Mamma mia!

Erlend Loe kom over Hal Sirowitz ved en tilfeldighet. Men hadde ikke Loe funnet Sirowitz, så hadde nok Sirowitz før eller siden funnet Loe.

Hal Sirowitz:
«Sa mor»

Oversatt av Erlend Loe
Cappelen
76 s Kr 159

Det er et lykketreff når en forfatter finner og gjenkjenner en bror eller søster i ånden. Og, som Erlend Loe, får lov til å oversette denne til norsk, og lansere ham nettopp som en åndsfrende. Foruten å dele den samme lakoniske stilen, så skildrer de to forfatterne ting så enkelt at det nesten er frekt. Men de gjør det, og det er også hele forskjellen.

Sirowitz' stil er lavmælt, noe som på ingen måte dekker over det beske innholdet. Og i bunnen ligger hele tiden en sår følelse. Denne følelsen av at ingen egentlig er glad i en, selv om en holder på å drukne i omsorg. Likevel forventes det at du skal vise takknemlighet: Da jeg kjøpåte en gravplass til deg/i bursdagsgave, sa Far, så takket du meg ikke,/eller var takknemlig, men sa at du ikke/ville ha den, at du ikke var klar til å dø.(_)

Omsorgstyranniet

Dette er Hal Sirowitz' nødeløse og humoristiske oppgjør med «beskyttende» foreldre. Faren og jentebekjentskapene følger opp omsorgstyranniet så godt de kan, men det er moren som leder an. Hun er kontrollfrik, som full av selvforherligelse lærer sønnen opp til å bli totalt livsudugelig: Du burde gå til en terapeut, sa Mor/som holder til i nærheten av meg,/istedet for å dra hele veien inn til byen./Etter at du hr vært hos ham, kan du spise/luch med meg./Jeg kan fortelle deg om han ga deg det riktige rådet./Og hvis du ikke vil fortelle meg hva han sa,/så er det også greit. Jeg er vant til det. Sånn holder hun på. Man kjønner hvorfor den unge mannen må gå i terapi. Det kan ikke være lett å vokse opp med et vennlig mønster i huset, et som attpåtil kaller seg sin mor.

Mødrene ser deg

Det er noe spesifikt amerikansk over disse diktene. Og gjenkjennelsens bjeller vil ringle ganske sterkt for dem som har sett mye Woody Allen på kino, eller kosr seg med Seinfeld og vennene hans på TV om torsdagskveldene. Den jødiske mammaen kjenner vi fra film og bøker, men vi har jo mammaer i Norge også. Og det er ikke uviktig at vi i de senere årene har møtt dem i boklige oppgjør også her hjemme. Særlig finner vi dem hos unge mannlige forfattere, som ofte skildrer mammaer spesielt, eller det å møte veggen generelt. Oversetteren selv er kanskje den mest markante av forfatterne som opererer innenfor denne smale, men svært populære tematikken. I romanen hans fra i fjor, «Naiv. Super», forsøker hovedpersonen å vende tilbake til en brnlig tilstand. En forfatter som griper saken an på en helt annen måte er Tore Renberg, som med sine bøker «Matriarkat» og «Mamma, pappa, barn» har nye og spennende innfallsvinkler til forholdet mor-sønn. Men hvorfor kommer dette nå, hvorfor slår det så sterkt an? Hva er det med mødrene?

Hal Sirowitz har en anelse. Det er noe mor hat sett. At alt kan få konsekvenser, at ingenting er sikkert. Og hun skjønner at noen må si fra om det:

Ingen flere fødselsdager
Ikke lek med paraplyen i butikken,
sa Mor. Det er så mange glass med spaghettisaus
over hodet idtt, og de kan falle på deg
& du kan dø.
Da vil du ikke kunne gå på festen i kveld,
eller til bowlinghallen i morgen.
Og istedet for å feire fødselsdagen din
med brus og kake, blir vi hvert år nødt til å markere dødsdagen din med te og kjeks.
Og din far og jeg vil ikke kunne spise
spaghetti lenger, fordi marinarasausen
kommer til å minne oss om deg.

Diktene gir et latterkick, tett etterfulgt av enkort, men kraftig forskrekkelse. Når den har lagt seg, sitter ennå den lattermilde følelsen igjen, men diktene gir kanskje ikke så mye ut over det, Det er som med stand-up-komedien: når den fungerer, så fungerer den suverent i øyeblikket _ men det sitter ikke lenge i, og det kan fort blir for mye. Å lese hele «Sa mor» på en gang er likså angerfullt som å bla seg gjennom hele Gary Larson-kalenderen i tidlig i januar. Men det er nesten umulig å la være! Så prognosene går på at denne boken vil bli fort elsket, og like fort glemt. Men den kan og vil nok dukke fram igjen, fra bokhylla og glemselen, og blir et kjært gjensyn. Fordi de egne seg så godt til høytlesning, i festlige såvel som alvorlige lag, vil diktene få et rikt liv uansett.

BRIT BILDØEN