKE MISSING IN ACTION: M.I.A. dukket opp på Hovefestivalen i kveld. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Mamma M.I.A.

Tidenes korteste Hove-hovedkonsert?

KONSERT: Det kan være lett å bli en smule mett av Maya Arulpragasam, bedre kjent som M.I.A. 

Musikkaktivisten, pop-provokatøren og datteren til den tamilske separatistleder Arul Pragasam, som mer enn gjerne torpederer sanseapparatet ditt med spastisk støyrap, ofte ispedd både konspiranoia og teknologiskepsis.

Det tok for eksempel ikke mange låtene før hun spilte av en Julian Assange-tale som pauseunderholdning på Hovefestivalen i kveld.

Holder seg såvidt i tøylene Men selv om M.I.A. åpenbart ikke er den som er flinkest til å bruke innestemme, og durer på med en av de bredeste politiske penslene i popmusikken i dag, driver hun kunstnerisk balansekunst på over gjennomsnittlig høyt nivå.

M.I.A. klarer for det meste å moderere seg akkurat før balansenerven tar kvelden, ved å snike nok pusterom inn i den musikalske krigføringa si at det ikke tipper over, der hun og et par-tre hvitkledde dansere semi-twerker seg gjennom konserten foran den tivoliaktige scenekunsten.

Hun kjører heldigvis «Paper Planes» og dens myke låtsøsken innimellom alle «Bring the Noize»-kopiene. Og uansett hvor utstudert grepet ved å hente opp en horde hoveungjenter på scenen under «Boyz», var det i alle fall høvelig sjarmerende. 

Kort konsert Det unge publikumet var åpenbart sultefôret på musikk som ga dem den minste teasing på stekevennlige beatdrops, noe DJen snek inn ved et par diskrete anledninger, og så til tider ut som «True Blood»-vampyrer rusa på feblod. 

Når hun da endelig hadde bygd seg opp litt momentum, var det imidlertid merkelig å ved flere anledninger bruke tid på å stoppe DJen, for å be ham spille opp introene på nytt, når hun står for det som muligens er Hove-historiens korteste hovedkonsert.

Da tonene til sistelåta «Bad Girls» ebbet ut, hadde det ikke engang gått 50 minutter - selv om hun på den korte tiden, på smått uinspirert vis, hadde evnet å rope «Norway!» sånn cirka 38 ganger.

Der og da føltes akkurat dét mer enn nok.